Julen så langt.. And I am still alive..

Denne hører jeg på. Er hjemme for å pakke og samle sammen noen ting. Så drar vi til apekatten i morgen, og feirer en mini julaften. Det blir hyggelig..

Jeg tenker mye, og jeg kjenner jeg er veldig såret. Jeg stoler ikke på apekatten, og jeg er stadig redd for at han igjen skal si at dette ikke vil funke. Slik det er nå kan det vel umulig funke.. sukk.. Jeg spenner meg, og skuldrene sitter omtrent opp under ørene. Julen har vært vond mye sykdom, men også vondt i hodet og spente muskler.
Spøkelsene fra fortiden svever over oss, men han later som han ikke ser dem. Jeg kan umulig bety så mye for han, siden hans vilje til å ordne opp ikke er til stede. Han sitter med hendene i fanget og aner virkelig ikke hva han skal gjøre.
Vel, jeg kan ikke hjelpe han. Hvert øyeblikk nå så får jeg høre det.. At noe skurrer, at det ikke føles helt riktig.. Elns.

Her kommer hvertfall noen bilder av julen så langt.

enjoy! Siden jeg ikke hadde jentene så glimrer de med sitt fravær, men det kommer flere etterhvert!

Nissejentene..

Jeg fikk riskrem på jobben før jul! Masse sukker på.. ( min mørke hemmelighet er at jeg har sukker på omtrent "alt". Ikke rart i at jeg ble tjukk..)

Eldste fikk prikketest rett før jul, og vi fant ut at apekattens hund mest sannsynelig har gjort datteren immun. Så nå reagerer hun ikke på hund lenger, men er blitt skrekkelig alergisk mot midd. *sukk*

Rett etter legebesøket fikk datteren hull i ørene! Det var julegaven i år..

Koser med pusen til en vennine..

Juletreet til apekatten! Egenhendig satt opp og pyntet. Han skal få ti poeng for at han forsøket hvertfall... hihi..

BILDET FRA FAME! Her kommer det mye omtalte bildet.. Det er ganske stort, og er over 80 cm høyt, og rundt 45 cm bredt.
Jeg tok et bildet av det, etter at apekatten hengte det opp, så man skulle få se det skikkelig. Det er veldig fint..
De har retusjert armen min, og dempet fargene litt, så det blir litt drømmeaktig.

På et øyeblikk er jeg der i studioet, og klemmer han inntil meg. Kjenner den lille kroppen i fanget mitt.. Savner han så veldig.

Dette er bildet som jeg kopierte til alle sammen til jul. Det er far som løfter han opp, og jeg synes det var så fint for alle de andre så lå han på gulvet. Dette fikk han et helt annet blikk på.. veldig fint!

Meg og apekatten...

Meg.. Vi venter på noen pizzaer som jeg og en vennine skulle fortære. Apekatten kjørte meg, og mens vi ventet så kjedet vi oss litt.. hihi

The monkey..

En sovende ape-gutt. Han ble veldig sint når jeg tok bildet, men det husket han ikke i ettertid.

kraizy dåg! Han ser helt gæren ut, men er egentlig ganske snill.. Jeg bare måtte ta bilde av han.

Følte meg som sagt endel dårlig denne jula.. Så sofan og en god pute var greit å ha.


Jeg har følt meg som en tenåring, for jeg begynt med en ny rense-serie for ansiktet, men nå etter nesten tre uker ser jeg at det var verdt det. Jeg har ikke EN kvise! Woohoo.. Bare nevner det, siden _jeg_ ser dem.. *kremt*

Dette diktet skrev jeg i fjor.. Satt og leste igjennom noen gamle tiden etterpå-innlegg.

Min lille englegutt
Kan du telle alle sandkornene?
Det er antall tårer jeg vil gråte..
Kan du se alle stjernene?
Det er alle gangene jeg vil tenke på deg..
Kan du se hvor stort universet er?
Det er tomrommet i hjertet mitt..
Kan du føle min kjærlighet der du er?
For du er så høyt elsket.

