Freddan!

Dagen, eller skal jeg si natt til i dag startet heller dårlig..
*sukk* Denne hører jeg på av en eller annen grunn.. Litt treffende egentlig.

For det første la jeg meg seint, jada, _min_ feil, men så begynte jentene å våkne. Enten var det mareritt eller så var det et uhell.. Brått stod de midt i stua kl halv fem, og skulle se barnetv.
Selv jeg har en grense for hva jeg tåler, så da var det marsj, rett i seng!

Så var det jo å stå opp tidlig, for å sende de av gårdet til skolen, og jeg tenkte at nå skal jeg sooooove... Men neida, jeg lå og vrei på meg, for samvittigheten min gnagde. Nå har jeg hatt to innedager, kun vært ute med søpla, så jeg måtte ned for å spinne litt. Etter en runde der, så følte jeg meg bedre psykisk, men jeg er helt skutt uten søvn.

Det blir en tidlig kveld, det skal jeg si! Men jeg trenger det nok.. I morgen skal frøkna få velge seg en leke i butikken, og hun har snakket om dette lenge. Hun fikk penger til bursdagen sin, som skal brukes. Hun skal visst ha "alt" som er.. Hun fikk noen nye ds spill til bursdagen, så nå skal hun ha en leke sier hun. Hun er fortsatt ganske opptatt av dokker, og ser med lengselsfulle blikk etter små et-åringer som stabber avgårdet.
Det smerter meg i hjertet å se hvor glad de var i minstemann, og hvor vondt det har gjort for de å miste sin lillebror. Jeg tenker jo at _jeg_ har hatt det vondt, hvordan er det ikke for dem?

De spør innimellom om ikke jeg kan få en baby, som de lover å passe godt på! " jeg er kjempe glad i små barn, det spiller ingen rolle om det er gutt eller jente"
" jeg var veldig flink med minstemann, sant det mamma? "
Og ja, de var de beste storesøstrene man kunne tenke seg.. De kranglet aldri med han, og lot han få viljen sin støtt. Han ville nok blitt en skikkelig bortskjemt ramp! hehe..
Men da ville han hvertfall ha vært her *sukk*

Har kjøpt inn noen nydelige roser som vi alle skal sette på graven i kveld, og tenne noen lys. Det er endel snø her, så vi må nok børste vekk litt. Jeg holdt på å kjøpe en veldig fin krans i dag, men det var ikke så mye blått på den. Det er mest rødt, eller lilla. Jeg derimot ønsket meg noe med noe blått. Jeg får vel kanskje bare lage min egen..

På tross av lite søvn, er jeg så mye bedre i dag. Jeg hadde en skikkelig dårlig dag i går. Den var tung og lang, men i dag våknet jeg faktisk med et smil. Det er så deilig når det er over for denne gang.

Ha en fin helg, og takk til alle sammen som følger med oss.

juhu..

Nå er det ikke meningen at denne bloggen skal oppdateres hver dag, men jeg kjeder meg nå så da får dere heller bære over med meg.. Hører på denne..

Ser ut som den nye layouten på bloggen er godt likt, og det var hyggelig.

Jeg prøver!

I morgen er det fredag, og som dattern her sa høyt og tydelig var at hun gledet seg til å hel helg med meg! Det må jeg si varmet veldig..
Jeg har egentlig hatt en skikkelig dårlig dag. Det har skjedd små ting i dag, som har gjort denne dagen til en pyton dag. Samtidig er det ting som har skjedd som har gjort den god. En hyggelig tlf samtale, der jeg kan utøse min frustrasjon, en liten hilsen på internett, en klem fra datteren, og et kort fra den andre.

" til mamma. Happi Halovin. Fra datteren"
*snufs*

Må jo bli litt rørt da..
I morgen skal vi ut på en liten utflukt. Det blir spennende.. Det er enda mer spennende å finne ut av hva jeg vil, for det vet jeg ikke. Ikke riktig enda.. Men det kommer seg. For hver dag som går blir jeg mer og mer sikker på hvor usikker jeg er. Heh..
Ikke at det hjelper..
Hvorfor kan ikke ting bare stemme sammen? Hva hjertet vil, og hva fornuften sier? Hvorfor SKAL alltid ting være så vanskelig?

*rister oppgitt på hodet*

Nå er hvertfall jentene lagt seg, og det er nesten helt stille her. Bare radioen som summer i hjørnet, lysene er tent, og jeg venter på et besøk.

Sukk hjertet, men brist ikke..

Snø snø snø...

Det våknet vi opp til, som så mange andre her på østlandet. ( venter fortsatt på min engel.. )

Jentene var i ekstase, men når de endelig kom ut var de skjønt enige at det var kaldt, og det liker vi ikke. Snø er greit, bare det ikke blåser og er kaldt. Nå, litt utover dagen er det bare vakkert. Kanskje fordi mor har hatt en innedag i dag..

Jeg fikk handlet litt i går, så det er egentlig ingenting jeg trenger der ute i vinter landskapet. Nå skal straks barna hjem, og det er helt greit. Tror jeg ville blitt sprø / mer sprø om jeg hadde vært aleine i hele dag.

Det er bare SÅ mye selskap i tven, og jeg finner ikke alltid helt trøsten i å lese en bok alltid heller. Har forresten nettopp lest ferdig en bok, som handler om en autistisk gutt på femten år. Det er virkelig helt fantastisk å kunne lære så mye om seg selv, gjennom hans øyne. Den har sammen med en annen feelgood bok jeg har, blitt en favoritt.

