Torsdag, dagen før barnefri!

Skal få sett på Harry potter i løpet av helgen..

Jeg må innrømme at jeg har hatt noen skikkelig dårlige dager. Minstemann-dager som knekker meg helt ned i støvlene.. Plutselig kan jeg ikke få sett nok av han, og jeg blir desperat etter å få kjenne han, se han, og ikke minst høre stemmen hans. Der han ler, og er så glad! Når jeg virkelig følte at han skal aldri bli borte. Han får ikke lov! Han er nødt til å være her. Jeg dør den dagen han dør. Jeg ville dø, jeg ville bort, langt vekk. Jeg trodde jeg kunne stoppe det, jeg ville stoppe, jeg klarte ikke..

Noen ganger blir jeg bare så sint, men jeg er ikke sint nå, jeg er absolutt desperat lei meg. Jeg har mistet så mye i livet mitt. Jeg orker ikke tanken på å miste mer! Jeg vil ikke! Jeg nekter!

Her en kveld så hadde jeg så problemer med å sove, at jeg sa til meg selv.. Du får tenke på noen som har hatt det verre enn deg. Og jammen klarte jeg det..

Jeg lukket øynene, og brått var jeg en jøde i konsentrasjonsleir. Jeg klarte ikke gå, for jeg var så tynn og syk. Jeg gjorde på meg, for jeg klarte ikke å gå til bøtta i hjørnet. Jeg kjente ståltrådene jeg lå på gnaget meg i ryggen, og jeg lå der i absolutt desperasjon og nød. Men jeg ville leve. Jeg kjente hvordan denne jøden absolutt ville leve! Her sitter jeg i all min luksus, og vil bare dø. Det ble snudd helt opp ned for meg.. Følelsen som sitter i meg som sier at jeg ville hatt det bedre dø er ikke borte, men den er lettere å slå ned på.

Jeg vil ikke dø.. Jeg tror kanskje det ville vært løsningen på mange problemer, selv om det at jeg ble borte ville skapt mange problemer også. Helt klart.. Men jeg har ikke lyst, jeg bare anser det som den letteste måten å overleve på utrolig nok. Det å vite at jeg virkelig skal bli borte en dag, hjelper meg til å takle de små dumme tingene osm skjer i livet mitt. De tingene hvor du innser at du må ha en ny mobiltlf, for den andre holder på å dø. Du har ikke råd, men du MÅ ha en tlf. så du bruker mye tid og krefter på å finne ut av hvordan du skal få råd til en, når du absolutt ikke har det. Bagateller, men likevel.. Noen ganger virker slike problemer som høye tårn som jeg aldri skal få besteget.

Få meg en jobb.. Tja.. Jeg leter, og søker, men får jeg noen? Niks.
Førerkortet da, er den innen rekkevidde? Absolutt ikke! Jeg finner ikke en kjeft til å øvelseskjører med meg engang. Jeg ble faktisk lovet lappen en gang i min ungdom, men det løftet som mange andre ble ikke holdt. ( og dette skal være fra mitt eget opphav. Nesten så jeg skammer meg.. )

Uansett.. Lille vofsen er utrolig! Hun gir meg akkurat det lille dyttet når jeg minst forventer det.. Hun er utrolig glad, bare for å se MEG! Hun bryr seg ikke om jeg gråter, smiler eller ser ut som et uvær. Hun prøver å trøste meg da, om jeg gråter. Og hun virker utrolig glad når jeg smiler og ler og snakker til henne..
Hun bare er der, og hun er min! Jeg vet at hun skal dø, og det kanskje mange mange år før meg, og det er en trygghet.

Jeg kan ikke omgjøre de barna jeg har, men jeg kan la være å få flere. Dermed minsker sjansen for å kunne miste de også. Det sitter urokkelig i meg, som en bunnløs angst at får jeg flere så blir de tatt de også. Et udyr sniker seg inn om natten, og barna dør og jeg kan ikke stoppe det. Jentene derimot, de frykter jeg ikke skal dø på samme måte.

