Nydeligste julesang ever!

Jeg snublet omkring i svarteste natten
Da tente du stjernen med lys ifra deg
Jeg følte meg ensom og tom og forlatt
Da du viste du tenkte på meg

Jeg hutret og frøs da du gav meg din varme
Du så vel at jorda var naken og kald
Du lengtet til meg, og du sendte meg barnet
Og viste meg vei til en stall

Himmel på jord
En glede så stor
Jeg er'ke alene
Her jeg bor

Jeg sloss og jeg led, gjorde alt for å vinne
Da hørte jeg englene synge om fred
Legg våpnene ned, det er jul du må finne
En fred inni hjertet et sted

Himmel på jord
En nåde så stor
Jeg er'ke alene
Her jeg bor

Hver gang jeg ser opp på min himmel så vet jeg
At undrenes under er det som har hendt
Jeg føler meg trygg for jeg slipper å lete
Nå vet jeg hvor stjernen ble tent

Himmel på jord
En nåde så stor
Jeg er'ke alene
Her jeg bor

Jeg er'ke alene her jeg bor...

Jeg har ikke lett på youtube, så kanskje den ligger der. Maria Arredondo synger den så fint.

Nå er jeg midt i kakebaking. Klokka er snart halv fire, og jeg har ikke rukket å dusje enda. Jentene kommer til kl 18, og jeg-er-stressa.

Ville bare dele en sang ++, og ønske alle en riktig god jul om jeg ikke er innom før den tid.

Tankene mine kretser stadig rundt denne lille gutten som skulle vært her nå. Og ikke bare min lille gutt, men mange andres små gutter og jenter. Spesielt er det to små gutter og en liten jente spesielt.

De skulle vært her nå, og gledet seg til jul.

Jeg burde følt meg velsignet og lykkelig over å ha fått oppleve den gleden det er å ha et lite frø i magen som vokser seg stor og sterk. Kjenne alle spark, og små hikk. Vite at når denne lille krabaten kommer ut i verden så er alle sorger glemt, og alle ubehageligheter "verdt" det. Jeg er kanskje ekstra heldig som har fått oppleve dette hele tre ganger. Noen får jo ikke oppleve det i det hele tatt.
Så hvorfor føler jeg meg ikke heldig? Kanskje jeg er utakknemlig, men jeg synes ikke mange av de tingene minstemann, jeg og jentene gikk gjennom for å få oppleve det mirakelet det er å få et barn inn i familien var verdt det. Jeg sitter tilbake som en skadeskutt fugl som ikke kommer seg på vingene.
Det eneste jeg virkelig har ønsket meg siden jeg var liten var å få være mamma, og få barna jeg har ønsket meg. Jeg fikk barna jeg ønsket meg, men.. Jeg hadde virkelig ikke tenkt så langt som at en av de kunne bli borte fra meg.

Vel, nok en jul uten minstemann, sammen med mange smilende barn og voksne, både med og uten voksende mage. Bare gi meg den lille tåmodigheten, og ikke forvent et stort smil, glede og latter. La meg få en liten stund  til å hente meg inn, når alt blir for mye. For jeg prøver.. Jeg prøver virkelig å føle meg så heldig som jeg sikkert burde være.
Jeg ble mamma til tre vakre småtroll, og jeg ønsker virkelig å glede meg over de alle sammen. Uansett hvor de er. <3

Jeg har en adresse!

Og den er superior at jaffas dått nett.

Der kan du få kontakt med meg!

Jeg har startet julevasken, og er midt i den.. Så da sitter man foran pcen og gjør alt annet. Hmmm

I kveld er det tur til svigers for de har bryllupsdags. Så gratulerer så mye.

Julegaver er kjøpt inn, alt er egentlig klart, unntatt denne vasken. Hmmm.. Hvordan få gjort den og samtidig slippe unna. Maaaaaaaaammaaaaaaaa?!?!  *blafrermedøyenvippene*

:D

Snaaaart juleferie

for barna, jeg har jo ferie hele tiden :|

Har sendt en søknad nå.. Er bare deltid, men håper jeg får den. Forventer ikke svar en gang. Jaja..

Ellers har jeg gjort unna siste innkjøpene, og er blakk som den berømte kjerkerotta. Populært kalt, "man eier ikke nåla i veggen". I mitt tilfelle så eier jeg verken nåla eller veggen den sitter i. Kan det bli noe mer deprimerende?

Ble slått med et veldig savn, og en stor klump i hjerterota. Jeg ser små tasser overalt, og det er vondt å tenke på tassen som ikke er her mer.

Lille vakre minstemann..

Mammas kjære lille gutt. Du som skulle bli født til liv og glede. Du som skulle sjarmere jentene i barnehagen med de store blå øynene dine. Du som skulle komme tassende inn i senga mi på natta for du har drømt noe vondt.
Men det er jeg som drømmer vondt.. Ser en liten kropp, langt nede i det mørke kalde hullet vi måtte legge deg i. Du er ikke varm og myk. Jeg ser levende for meg alt.. Det er til å bare gråte av.
Du som jeg hadde så kjær, jeg har deg fortsatt så kjær, som bare en mor kan elske barnet sitt.

Jeg savner deg.. Det blir aldri det samme uten deg. Ikke vil at jeg noen skal ta din plass heller. Jeg tør ikke miste noen fler. Jeg tør ikke å la deg bli storebror. Når du dro så tok du hjerte mitt med deg..

Snøen har falt på graven din, og jeg har bare fått lagt på en krans og tent et lys. Det var ikke mer å gjøre. Jeg håper bare du har det godt.