Jeg leser faktisk bøker, ikke bare husmorsporno, men også romantiske klisseklass bøker, bare de ikke blir for klissete. De amerikanske kan bli litt drøye, hvertfall de som er oversatt og solgt her. Jeg leser også helt andre typer bøker også.. Nå håper jeg å kunne ta opp de klassikerne som jeg leste som tenåring.

I kveld skal jeg fortsette med innedagen min. Har ikke barnevakt, så jeg kan få klatra heller. Eller, jo.. jeg har det, men jeg hadde barnevakt i går pga skolen, og jeg vil tilbringe litt tid sammen med barna.
De små rare tassene som tusler rundt her.

Herlige Heidi-barna! <3
Tenk at jeg har to så store barn.. Jeg blir helt satt ut. Det er jammen ikke mye jeg gjør på morningen, når de skal ut. De dekker på, lager matpakke, kler på seg, grer hår, pakker sekken. Jeg bare holder et lite øye med de, så de får med seg alt, og ser så de kler på seg godt.
Operasjon- selvstendighet bærer frukter! Jeg vet da at de kan hvis de vil, og selv om jeg er i full stand til å gjøre alle disse tingene for de, så velger jeg å la dem gjøre slike ting selv. Ellers blir det litt av en kamp etterhvert tror jeg, spesielt når jeg må jobbe fullt.
Ikke at jeg gleder meg..

Eller jo, på en måte så gleder jeg meg til å komme i gang igjen, en annen del sier at jeg ikke har hastverk, og jeg trenger litt tid. Det skumle nå hadde vært å sagt at jeg var i full stand til å jobbe, også vips gå på en smell. Det vil jeg ikke..

Kompisen sier jeg er et godt stykke på vei, men det er litt igjen. Føler meg som en som trenger piller, og når pillene virker så synes de at de er friske nok til å slutte. Det hadde da vært det skumle i dette tilfellet.

Gleder meg helt vilt til bildene kommer!! Det har bare gått EN uke siden jeg var der sist.
*STØNN*

Mor må virkelig få seg en tube tålmodighetskrem!!

You`re so vain!

You probably think this blog is about you! *fnise*

Det ble en hektisk helg, men jeg rakk å kjede meg i bilen på vei hjem..
Så derfor kommer disse bildene. Jeg tok bilder av flere i bilen også, men der velger jeg aktiv sensur.



Ellers går dagene veldig fint. I dag hadde jeg en time med nålpute-damen min, og jeg sitter atter igjen med en nål i øret. I morgen er det tur til kompisen min, og jeg regner med at det går bra. Noe skjer hele tiden, men jeg takler det.
Jeg tenner fortsatt lys, og prøver å kose meg og slappe av noen minutter hver dag. Litt sånn stille-time, bare ikke en hel time, men noen minutter hvor jeg reflekterer litt over mitt. NÅ hadde kompisen min vært stolt av meg! Jeg REFLEKTERER!
Og jeg kan bare si fullt og helt, at akupunktur fungerer! Det er godt å kunne gjøre noe, i samarbeid med kompisen. T.o.m. kompisen har en tro på det. Me får sjå..



Apekatten er en del av livet mitt igjen.. Jeg holder det hele litt på avstand, men det er vanskelig. Jeg tenker og tenker, men jeg liker ikke svaret jeg kommer fram til. Jeg vil derfor ta tiden litt til hjelp, men gud bedre meg som jeg tenker.
Ut av øyet, ut av sinn. Uansett hva som skjer, så VET jeg at jeg klarer meg. Det er noe nytt.. Faktisk, kanskje jeg t.o.m. får det bedre?
Hvem vet.. Det er "spennende" tider.

LØRDAG!

En liten tur til systembolaget. Det var jo tydeligvis meg og alkisene! Så noen der som fylte en hel trillekufjert. Jaja, noen har ikke et liv..

Varene som ble innkjøpt skal konsumeres i løpet av kvelden!

Etter dette ble noe mat innkjøpt, og jeg tok en kjapp sykletur. Det er en veldig deilig runde som jeg sykler, og nå valgte jeg å ta en kjapp skogstur også.
Der ble jeg møkkete! Virkelig møkkete, men det var fryktelig morsomt..



Synes kanskje ikke så godt, men den var skikkelig møkkete! Inkl føreren..


Nå skal jeg kose meg i kveld, med god mat og venner.


Dette er selvfølgelig meg..

fredag fredag..

and thank God its friday..

Ikke at uken har vært lang, men den har vært mye tanker. Jeg må ta et valg nå som jeg er ganske sikker på at jeg vil angre på, for hjertet mitt sier nei, men fornuften min sier jeg bare må gjøre det. Blir ferdig, sette en strek og gå videre.

Hvorfor skal slike ting være så vanskelige? Jeg kan ikke leve med usikkerheten, tror jeg. Så jeg må gjøre noe.

Jeg har enda noen dager igjen å tenke på, og jeg får bare ta det jeg får der og da, og gå på det.

Heidi har fått muskler, Heidi står støtt, og det er rart. Veldig rart.. Jeg begynner å kjenne meg som den gamle Heidi, men bare ny og forbedret. Dærsken så deilig!
Jeg skal ikke si at jeg har det så godt hele tiden, eller at jeg ikke ønsker å forandre på ting, men jeg er ikke hele tiden redd for at teppet skal nappes vekk under meg. Jeg vet hvor jeg står, og det er trygt og godt.

