Det er altså to år siden minstemann forlot oss.
Jeg er bitter og sint, og har egentlig ikke så mange ord. Det er så mange ting som burde vært anderledes, og jeg klarer ikke å fri meg fra den tanken om hva jeg har gjort for å fortjene dette.
Han ble født i til denne verden for å glede, le og kanskje knuse noen pikehjerter. Han lignet på sin søster, og ville nok blitt en spebygd, men helt klart kjekk mann. Jeg har mange ganger ledd i smug av hans artige utseende. Noen stakkars ører som stakk i alle retninger, to store fortenner som kom fram når han lo, og det lille dunet på toppen som man skulle kalle hår. To små pipestilkebein, som var så søte så søte der han stabbet bortover.
Men han er ikkke her, og det er ingen glede igjen.. ALT skulle vært anderledes, og jeg blir smårar.
Jeg tier mye med det jeg tenker, for det gjør så vondt. Det gjør meg både så hard, så hard, men likevel så myk at jeg kan plutselig gråte hvor som helst. Bloggen har jeg ikke klart, for jeg blir så ensporet.
Jeg er skuffet over mennesker rundt meg også.. Spesielt en som jeg ikke har hatt kontakt med på en god stund. Ikke for det, jeg klarer meg fint jeg.. Jeg her mange andre rundt meg som stiller opp og er glad i meg. Men å glemme mitt barns bursdag, glemme min bursdag og glemme minstemann sine spesielle dager er utilgivelig. Personen er sikkert dypt skuffet over meg, men det er ingenting over hva jeg føler for den personen. Og andre i den saken både håper og tror jeg kan være voksne nok til å se at enhver sak har to sider.
Minstemann er og forblir borte uansett hva jeg gjør, og jeg hater det. Jeg er ødelagt!
Faktisk er jeg litt ødelagt etter å ha løpt mitt første motbakkeløp i går, det vil si jeg gikk, og jeg kom sist, men jeg gjennomførte. Det er BARE for minstemann!
Min vakre skjønne gutt.. Jeg savner deg.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
6 kommentarer:
Hei
Kan ikke annet enn å si at jeg tenker på deg, og Minstemann..hvor utrolig urettferdig livet kan være!!
Det er en helt utenkelig tanke for meg å skulle miste ett av barna mine..like utenkelig som det var for deg også.. Helt forferdelig, det går sikkert ikke an å beskrive fullt ut hvordan det føles.. Selv om du har vært utrolig flink til å beskrive følelsene dine..
Kommer aldri til å glemme den gode gutten din.. Det lover jeg. Det er forresten ikke mulig heller..
God klem fra Heidi
Jeg husker denne dagen så godt. Jeg husker da melding kom opp på bloggen din om at nå gikk det mot slutten. Jeg husker jeg satt ute på verandaen, det var mørkt om kvelden, tårene trillet og jeg ba så innstendig om at et mirakel skulle skje. At lille gutten din skulle få leve, få leke, få vokse, få oppleve alt som de fleste andre barn får oppleve.
Jeg husker jeg satt å tenkte at der ute i verden, langt fra der jeg var l¨å det en liten gutt og kjempet sitt livs tøffeste kamp, og den maktesløshten man kjente, tomrommet var så ubeskrivelig smertefullt. Samtidig visste jeg at jeg ikke kjente deg, ikke kjente minstemann annet enn ut fra bloggen, likevel så grep det du skrev om din sorg og smerte meg, de glade bildene av han, de bildene der man ser han lider.
Enda 2 år etter Heidi tror jeg vi er mange her som heier på deg, som håper at livet skal bli lettere for deg, enda er vi mange som aldri kommer glemme din lille gutt, fordi han har en super mamma som delte han med oss.
Han fikk et kort liv, smertefullt også vil jeg tro, men han fikk sitt eget liv der han som en av veldig få fikk lov til å slå rot i så mange hjerter. Jeg glemmer han aldri......Stor klem til deg heid...
Har skrive til deg eit par andre plassar også i dag, men ville seie at eg har lest her også.
Det er ein dag til ettertanke dette. Ein dag da vi alle tenker på vakre Minstemann med dei fantastiske augene. Ein dag da vi kan sette ting i perspektiv, kva betyr vel små ubetydelege ting vi irriterer oss over i kvardagen...
Vi gløymer han ikkje Heidi, og vi heier på deg, og ønsker det beste for deg og jentene dine
Klem
Gry
Hei,
jeg vil bare at du skal vite at minstemann fortsatt er i mine tanker, selv om det er gått litt over 2 år siden han ble syk, og jeg fikk lov å dele hans siste dager her på jorden, via dine beskrivelser i bloggen din.
Jeg gråt mang en gang for både han og dere andre, men det hjelper jo ikke deg i det hele tatt.
Men kanskje det hjelper deg å vite at han HAR satt spor, og jeg vil aldri glemme han, og ungene mine husker fortsatt den dagen vi skulle på butikken og kjøpe klær til den lille gutten som lå alvorlig syk på sykehuset.... Og min yngste var kun 3 år da... Så det sier litt om sporene han har satt.
Han var for god for denne verden, men takket være en mor som orket å dele han og opp- og nedturene, så har han satt dype spor.
Jeg tenker på deg og han daglig, det skal du vite.
Mange klemmer, på en dag som for meg hadde vært uutholdelig, fra Fimbo/Cecilie
KJære Heidi
Denne dagen for to år siden husker jeg så altfor godt.
Jeg husker hvordan jeg håpet og ba for at et mirakel skulle skje. Hele sommeren hadde jeg fulgt bloggen hans og heiet på han /dere. Det har virkelig satt sine spor. Jeg fulgte hans kamp da vi var på ferie utenlands. Så hjerteskjærende å lese dine ord da det gikk mot slutten. Jeg gråter like mye i dag som jeg gjorde for to år siden - for minstemann, for deg, for dine døtre. Det kunne skjedd meg men det skjedde deg. Så urettferdig og så rått.
Bare tanken på å miste et barn er lammende. Og dette skjedde deg.
Mine tanker går til deg og minstemann i kveld. Og jeg håper livet etterhvert blir lysere for deg og dine.
Mange varme klemmer
Minstemann vil aldri glemmes !
Jeg har ikke vært innom bloggen din på lenge. Men så kom jeg til å tenke på deg og minstemann, og fant veien inn hit igjen.
Vet ikke hva jeg skal si, har bare lyst til å gi deg en stor klem.
Hilsen Lykke på NM
Legg inn en kommentar