Hallo på do

Dette grenser til utilgivelig.. Jeg har jo ikke skrevet her på nesten tre uker. Etter at lille frøken hund kom i huset har dagene gått i ett.

Har hatt en uke uten barna, og det var stille og rolig. Gjorde ikke så mye, bare koset med hund(ene) og fikk ut den berømte fingeren med å oppsøke et treningsstudio. Det er gjort, og jeg har funnet "mitt" sted. Det er mellomstort, lyst og hyggelig. Personalet var også til å leve med, så jeg tror det blir bra.

Jeg tror selvfølgelig jeg er på dødens rand, for jeg er så stiv og støl etter to treningsøkter i dag og om mandagen. Men etter de første helvetes-dagene så løsner det igjen. Jeg husker det var noe slikt sist også.

Det er altså styrketreningen jeg må få plass igjen. Jeg føler at alle mine muskler er byttet ut med fett, til tross for at jeg har trent og holdt meg aktiv. Jeg går ikke ned, om jeg ikke trener med styrke.

Min mor kommer og blir en dag eller to, så jeg kunne kanskje fridd til henne så jeg får litt barne- og hundevakt så jeg fikk trent?

Det blir kino ( med barna på dagtid) og tacofest på kvelden. Leker med noen planer om å dra ut med båten i noen dager også. Det hadde da vært veldig fint! Hvertfall fått en dag eller to ute på sjøen. Lille-nye-sjef-frøken-hund kunne trengt å lære seg å få sjøbein! Lurte på å finne en øy eller noe, så vi kan slippe hundene helt løs. De er jo jakthunder, så det er luksus å få muligheten til å slippe de helt.
Da snakker vi ikke en stor øy med dyr og mye fugleliv altså.

Jeg søker og leter etter jobb, men det er for meg ganske håpløst nå på sommeren. De jeg har fått søkt på har jeg ikke engang kommet på intervju. Det er skuffende, men det er stort press her i byen. Jeg vurderer mer skole, men jeg er ærlig talt litt lei. Da må jeg evnt pendle til en av nabobyene, og det frister ikke så mye. Dyrt er det også med skole. Den jeg vurderer koster nærmere femti tusen for et halvt år. Da får jeg riktig nok en tittel, men brått så sitter jeg med skjegget fullt av postkasser for jeg har fortsatt ingen erfaring!!

*dobbel sukk*

Men det ordner seg for snille piker!

Jeg har mine vakre barn, en kjekk apekatt og en liten hunde-sjefs-frøken så jeg skal ikke klage. ( bare klager bittelitt.. )

Minstemann er både nær og fjern på samme tid. Noen ganger knuser det meg helt.. Feks, her en kveld så kvernet tankene mine rundt hvor mye vondt han hadde det. Vi rettferdiggjorde alle vi-må-holde-deg-fast-vet-det-er-vondt-men-vi-må-vær-så-snill-ikke-gråt rundene våre, med at han skulle jo bli helt frisk og han ville ikke huske noenting. Men det hjalp jo lite.. Det eneste han husker da er vondt, vondt og atter vondt de siste månedene av livet sitt. Det er så utrolig urettferdig.. Det er ikke mindre urettferdig at det skjer alle andre, men det skulle bare ikke skjedd.

Vår vakre lille minstemann.. Jeg bare gjentar meg selv, men jeg kan ikke slutte. Du er dypt savnet nå, og jeg er så utrolig lei meg for alt det vonde du har fått oppleve. Men også lei meg for alt det gode du ikke fikk være med på.
Tenk at vi har fått en liten hund. Det ville du nok likt det.. En som stikker av med lekene dine, og biter deg i tåa.
Du skulle vært her! Jentene har vært på tusenfryd, og det tror jeg du ville likt kjempegodt.

Vi er fortsatt så utrolig glad i deg, og vi savner deg.
Klem fra din mamma, og storesøstrene dine.