Jeg gleder meg veldig til å se bildene, og jeg synes ikke tiden kan gå fort nok. Det er et stykke unna, så det må planlegges litt, men jeg håper å kunne få hentet de så fort så mulig.

Venter nokså utålmodig på svar fra lånekassen også.. Synes Ting Tar Ille Lang Tid..
Skulle ønske tålmodighet fantes på tube!

På søndag er det barnebursdag, og det blir vel bra. Eldste gleder seg veldig hvertfall, og det er bra. Hun fikk ikke invitere alle hun ville, for et sted må vi si stopp. Hun er så utrolig sosial og glad i alle, at det er vanskelig å si nei. Etter å ha gått gjennom lista, så angret hun seg gang på gang. Det er ikke lett..

Jeg håper hun får en flott dag, og jeg ønsker meg en rolig fredagskveld.

Storesøster er 8 år!

Ble litt emosjonell her jeg satt så jeg tenkte jeg skulle skrible ned det jeg husket av fødselen for da 8 år siden.. Med litt detaljer, så er du advart.

*snufs*

Det hele begynte 2 uker før termin, og jeg våknet rundt halv fire på nattan. Små tak i magen, og ryggen kom med jevne mellomrom.. Det var omtrent som å ha mensen, så jeg skjønte det var i gang. Jeg var litt redd for det var jo før termin, men også lettet for at det endelig kunne starte.

Prøvde å hvile, men jeg ble så oppspilt og glad, så jeg tuslet rundt i leiligheten.. Lot mannen sove litt, for det hastet jo ikke.
Tok tiden og det var omtrent nøyaktig tjue minutter mellom de. Dette lovet jo bra, men jeg ventet hele tiden på at de skulle bli verre..

Hele den dagen ble mannen hjemme, og vi gikk egentlig bare rundt og rundt.. Ryddet, stresset litt, så på tv, laga mat.. I det hele tatt.. Kl nærmet seg 16 -tiden, og enda INGEN forandring i verken styrke eller lengde, eller hyppighet. Jeg ble så frustrert at jeg ringte sykehuset, jeg var så sliten og lei. De sa jeg skulle vente til de kom med ti minutters mellomrom, og at jeg gjorde det lurt å vente hjemme. Det var ingenting de kunne gjøre..

Så var det som om noen vridde rundt en bryter. Fra en rie til en annen, så sa det pang.. Og jeg kjente at nå ble det både vondt, og begynte å blø litt. Ringte tilbake rundt 16: 45, og de bad meg om å komme inn. Kjøreturen ble laaaang.. Jeg er sikker på at mannen traff ALLE dumpene fra huset til sykehuset med vilje!

Da vi ankom ca 17:30, så ble vi satt til registrering, veldig bra, men akk så vondt. Dette orket ikke jeg..
Hun sjekket meg fort, og joda. Her var det 5 gode cm, her ble det barn i løpet av nattan. (Nattan!?! Måtte jeg vente over 6 timer? ) Jeg akket meg og kjente jeg ble litt motløs..

Etter dette fikk vi gå inn på fødestua, men vi måtte først vente til omvisningen var ferdig. Der stod jeg å pusta inn mot veggen, og MINST 8 gravide damer med sine menn gikk ved siden av skulle alle vralte ut. Jeg fikk mange lykke til kommentarer, og lengselsfulle blikk.
Så endelig kunne jeg krabbe opp i senga..
For der ville jeg ligge..

Jeg hadde fått en litt eldre, og erfaren jordmor, og hun var akkurat den jeg trengte. Hun sa at om en times tid så tar vi vannet.. Og når timen hadde gått, så ble det tatt. Det var jo misfarget så det holdt.
De satt på en slike elektrode på hodet hennes, og jeg midt i alt kaoset all smerten så husker jeg at jeg tenkte at dette kan ikke gå bra.. Jeg hørte alt de sa, selv om jeg var helt borte vekk og bare supa lystgass.

Bare en time etter det igjen, da var kl rundt 20, så begynte riene å endre seg. Jeg ble helt bort og de fikk ikke kontakt med meg.. Jeg sugde så mye lystgass både mellom og mens riene at jeg var helt vekk. De skrudde opp på oksygenen, og det hjalp litt.
Endelig ble riene skikkelig pressrier, og jeg fikk sette meg opp i stolen.
Klokka var nå nærmere halv ni.. Et press og jenta kom langt ned.. Det var en helt utrolig rar følelse husker jeg. Men når jeg presset så forsvant fosterlyden og de sa at ungen var stresset. Neste press skulle jeg ta i alt jeg kunne.. Jeg jobbet som en helt, men hun sklei tilbake.. Igjen og igjen, klokka var nå litt over halv ni.
Så sa de at ungen måtte ut nå, ellers måtte de ha hjelp. Jeg presset selv om jeg ikke hadde pressrie, og når endelig rien kom så holdt jeg på å drepe mannen, men ungen kom endelig ut..

Den følelsen der er så ubeskrivelig!
Hun kom endelig, og var helt stille. Men tok ikke lange tiden før hun fikk fart på stemmebåndet. Hun scora noe sånn som 7-8-9 eller noe sånt. Hun var litt preget av det misfarga fostervannet sa de. Jeg var bare glad det var over..