Jeg startet dette med å si at jeg skulle på Harry Potter, og det skal jeg. Jeg har barnefri, så da skal jeg få med meg den. Alt annet mellom " jeg skal se harry potter i løpet av helgen" og til " jeg startet med å si at ..." kan du bare glemme nuh!

(Noen ganger vet virkelig P4 hvilke sanger de skal spille.. )

Hallo på do

Dette grenser til utilgivelig.. Jeg har jo ikke skrevet her på nesten tre uker. Etter at lille frøken hund kom i huset har dagene gått i ett.

Har hatt en uke uten barna, og det var stille og rolig. Gjorde ikke så mye, bare koset med hund(ene) og fikk ut den berømte fingeren med å oppsøke et treningsstudio. Det er gjort, og jeg har funnet "mitt" sted. Det er mellomstort, lyst og hyggelig. Personalet var også til å leve med, så jeg tror det blir bra.

Jeg tror selvfølgelig jeg er på dødens rand, for jeg er så stiv og støl etter to treningsøkter i dag og om mandagen. Men etter de første helvetes-dagene så løsner det igjen. Jeg husker det var noe slikt sist også.

Det er altså styrketreningen jeg må få plass igjen. Jeg føler at alle mine muskler er byttet ut med fett, til tross for at jeg har trent og holdt meg aktiv. Jeg går ikke ned, om jeg ikke trener med styrke.

Min mor kommer og blir en dag eller to, så jeg kunne kanskje fridd til henne så jeg får litt barne- og hundevakt så jeg fikk trent?

Det blir kino ( med barna på dagtid) og tacofest på kvelden. Leker med noen planer om å dra ut med båten i noen dager også. Det hadde da vært veldig fint! Hvertfall fått en dag eller to ute på sjøen. Lille-nye-sjef-frøken-hund kunne trengt å lære seg å få sjøbein! Lurte på å finne en øy eller noe, så vi kan slippe hundene helt løs. De er jo jakthunder, så det er luksus å få muligheten til å slippe de helt.
Da snakker vi ikke en stor øy med dyr og mye fugleliv altså.

Jeg søker og leter etter jobb, men det er for meg ganske håpløst nå på sommeren. De jeg har fått søkt på har jeg ikke engang kommet på intervju. Det er skuffende, men det er stort press her i byen. Jeg vurderer mer skole, men jeg er ærlig talt litt lei. Da må jeg evnt pendle til en av nabobyene, og det frister ikke så mye. Dyrt er det også med skole. Den jeg vurderer koster nærmere femti tusen for et halvt år. Da får jeg riktig nok en tittel, men brått så sitter jeg med skjegget fullt av postkasser for jeg har fortsatt ingen erfaring!!

*dobbel sukk*

Men det ordner seg for snille piker!

Jeg har mine vakre barn, en kjekk apekatt og en liten hunde-sjefs-frøken så jeg skal ikke klage. ( bare klager bittelitt.. )

Minstemann er både nær og fjern på samme tid. Noen ganger knuser det meg helt.. Feks, her en kveld så kvernet tankene mine rundt hvor mye vondt han hadde det. Vi rettferdiggjorde alle vi-må-holde-deg-fast-vet-det-er-vondt-men-vi-må-vær-så-snill-ikke-gråt rundene våre, med at han skulle jo bli helt frisk og han ville ikke huske noenting. Men det hjalp jo lite.. Det eneste han husker da er vondt, vondt og atter vondt de siste månedene av livet sitt. Det er så utrolig urettferdig.. Det er ikke mindre urettferdig at det skjer alle andre, men det skulle bare ikke skjedd.

Vår vakre lille minstemann.. Jeg bare gjentar meg selv, men jeg kan ikke slutte. Du er dypt savnet nå, og jeg er så utrolig lei meg for alt det vonde du har fått oppleve. Men også lei meg for alt det gode du ikke fikk være med på.
Tenk at vi har fått en liten hund. Det ville du nok likt det.. En som stikker av med lekene dine, og biter deg i tåa.
Du skulle vært her! Jentene har vært på tusenfryd, og det tror jeg du ville likt kjempegodt.

Vi er fortsatt så utrolig glad i deg, og vi savner deg.
Klem fra din mamma, og storesøstrene dine.