Du vil alltid være min søte, vakre minstemann.

Det er hvitt

overalt..

Håper snøen holder seg slik den er nå, for den er så fin. Det gjør ting litt lettere.

Tråkket en tur med hundene nå på morningen, og nå skal jeg synke ned i sofan med strikketøyet foran tven.

Jobb, jobb.. Hvor er du?

Lykke er...

noe som forandrer seg stadig..

Man får aldri helt taket på det, før det er borte. Det å være et toalt lykkelig vesen er for meg fullstendig fjernt. Hvordan blir man det? Er det virkelig noe man bare bestemmer seg for, så blir man det?

Livet er dype daler og høye fjell, og det midt i mellom. Mye av det som er midt i mellom. Rart egentlig.. Når man er på bunnen lengter man etter toppen, når man er på toppen er man bare redd for bunnen. For man vet det kommer.. Det er jo ingen som er lykkelige hele livet.

Men det er vel ingen som bare går på bunnen?

Lykke for meg nå er å vite at jeg kan gå en tur med lille hunden. Det betyr at jeg kan bruke beina mine. De bærer meg framover i den retningen jeg vil. Virkelig snodige saker.. Det kan jeg føle dyp takknemlighet for.
Akkurat nå.

Takknemlighet er et mye bedre ord en lykke. For meg betyr det at jeg vet om bunnen, men jeg velger å la være å tenke på den. Jeg ksjønner at toppen er best, men jeg vet prisen jeg betaler for å være der. Jeg vil heller fokusere på det midt i mellom. Jeg lengter ikke etter toppen, og jeg frykter ikke bunnen.

Lykke er å ha en liten hundefrøken som kan gå en tur sammen med meg. Hun burde være dobbelt så takknemlig, siden hun har fire bein. ;-)

Kom igjen!

Kjære, jeg har tenkt litt.
Tenkt litt på det du sa.
La oss pakke det vi har
og dra

Og finne oss et sted ved havet
eller foten av et fjell.
Og kanskje kan vi leve litt
av det vi dyrker selv.

Så kom igjen.
Kom igjen.
Vi står i nærhet av en drøm
Tiden vår går så fort,
Men livet er ikke kort.
Så kom igjen.
Så kom igjen.

Kjære, Vi bare gjør det
Peiler ut en kurs og drar
Og ny historie skrives om vi sier ja
Og finner oss et sted ved havet
eller foten av et fjell
og kanskje kan vi leve litt
av det vi dyrker selv

Også bare drar man.. Legger alt bak seg og glemmer det. Men kan man det? Nei, for hvis ikke jeg er her og ordner opp, så hvem gjør det da?

Det er ikke barna egentlig, det er ikke snakk om å dra heller.. Man kan aldri slippe unna seg selv.

Jeg vet ikke.. Det er noe tungt og vondt som bare _er_ der, og selv om jeg vil glemme det, pakke det ned og ikke orker å ta tak i ting så _er_ det der. Kanskje det er mørketiden sin skyld.. Kanskje jeg aldri er helt ærlig med meg selv, og virkelig lar meg kjenne på det. Jeg vet bare at det er så slitsomt, så ufattelig slitsomt og hele tiden holde hodet over vannet. Både økonomisk, mentalt og ikke minst fysisk.. Det er et ork å trene, og det har vært det denne uka. Jeg våkner opp syk, og vondt i halsen, tett i nesa og hue, men det går over. Utover dagen er jeg mye bedre, men så skjer det på nytt dagen etter. Jeg tror hele tiden at jeg brygger på noe, og jeg vil virkelig ikke trene da, for da ber jeg om en smell. Det er et ork å hele tiden tenke penger,regninger hit og dit. Det er jo sånn for alle, men jeg kjenner virkelig at det ikke er noe å hente noe sted.  Og det dukker stadig opp ting som man trenger.. Nå holder vaskemaskinen på å ryke, og jeg har bare lyst til å rulle meg opp i en krok å død litt. Bare litt. . Dø litt så jeg slipper å tenke mer på det.

Kunne ikke noe bare gått min vei, bare bittelitt? Jeg gir snart opp jobb. Jeg orker virkelig ikke å hele tiden gå på den smellen! Ja,vel.. Så er det jobber der, men jeg FÅR de ikke. Ikke blir jeg kalt inn til intervju heller. Jeg blir så skuffa og sint.. Jeg prøver og prøver.. Endelig når jeg finner noe som er midt i blinken for meg, og jeg skriver en kanonsøknad, så er det ikke alltid jeg får avslag en gang. Jeg bare hører ikke noe mer.. Og da har jeg levert den personlig, og hilst på.

Jeg får bare gå på sosialen da, og råtne vekk. Jeg bare makter ikke å forholde meg akkurat nå. :/
*sutre sutre sutre*

Nå skal jeg krølle meg opp i senga og kose meg med boka mi. Jula kommer uansett, og jeg bygger en liten mur rundt meg så jeg skal holde meg oppe.
Sukke hjerte, men brist ikke..

*kremt*

rene gulver *check*
innkjøpt godis til hellstrøm og luksusfellen *check*
vasket klær *check*
byttet på senga miii *check*
svømt *check*
Gått to turer med hund *check*
hentet pakke på posten *check*
postet et brev *check*
tatt oppvaska *check*
Tatt inn posten *check*
vært snill hele dagen *check*

Klokken er kvart over åtte-ish, men har jeg barn her? neeeei... Vet jeg hvor de er? Jaaa... Vil jeg ha de i seng? jaaaaa...

*trommer med fingrene*