Men så ble jeg dårlig.. De ville at jeg skulle ha henne på magen, og det gjorde jeg. Men jeg ble mer og mer borte.. Jeg bad de om å ta henne, for jeg var redd for å miste henne. De sa jeg ikke sluttet å blø, og plutselig ringte de på, og det ble folksomt der inne.
Viste seg at hun hadde kuttet en åre eller noe, så legen måtte straks sy. Jeg fikk veneflon, og en sprøyte i låret, og det husker jeg var så slitsomt. Jeg hadde jo nettopp født, også drev de å klemte på magen og stakk meg. Jeg ville jo bare sove!

Men det gikk jo bra, selv om jeg mistet mye blod. I journalen stod det en liter +, så ikke rart i at jeg var litt slapp i dagene som kom.

I dag altså er hun blitt 8 år! Det ville jeg aldri ha trodd med tanke på dommen som ble gitt allerede da jeg var 4 uker på vei, og lå inne med nyrebekkenbetennelse og proppa meg full med antibiotika. Da sa de at barnet kunne de ikke tenke på, og da mest sannsynelig ikke ville klare seg eller få store skader.
En ultralyd i tredje måned, viste en liten krabat som turnet og stod i, uten synelige skader. Hvem klarer vel da å fjerne det? Men det var lange 9 måneder og ikke vite hva som kom.. Litt små problemer har det vært, men jeg ville aldri i livet vært henne foruten.

Sånn.. *snufs snufs*

Da har jeg vært hos fotografen

og det var godvondt.

Det hele begynte ganske så pent med å hilse på hverandre. Så informerte fotografen ganske kjapt at hun visst om vår historie. Jeg ble litt overrasket, for jeg vet at verken jeg eller min mor hadde sagt noe.
Så spurte jeg hvordan hun visste det. Da forklarte hun at de hadde fått en mail, fra en vennine av meg.
Da begynte jeg jo å lure fælt!

Men så begynte visningstimen, og vi gikk ned på rommet. Vi fikk se mange flott bilder av hele familien, og det var ganske sårt. Dels for jeg var jo enorm på den tiden, men også for der var hele min vakre familie. Jeg hadde tre flotte barn, jeg hadde en ektefelle, og jeg smilte som en sol.

Det var flere bilder der av jentene som var flotte, men mitt fokus nå var minstemann, spesielt han og meg. Jeg fant til slutt to bilder som det stod mellom. Det var et med meg og minstemann, og et av han aleine. Det var to flotte bilder, og jeg hadde store problemer med å velge. Så sier fotografen..

" Det er her mailen kommer inn.."
Det raste flere tanker gjennom hodet mitt, før hun rakk og si noe som helst, men til slutt så kom det..
" Jeg har snakket med sjefen og vi skal rett og slett gi deg et bildet som du får velge selv.."
Jeg ble helt satt ut! Jeg rakk kanskje å tenke at jeg kan få en rabatt.. På bildet nr 2 eller noe sånt, ikke at jeg skulle FÅ et bildet!

Jeg valgte dermed å ta bildet av meg og han, som fotografen anbefalte i str 40*80, og valgte en flott ramme til. Så valgte jeg bildet av bare minstemann som vi får i en pakke på fem like.
Det ble utrolig fine bilder, og jeg er utrolig takknemlig..

Før jeg gikk så sørget jeg for å få vite hvem det var som hadde skrevet den mailen, og det var altså Gry. Gry har fulgt meg siden vi gikk gravide sammen, og jeg ble så glad for det hun hadde gjort. Jeg ringte i kveld, ( håpet det ikke var midt i leggetid, noe det ikke var ) og takket så mye for at hun skrev den mailen.

Jeg var selv i tvil om jeg skulle si noe som helst, så ikke de trodde jeg ville "bruke" det for å få en rabatt eller noe sånt, men så bare løste alt seg selv, uten at jeg trengte å tenke på det!

Om ca 4 uker, er bildene ferdig, og de skal selvfølgelig legges her på bloggen så snart jeg får de.
Bilder av minstemann er ikke noe jeg har for mye av, og det er så godt å se de babybildene. Det er det jeg har lyst til å huske! Den gode sunne babyen, som bare var frisk og glad. Så trygg og god som bare minstemann kunne være..

Jeg skal glede meg over de bildene resten av livet, og jeg ble så utrolig glad.
Andre ting som har skjedd i kveld, kan ikke drepe den gleden jeg har!

Heidi gleder seg vilt til å se de!!

Lørdag lørdag..

Sangen måtte få sitt eget innlegg, så klart.. Denne hører jeg på nå..

Denne frøkna skal ut i kveld, og det håper jeg blir bra. Står fortsatt å vurderer hva jeg skal ha på meg. En vennine bad meg om å dra naken og ta med øl. Da blir jeg populær *fnise*

Men altså.. Klær skal være mitt minste problem.

Ellers har jeg omsider fått sendt søknaden til lånekassen, så nå får jeg enda mer gjeld. Woohoo! ( jeg får jo bare håpe det.. )

Neste uke skal jeg på visningstime og se bildene av minstemann og resten av familien. De tok vi når han var rundt 5 måneder. Jeg dro aldri på den første visningen, så Far lurte på hvorfor jeg plutselig ville meg selv så vondt.
Akkja.. Jeg føler virkelig at jeg må se de igjen, og jeg håper jeg får mulighet til å kjøpe ett. Det hadde vært lettere om jeg visste hundre prosent hva jeg fikk av lånekassa, og når det kom.
Enn så lenge er det 8 ukers behandlingstid, og de krever sikkert noe mer dokumentasjon, men vi får se..

