Storesøster er 8 år!

Ble litt emosjonell her jeg satt så jeg tenkte jeg skulle skrible ned det jeg husket av fødselen for da 8 år siden.. Med litt detaljer, så er du advart.

*snufs*

Det hele begynte 2 uker før termin, og jeg våknet rundt halv fire på nattan. Små tak i magen, og ryggen kom med jevne mellomrom.. Det var omtrent som å ha mensen, så jeg skjønte det var i gang. Jeg var litt redd for det var jo før termin, men også lettet for at det endelig kunne starte.

Prøvde å hvile, men jeg ble så oppspilt og glad, så jeg tuslet rundt i leiligheten.. Lot mannen sove litt, for det hastet jo ikke.
Tok tiden og det var omtrent nøyaktig tjue minutter mellom de. Dette lovet jo bra, men jeg ventet hele tiden på at de skulle bli verre..

Hele den dagen ble mannen hjemme, og vi gikk egentlig bare rundt og rundt.. Ryddet, stresset litt, så på tv, laga mat.. I det hele tatt.. Kl nærmet seg 16 -tiden, og enda INGEN forandring i verken styrke eller lengde, eller hyppighet. Jeg ble så frustrert at jeg ringte sykehuset, jeg var så sliten og lei. De sa jeg skulle vente til de kom med ti minutters mellomrom, og at jeg gjorde det lurt å vente hjemme. Det var ingenting de kunne gjøre..

Så var det som om noen vridde rundt en bryter. Fra en rie til en annen, så sa det pang.. Og jeg kjente at nå ble det både vondt, og begynte å blø litt. Ringte tilbake rundt 16: 45, og de bad meg om å komme inn. Kjøreturen ble laaaang.. Jeg er sikker på at mannen traff ALLE dumpene fra huset til sykehuset med vilje!

Da vi ankom ca 17:30, så ble vi satt til registrering, veldig bra, men akk så vondt. Dette orket ikke jeg..
Hun sjekket meg fort, og joda. Her var det 5 gode cm, her ble det barn i løpet av nattan. (Nattan!?! Måtte jeg vente over 6 timer? ) Jeg akket meg og kjente jeg ble litt motløs..

Etter dette fikk vi gå inn på fødestua, men vi måtte først vente til omvisningen var ferdig. Der stod jeg å pusta inn mot veggen, og MINST 8 gravide damer med sine menn gikk ved siden av skulle alle vralte ut. Jeg fikk mange lykke til kommentarer, og lengselsfulle blikk.
Så endelig kunne jeg krabbe opp i senga..
For der ville jeg ligge..

Jeg hadde fått en litt eldre, og erfaren jordmor, og hun var akkurat den jeg trengte. Hun sa at om en times tid så tar vi vannet.. Og når timen hadde gått, så ble det tatt. Det var jo misfarget så det holdt.
De satt på en slike elektrode på hodet hennes, og jeg midt i alt kaoset all smerten så husker jeg at jeg tenkte at dette kan ikke gå bra.. Jeg hørte alt de sa, selv om jeg var helt borte vekk og bare supa lystgass.

Bare en time etter det igjen, da var kl rundt 20, så begynte riene å endre seg. Jeg ble helt bort og de fikk ikke kontakt med meg.. Jeg sugde så mye lystgass både mellom og mens riene at jeg var helt vekk. De skrudde opp på oksygenen, og det hjalp litt.
Endelig ble riene skikkelig pressrier, og jeg fikk sette meg opp i stolen.
Klokka var nå nærmere halv ni.. Et press og jenta kom langt ned.. Det var en helt utrolig rar følelse husker jeg. Men når jeg presset så forsvant fosterlyden og de sa at ungen var stresset. Neste press skulle jeg ta i alt jeg kunne.. Jeg jobbet som en helt, men hun sklei tilbake.. Igjen og igjen, klokka var nå litt over halv ni.
Så sa de at ungen måtte ut nå, ellers måtte de ha hjelp. Jeg presset selv om jeg ikke hadde pressrie, og når endelig rien kom så holdt jeg på å drepe mannen, men ungen kom endelig ut..

Den følelsen der er så ubeskrivelig!
Hun kom endelig, og var helt stille. Men tok ikke lange tiden før hun fikk fart på stemmebåndet. Hun scora noe sånn som 7-8-9 eller noe sånt. Hun var litt preget av det misfarga fostervannet sa de. Jeg var bare glad det var over..

Men så ble jeg dårlig.. De ville at jeg skulle ha henne på magen, og det gjorde jeg. Men jeg ble mer og mer borte.. Jeg bad de om å ta henne, for jeg var redd for å miste henne. De sa jeg ikke sluttet å blø, og plutselig ringte de på, og det ble folksomt der inne.
Viste seg at hun hadde kuttet en åre eller noe, så legen måtte straks sy. Jeg fikk veneflon, og en sprøyte i låret, og det husker jeg var så slitsomt. Jeg hadde jo nettopp født, også drev de å klemte på magen og stakk meg. Jeg ville jo bare sove!

Men det gikk jo bra, selv om jeg mistet mye blod. I journalen stod det en liter +, så ikke rart i at jeg var litt slapp i dagene som kom.

I dag altså er hun blitt 8 år! Det ville jeg aldri ha trodd med tanke på dommen som ble gitt allerede da jeg var 4 uker på vei, og lå inne med nyrebekkenbetennelse og proppa meg full med antibiotika. Da sa de at barnet kunne de ikke tenke på, og da mest sannsynelig ikke ville klare seg eller få store skader.
En ultralyd i tredje måned, viste en liten krabat som turnet og stod i, uten synelige skader. Hvem klarer vel da å fjerne det? Men det var lange 9 måneder og ikke vite hva som kom.. Litt små problemer har det vært, men jeg ville aldri i livet vært henne foruten.

Sånn.. *snufs snufs*