Det er altså to år siden minstemann forlot oss.
Jeg er bitter og sint, og har egentlig ikke så mange ord. Det er så mange ting som burde vært anderledes, og jeg klarer ikke å fri meg fra den tanken om hva jeg har gjort for å fortjene dette.
Han ble født i til denne verden for å glede, le og kanskje knuse noen pikehjerter. Han lignet på sin søster, og ville nok blitt en spebygd, men helt klart kjekk mann. Jeg har mange ganger ledd i smug av hans artige utseende. Noen stakkars ører som stakk i alle retninger, to store fortenner som kom fram når han lo, og det lille dunet på toppen som man skulle kalle hår. To små pipestilkebein, som var så søte så søte der han stabbet bortover.
Men han er ikkke her, og det er ingen glede igjen.. ALT skulle vært anderledes, og jeg blir smårar.
Jeg tier mye med det jeg tenker, for det gjør så vondt. Det gjør meg både så hard, så hard, men likevel så myk at jeg kan plutselig gråte hvor som helst. Bloggen har jeg ikke klart, for jeg blir så ensporet.
Jeg er skuffet over mennesker rundt meg også.. Spesielt en som jeg ikke har hatt kontakt med på en god stund. Ikke for det, jeg klarer meg fint jeg.. Jeg her mange andre rundt meg som stiller opp og er glad i meg. Men å glemme mitt barns bursdag, glemme min bursdag og glemme minstemann sine spesielle dager er utilgivelig. Personen er sikkert dypt skuffet over meg, men det er ingenting over hva jeg føler for den personen. Og andre i den saken både håper og tror jeg kan være voksne nok til å se at enhver sak har to sider.
Minstemann er og forblir borte uansett hva jeg gjør, og jeg hater det. Jeg er ødelagt!
Faktisk er jeg litt ødelagt etter å ha løpt mitt første motbakkeløp i går, det vil si jeg gikk, og jeg kom sist, men jeg gjennomførte. Det er BARE for minstemann!
Min vakre skjønne gutt.. Jeg savner deg.