Nå i kveld skal jeg bare kose meg. Kose meg sammen med gode venner, og ha det gøy!
Jeg skal pynte meg, og guuu som jeg liker å pynte meg. Jeg vet jeg har gått ned et par kilo til for buksene henger og slenger. Jeg når snart en ny magisk grense, og det er bare helt nydelig! Jeg har ikke veid så lite som dette på flere år. Siden rett etter jeg fødte eldste, og synes jeg var smellfeit som veide 15 kilo mer enn jeg gjorde før jeg ble gravid elns.

Herlighet! Jeg skulle ha skammet meg.. Også har jeg åpnet så alle kan legge inn en kommentar, selv de anonyme. Det hadde visst vært en sperre der så jeg, men nå er det fikset.


God helg!

Gotto be somebody!

Denne sangen er en virkelig favoritt! Helt nydelig..

Jeg må rett og slett bare legge ved teksten..


This time I wonder what it feels like
To find the one in this life
The one we all dream of
But dreams just aren't enough
So I´ll be waiting for the real thing.
I'll know it by the feeling.
The moment when we´re meeting
Will play out like a scene straight off the silver screen
So I`ll be holdin’ my breath
Right up to the end
Until that moment when
I find the one that I'll spend forever with

`Cause nobody wants to be the last one there.
'Cause everyone wants to feel like someone cares.
Someone to love with my life in their hands.
There`s gotta be somebody for me like that.

`Cause nobody wants to go it on their own
And everyone wants to know they´re not alone.
Somebody else that feels the same somewhere.
There`s gotta be somebody for me out there.

Tonight out on the street out in the moonlight
And damn it this feels too right
It´s just like Déjà Vu
Me standin’ here with you
So I´ll be holdin`my breath
Could this be the end?
Is it that moment when
I find the one that I spend forever with?

‘Cause nobody wants to be the last one there
'Cause everyone wants to feel like someone cares.
Someone to love with my life in their hands.
There´s gotta be somebody for me like that.

`Cause nobody wants to go it on their own
And everyone wants to know they´re not alone.
Is there somebody else that feels the same somewhere?
There`s gotta be somebody for me out there.

You can´t give up!
When you're Lookin´ for a diamond in the rough
Because you never know when it shows up
Make sure you´re holdin` on
‘Cause it could be the one, the one you´re waiting on

‘Cause nobody wants to be the last one there.
And everyone wants to feel like someone cares.
Someone to love with my life in their hands.
There has gotta be somebody for me
Ohhhhhh.


Nobody wants to go it on their own
And everyone wants to know they´re not alone.
Is there somebody else that feels the same somewhere?
There `s gotta be somebody for me out there.

Nobody wants to be the last one there
And everyone wants to feel like someone cares.
Is there somebody else that feels the same somewhere?
There has gotta be somebody for me out there.

Da var det unnagjort!

Frøkna har vært på sykehuset og hatt laktosebelastning.. En totalt hjernedød favorittsang.. Her nynnes det i vei!

Det gikk supert! I solidaritet med datteren så fikk heller ikke mor frokost, for hun måtte jo faste..
Ei heller drikke. Det løste mor seinere ved å bestikke datteren med en bamse for å kunne få lov til å ta en slurk med noe å drikke ( og spise en kvikk lunsj, men om det ble oppfattet vet jeg ikke.. ) Bamsen var hvertfall dyyyr, men jeg vet jeg vet..
Dårlig morTM.


Her er noen bilder hvertfall! Vi var der totalt 3,5 time, og mesteparten av tiden ble unnagjort foran tven, og mor leste faktisk lekser, selv om alle bokstavene til slutt ble små lekre godisbiter, og jeg innbilte meg at jeg hørte vann overalt. ( jada, helt gal )
Jeg kan gå i lang periode uten å spise, men nå som jeg ikke får lov, så ble jeg jo helt tullete..
Tven fikk vi låne for en sykepleier som stelte minstemann kom, og det var veldig hyggelig. Vi fikk pratet litt om tiden etterpå..


Men altså, her kommer det noen bilder.





Jada, en trøtt mor.. Det ble ikke bedre utover dagen heller, før koffeinet i colan slo inn.. WOOHOO.. HYPER!!


Etter en halvtime på en trestol, så kom en skjønn engel med en god lenestol, med fotstøtte. ( følte meg _litt_ rar når flere foreldre kom, og jeg omtrent halvsov der i godstolen, men jeg fikk lest flere kapitler! )

Jeg elsker å ha store barn.. Du kan gi dem en tv, en ds, et blad, og de sitter der pent og venter. Det er _nesten_ så jeg ikke vil ha flere barn, for jeg blir sliten bare av å se på de andre løper etter sine små, høre på sutring, bære på de, og underholde etter alle kunstens regler. Stønn..




Sist, men ikke minst gikk vi under kunstinstallasjonen som spiller lyder når du går under. Selv godt voksne mennesker strena under der, og skulle gå der så de fikk høre pling, plong og plink. Snodig det der.. Jeg fant det selv ganske festlig å gå under, så jeg gikk sammen med dattern ( jada, en unnskyldning ) fram og tilbake.
*fnise* Man blir aldri helt voksen nei!

Svaret på prøven var til nå negativt, men jeg skulle ringe på mandag om det kom noen andre symptomer. Så da får mor gjøre det..

Nå er det endelig helg, og jeg gleder meg!

Ny favoritt sang!

Dette forandrer seg stadig, men dette er favoritten nå.. Denne!

Nå er innbydelsene til eldstes bursdag sendt ut, og vi kan da vente oss et selskap om halvannen ukes tid.

