Ny favoritt sang!

Dette forandrer seg stadig, men dette er favoritten nå.. Denne!

Nå er innbydelsene til eldstes bursdag sendt ut, og vi kan da vente oss et selskap om halvannen ukes tid.

Dagens sykehus besøk er unnagjort, og eldstefrøkna har tatt hele ni (!) glass med blod, for å utredes. Legen mente det helt klart var _noe_, men det kan være noe så enkelt som at hun ikke tåler en ting i matveien. Frukt har vi skjønt at hun reagerer på, selv om hun kan fint drikke juice. Det er ganske merkelig, men legen kunne bekrefte nettopp det. At det er noe som skjer med frukten i det den skal bli juice. Spesielt eple og pære.

På fredag skal hun ha laktosebelastning, og jeg må nok påregne å være hjemme den dagen med henne. Det er egentlig greit, for jeg kunne trengt en dag med henne hjemme.
De er ikke så ofte syke akkurat, så de er ikke så mye hjemme rett og slett. Hun vil sikkert være litt slapp og vondt i magen, men vi skal nok finne på noe.

Ellers hadde jeg en grusom natt. Ingenting fungerte! Og jeg var nettopp hos legen i går for å fornye resepten, men det mente vi ikke var nødvendig lenger. SELVFØLGELIG!

Jeg har bare brukt det periodevis, og det er ingenting jeg har vært avhengig av. Men det har rett og slett blitt litt mye tanker. Heidi tenker ofte store og lange tanker, og da går nattesøvnen i dass.
Men det er _mitt_ problem, og jeg jobber med det.
Ellers fikk jeg streng beskjed om å ta det med ro. Jeg har ujevn puls, og veldig lavt blodtrykk. Vi skulle sjekke alle prøver, så får vi se om det er noe mer. Men enn så lenge er det _bare_ lavt blodtrykk som plager meg. Det er kanskje et luksusproblem, men i kombinasjon med at jeg har gått ned veldig i vekt, så kunne det være farlig. Det er ikke bra å gå med lavt blodtrykk, som man plages av som med svimmelhet, kvalme, slapp o.s.v , for det er en belastning for hjertet. Jeg sliter litt med smerter i brystet, og det er helt tydelig et tegn på at jeg må ta det med ro.
Jeg skal bare trene moderat, og ikke prøve å gå mer ned i vekt. Jeg som hadde håpet å ta de siste ti kiloene nå i vinter. Grrr..
Midjemålet mitt er nå normalt, og det var bare sååå deilig! Jeg er normal! Legen har ikke noe tro på bmi og sånt, erklærte herved at jeg er normalvektig, men jeg etterhvert ganske så langsiktig kan ta av ti kilo, men ikke nå.

Så sånn er det!

Jeg er veldig klar over at ting går opp og ned.. Jeg har i perioder før også vært trist og lei meg uten å egentlig ha noen grunn, og jeg har ingen tanker om at jeg bare skal være glad. Det som er problemet, eller har vært problemet er at jeg ramler helt ned i kjelleren ved de minste tingene.. Og det er så utrolig vanskelig å bruke så mye tid og krefter på å komme seg opp til et nivå hvor du fungerer. Et nivå hvor du aldri helt føler at du har det bra, du bare eksisterer..
Nå derimot har jeg ved flere anledninger, igjen, tatt meg i å smile og ha det godt. Det skjer oftere og oftere at jeg bare rett og slett er glad! Det gleder meg veldig..

Sist men ikke minst, jeg traff en lege som var med å behandla minstemann. Han hilste, men husket jo ikke hvor han kjente meg fra. Da jeg fortalte om AML-gutten fra i fjor, husket han det _Veldig_ godt. Han sa jeg så utrolig godt ut, og gledet seg over det. Jeg derimot synes ikke nødvendigvis det var _så_ hyggelig å se han igjen. Sist vi snakket sammen var tøft, og faktisk den første gangen jeg gråt foran legen.
Det husker jeg var helt vilt, for vi snakket så sakelig om minstemann, hans tilstand, og mange ting rundt, men når jeg skulle spørre om en helt enkel ting, som ikke hadde noe med minstemann å gjøre så gråt jeg som en foss!
Den pinlige stillheten hvor du sitter der, og alt du sier er helt utydelig og legen bare ser på deg med de mest forståelelsesfulle øynene ever, og du ikke kan gjøre deg forstått er GRUSOM.
Etter ørten hulk, så kunne jeg da endelig spørre om noe HELT bagatellmessig, og pinligheten nådde nye høyder.
Herlighet.. Må nesten fnise litt av det nå, men bare nesten.