Dagens sykehus besøk er unnagjort, og eldstefrøkna har tatt hele ni (!) glass med blod, for å utredes. Legen mente det helt klart var _noe_, men det kan være noe så enkelt som at hun ikke tåler en ting i matveien. Frukt har vi skjønt at hun reagerer på, selv om hun kan fint drikke juice. Det er ganske merkelig, men legen kunne bekrefte nettopp det. At det er noe som skjer med frukten i det den skal bli juice. Spesielt eple og pære.

På fredag skal hun ha laktosebelastning, og jeg må nok påregne å være hjemme den dagen med henne. Det er egentlig greit, for jeg kunne trengt en dag med henne hjemme.
De er ikke så ofte syke akkurat, så de er ikke så mye hjemme rett og slett. Hun vil sikkert være litt slapp og vondt i magen, men vi skal nok finne på noe.

Ellers hadde jeg en grusom natt. Ingenting fungerte! Og jeg var nettopp hos legen i går for å fornye resepten, men det mente vi ikke var nødvendig lenger. SELVFØLGELIG!

Jeg har bare brukt det periodevis, og det er ingenting jeg har vært avhengig av. Men det har rett og slett blitt litt mye tanker. Heidi tenker ofte store og lange tanker, og da går nattesøvnen i dass.
Men det er _mitt_ problem, og jeg jobber med det.
Ellers fikk jeg streng beskjed om å ta det med ro. Jeg har ujevn puls, og veldig lavt blodtrykk. Vi skulle sjekke alle prøver, så får vi se om det er noe mer. Men enn så lenge er det _bare_ lavt blodtrykk som plager meg. Det er kanskje et luksusproblem, men i kombinasjon med at jeg har gått ned veldig i vekt, så kunne det være farlig. Det er ikke bra å gå med lavt blodtrykk, som man plages av som med svimmelhet, kvalme, slapp o.s.v , for det er en belastning for hjertet. Jeg sliter litt med smerter i brystet, og det er helt tydelig et tegn på at jeg må ta det med ro.
Jeg skal bare trene moderat, og ikke prøve å gå mer ned i vekt. Jeg som hadde håpet å ta de siste ti kiloene nå i vinter. Grrr..
Midjemålet mitt er nå normalt, og det var bare sååå deilig! Jeg er normal! Legen har ikke noe tro på bmi og sånt, erklærte herved at jeg er normalvektig, men jeg etterhvert ganske så langsiktig kan ta av ti kilo, men ikke nå.

Så sånn er det!

Jeg er veldig klar over at ting går opp og ned.. Jeg har i perioder før også vært trist og lei meg uten å egentlig ha noen grunn, og jeg har ingen tanker om at jeg bare skal være glad. Det som er problemet, eller har vært problemet er at jeg ramler helt ned i kjelleren ved de minste tingene.. Og det er så utrolig vanskelig å bruke så mye tid og krefter på å komme seg opp til et nivå hvor du fungerer. Et nivå hvor du aldri helt føler at du har det bra, du bare eksisterer..
Nå derimot har jeg ved flere anledninger, igjen, tatt meg i å smile og ha det godt. Det skjer oftere og oftere at jeg bare rett og slett er glad! Det gleder meg veldig..

Sist men ikke minst, jeg traff en lege som var med å behandla minstemann. Han hilste, men husket jo ikke hvor han kjente meg fra. Da jeg fortalte om AML-gutten fra i fjor, husket han det _Veldig_ godt. Han sa jeg så utrolig godt ut, og gledet seg over det. Jeg derimot synes ikke nødvendigvis det var _så_ hyggelig å se han igjen. Sist vi snakket sammen var tøft, og faktisk den første gangen jeg gråt foran legen.
Det husker jeg var helt vilt, for vi snakket så sakelig om minstemann, hans tilstand, og mange ting rundt, men når jeg skulle spørre om en helt enkel ting, som ikke hadde noe med minstemann å gjøre så gråt jeg som en foss!
Den pinlige stillheten hvor du sitter der, og alt du sier er helt utydelig og legen bare ser på deg med de mest forståelelsesfulle øynene ever, og du ikke kan gjøre deg forstått er GRUSOM.
Etter ørten hulk, så kunne jeg da endelig spørre om noe HELT bagatellmessig, og pinligheten nådde nye høyder.
Herlighet.. Må nesten fnise litt av det nå, men bare nesten.

sweet harmony

Lets come together..

Uken har vært lang, slitsom, full av tanker og ting, men jeg står oppreist. Det blir faktisk et lite mantra for meg.. " men jeg står faktisk på begge beina, så da må det jo gå bra "

Akkurat nå er ting litt sårt for meg, og jeg har grått mye. Jeg gleder meg til i kveld, hvor jeg bare kan være aleine etter barna er lagt. Jeg vet dette skulle være en glad-blogg, for jeg er en glad-jente, men Heidi er sliten, så utrolig sliten..

Heidi er lei av å sloss... igjen... for ting jeg vil ha.. Men ingen sloss for Heidi. Jeg begynner å bli mektig lei. Det er ikke det at jeg tror det å bli sammen med noen betyr at alle mine problemer forsvinner, min erfaring er at de da begynner faktisk.
Men jeg er lei av å kaste bort tanker og tid på noen som ikke setter pris på det. Det finnes bare en Heidi, og jeg skulle ønske noen så det og følte det samme.
Men da er det gjerne for seint.. Og hvem er det som må betale den prisen? Jo, det er meg..

Alltid meg! ( ja, jeg er urimelig og bader i selvmedlidenhet, men det-er-min-blogg-kortet blir brukt akkurat nå )

Det knyter seg i magen, så jeg er helt støl, men igjen.. jeg står oppreist.

I det jeg kom hjem i går, så fikk jeg reklame i posten. Der stod det kort og greit Kjære Heidi, nå burde jeg tenke på julegavene. Og hva mer? jo, bilder av meg og minstemann som klemmer hverandre, I REKLAMEN! Jeg trodde jeg skulle dø, tisse på meg, gråte alle tårene og besvime på engang. Det var så god vondt, at jeg ble helt satt ut. Jeg klippet ut bildene, og la noen i lommeboka.
Tenkte å bestille en visningstime, så får jeg se de igjen.. Kanskje velge ut et med meg og minstemann, det hadde vært så fint. Men nå koster disse bildene det hvite ut av øyet, så jeg må gå i tenkeboksen.

Så utrolig godt det var å se meg holde han.. Jeg ville gitt hva som helst for å kunne holde den lille rampen engang til. Min vakre lille engel.. Alt jeg kan gjøre nå er å pynte en grav, som jeg jo gjør med tungt hjerte.



spør ingen ikke noen
suser i stål i ljåen
spjærer åpen himmel
ingen er trygg på engen

skjærer høsten uten blund
uten hvile: blind & stum
snart der så her som lyn
røver øyenstenen din

tyven tyven

finnes ei den bot som bøter
sønderslitte hjerter
ei pardon sparer ingen
hugger ned alle som en

tyven tyven

alle er vi like
for ljåen
hadde han sjel var den en skjæres
røver de som skinner mest

tyven tyven

tyven tyven
røvet øyenstenen
smyger i skyggen
bare vi er igjen

tyven tyven
tok det han fant
alt har vi gjemt
blir aldri glemt

Mandag mandag!

og for en god mandag det er!

Jeg kjenner meg som en liten fugl *fnise* Vel jeg bæsjer riktig nok ikke i hodet på folk, eller spiser frø fra bakken, men jeg kjenner meg lett og ledig.

Mer harmonisk enn på lenge! Jeg har prøvd å eliminere alt som kan gjøre meg dyster, og det funker. Jeg tar nå diverse kosttilskudd, jeg har kuttet ut noe annet som kan gi humørsvingninger..
Jeg tenner lys på kvelden, gjerne duftlys som skal roe ned. Vasker meg med såpe som skal være beroligende. I det hele tatt !!
Jeg går jo til kompisen min. Jeg har prøvd tre ganger med akupunktur, og det funker veldig bra. Skal absolutt fortsette en stund til..
Jeg trener for å kunne bli sliten til kvelden, og sovne med engang, men også for å hjelpe kroppen med å lege seg selv.
Og dette med at jeg klatrer.. Jeg er sosial og trives sammen med mennnesker.

Det er ekstra trygt å være sammen med noen som jeg er trygge på, og jeg føler jeg kan si hva jeg vil..
Dette var meg i går, før jeg skulle ut. Jeg synes plutselig jeg så veldig stor ut. Jaja.


Heidi har en god dag, og jeg gjør alt jeg kan for å beholde den god. Det kommer dager hvor jeg bare gråter over min egen elendighet, og savner minstemann så hjertet kan gå i stykker, men de kommer sjeldnere og er ikke så tunge lenger.
Jeg håper ikke de skal slutte helt, for de gir meg en fred etterpå. Når du har grått og grått, så er det så deilig å bare krype sammen med datteren i senga feks, og bare lukte på håret hennes, eller stryke henne på ryggen. Minstemann er ikke her, men jentene er det!

De fortjener den beste mamman som finnes..

Bolle-lørdag! Bilde-serie.

En mellomsøster som lager boller..

Storessøter som lager boller..

Endel av resultatet, ikke verst..

Flere..

Til heving!

Ferdige resultatet.. Hadde ikke en pensel oppdaget jeg, så jeg fikk ikke penslet egg på som jeg vil, men jeg fikk smurt de med litt vann. Det gikk helt fint..

Deler av mors frokost. *rødme*

so what?

Denne er virkelig en ny favoritt! Jeg ække akkurat noen rockestjerne, men jeg kan late som..

Deilige lørdag, som jeg faktisk hadde grudd meg til.. Men nå er det veldig fint.
Har satt en bolledeig, og jeg og jentene skal bake litt. De elsker det! Så får jeg heller få litt vondt i magen av å spise de søte små kreasjonene de har laget.

De legger de søte armene sine rundt meg innimellom og sier ting som bare et barn kan si som smelter mor helt.
Uansett hva som skjer er jeg ufattelig takkenmlig for at jeg har de to flotte vakre, store jentene mine. De gror jo som ugress..

De er litt opptatt av å bli storesøstre, spesielt mellomsøster. Hun føler seg ikke som noen storesøster lenger siden minstemann døde, så det vil hun gjerne bli igjen. Er det en ting jeg gjerne skulle gitt dem er det småsøsken, men det ser nok heller litt mørkt ut på noen år.
Jeg kjenner også at jeg fysisk er veldig klar for flere barn, merkelig nok.. Men selvsagt under rette omstendighetene.

Det ville vært en stor sorg for meg å ikke kunne fått flere barn, men jeg hadde vel klart det også. Det er så mye jeg skal måtte svelge føler jeg. ( Heidi gjør seg til et offer.. igjen.. )
Må dykke litt i selvmedlidenheten min, for det er jammen ikke mange som ville klart det jeg har klart. ( må booste selvtilliten her.. )

Jeg har født tre flotte barn, bare det å gå gjennom et svangerskap er tungt i seg selv, om du ikke skal måtte føde tre små mennesker *AU*. Småbarnstiden er hektisk og til tider slitsom, men selvsagt verdt det.
Plutselig begynner de på skolen.. ( tenk JEG har to skolebarn.. *henter haka opp fra gulvet*)

Jeg har gjort noe som så veldig veldig mange ønsker, nemlig å gå ned i vekt. Enda er det mer igjen, men det kommer seg. ( røft ti kilo igjen.. ) Men da blir jeg tynn altså, men det vil jeg gjerne klare..

Jeg har klart disse tingene, og det i en alder av 26 år. Jeg har ingen lang utdannelse, ikke er jeg så veldig smart heller vil jeg tro, men jeg er et godt menneske, som fortjener gode ting, som mange andre gode mennesker gjør.
Men livet er ikke rettferdig..

Nå skal jeg ikke tenke flere tanker, for nå skal vi lage boller. Skal behørlig dokumenteres med bilder, som seg hør og bør.

Moi i råååsa..

Meee!! I fargen som nevnt i forrige innlegg..

Denne hører jeg på..
Blir så i godt humør av den.

I kveld er det tacokveld sammen med en variert gruppe mennesker. Hehe.. Men det blir gøy. Taco er alltid en slager!

I morgen kveld er jeg opptatt, og det blir gøy. Kjenner jeg kjeder meg litt her nå. Gleder meg veldig til neste uke. Da skjer det mye på engang.
Jeg synes det er rart å tenke på at for bare halvannet år siden var jeg en travel gift kvinne med tre barn. Mine verste bekymringer var hva vi skulle ha til middag, og hvordan kabalen skulle legges så den kunne gå opp i forhold til logistikk. Det kokte til tider rundt meg, men jeg elsket det. Unger som kom og gikk, en haug med klesvask HELE tiden, skulle tro de formerte seg, men midt i alt kaoset så hadde jeg det kanskje ikke alltid så godt ( ref: ekteskapet ) men jeg likte alle delene.

Savner de gode dagene, og de gode tingene. Savner å ha for mange ting å gjøre.. Hehe.. Rart å tenke på. Jeg vet at jeg brukte tid på å sette pris på det også, selv om jeg var sliten og ikke alltid fikk sove. Jeg var så dypt og inderlig opptatt av at jeg tross alt hadde det veldig bra, og jeg var utrolig heldig med å ha fått tre friske barn. Og jeg hadde de hos meg.. Alle tre!

Uansett hvor mange barn jeg får, vil det alltid mangle en. Dette er tatt en hel vanlig hverdag, i noe som føles et helt annet liv.




Savner å nusse den lille gropa bak i nakken der.. Da lo han så godt.


Ikke så heldig vinkel av mor, men det smilet sier alt!


Liten ramp..

Menneskelig nålpute!

Det er meg! Denne hører jeg på..

Har hatt andre behandling av akupunktur, og jeg fikk dobbelt så mange nåler i dag. T.o.m. i panna, midt mellom øynene..

Jeg kan bare si for min egen del, men jeg mener det har fungert veldig. Jeg hadde et tilbakefall om jeg kan kalle det noe sånt på mandag, men med litt hjelp så kom jeg meg gjennom det også.
De andre dagene er lette og ledige og jeg nyter hver dag.

Dating er fortsatt helt uaktuelt, men det er en som jeg har snakket med en liten stund som ønsker å treffes. Jeg er derimot litt usikker. Jeg får se hva som skjer framover.
Uansett, så virker han ikke avskrekket av at jeg barn, er separert eller kanskje litt skrullete til tider, og det er gode tegn!

Er det en jeg trenger så må han være litt tålmodig og sterk. Er ferdig med vinglepettere. De får seile sin egen sjø..
Nå må jeg på langsikt, finne en som vet hva han vil og tydelig er klar for meg. Hehe.. Dessuten må han nok slå meg i hodet med noe hardt noe, og si at han vil ha meg. Fram til da så har jeg lukket meg inne. Ingen skal få slippe til, før jeg selv vil.
Det er mye Heidi å bli glad i!

Traff en som jeg ikke har sett på lenge, og jeg fikk samme reaksjon som jeg bruker å få, men hun var veldig oppriktig! Hun mente jeg så helt utrolig bra ut, og blitt litt av et støkke *fnise*
Jeg hadde svart skinnjakke, trange svarte slimjeans, og svart hettegenser. BARE svart! Det er egentlig ikke meg, siden jeg har skydd svart siden jeg var "stor". Da gikk jeg bare i svart og brunt, men nå har jeg våknet litt igjen.

I sommer var det bare hvitt, rosa, og noe brunt som jeg brukte. Nå er det altså svart. Endel grått også, selv om jeg har skydd det helt de siste årene, og dyp lilla. Holder fortsatt på råsa, men den er dypere og mer cerise.
Er veldig glad i farger, men nå har jeg altså falt for det svarte igjen.

Merkelig hvordan ting forandrer seg.

I dag skal far få middag her også, og ha en liten familiemiddag. Det blir hyggelig..
Får vel begynne med å lage mat.

Deilig med høstferie, men nå kjenner jeg at jeg begynner å kjede meg litt på kveldene. Hadde håpet å kunne finne på noe i helgen, men det ser dårlig ut. Får ta med barna til "byen" elns. Man får ikke mer moro enn man lager selv!