Min lille englegutt
Jeg skulle ønske du var her..
Med hele deg.
Hold deg nære, og la meg kjenne din kropp.
Du er borte nå, men har du det godt?

Elsker deg nå og for alltid,
din mamma..

3. juledag

og freden har senket seg.

Dagene har vært rolige, morsomme, og lette. Julen ble veldig fin sammen med apekatten og hans familie. Jeg fikk t.o.m. gaver.. Selv om god mat holder i lange baner for meg.

I går var vi ute og spiste, og så på max manus. I dag skal vi svømme og røre på kroppen, og i kveld blir det taco.

Jeg har det fint og litt vanskelig på en gang. Fint for det er godt å være sammen med apekatten og jeg føler meg trygg sammen med han. Litt vanskelig for jeg savner jentene, minstemann og jeg føler ikke jeg kan stole på apekatten. Jeg frykter stadig en "liten prat" og det er trist.

Dessuten er jeg lei av å føle et stort oransje dyr som flyver rundt i rommet, selv om begge to later som vi ser den. Jeg er lei spøkelser fra fortiden, i alle varianter! Inkl mine egne..

Jeg lever hvertfall, og det er godt.

Bildet fra Fame er hentet og jeg skal legge ut bilder ganske snart. Det ble ganske fint, og bildene jeg kjøpte av minstemann har eller skal bli sendt ut ganske snart. Hadde håpet å finne kameraet mitt, for mobilkamera tok ikke så pene bilder. Så jeg vil vente til jeg får det opp på veggen.

Jeg har i dag en ny sveis! Skal ta bilder av den også.. Den er ikke dramatisk endret, men jeg har fått litt lugg. Lugg som stikker midt i øyet, men jeg har tross alt betalt for den så jeg må leve med den en stund. Jaja.. Apekatten synes jeg ble fin.

Er en stund til jeg får mer penger, så jeg får holde på de kronene jeg har, men man kan bli syk av mindre av å se alt det lekre som er på salg. Salg <3

På nyttårsaften skal vi feire en mini-julaften med barna, sammen med apekatten. Det blir hyggelig.. Gleder meg til å se de igjen! Savner jentene mine..

Ha en fortsatt fredelig romjul.

Det blir jul likevel..

Og julen min nå blir sammen med apekatten.

*sukk*

Jeg burde nok være aleine, for jeg er sint og jeg vil tenke. Noe jeg aldri hadde trodd jeg ville eller skulle klare å si. Jeg kjenner noe som skurrer i magen, en liten tanke som sier at dette er ikke nok..

Jeg bryr meg ikke noe om gaver, maten, ingenting.. Jeg skummer av sinne. Jeg er så lei av å være sint..

Hvordan jeg forvente at noen skal være glad i meg? Vel, akkurat det orker jeg ikke forholde meg til. Det er lillejulaften, og jeg er ikke imponert.. Jeg er rett og slett skuffet. Mektig skuffet over de fleste menneskene som er i min nærhet.

Det er sikkert meg det er noe galt med, så ligg unna.. Bare ligg langt unna, og ingen vil bli skadet!

Så ja, jula kommer likevel.. Dumme, dumme jula..

Noen bilder av en liten kjempe

Fire måneder..


13,5 måned. Her begynte nok kreften å vokse..

I still feel you..

Å for en morgen..

Denne hører jeg på.

Våknet opp med en klump i halsen og trykk i brystet. Jeg hev etter pusten, og jeg gråt. Jeg gråt som jeg ikke har gjort på lenge..
Plutselig var jeg tilbake til intensiven, og jeg så minstemann på senga foran meg. De drev og skruddde ned på luftinntaket. Jeg svevde rundt i rommet, og jeg så meg selv.. Jeg fikk så vondt av meg selv, der jeg satt med han på fanget.. Jeg kunne ikke gjøre noe, jeg kunne ikke stoppe det! Jeg ble så sint, så lei meg, så redd. Jeg visste ikke da hvordan livet etterpå ville være. Det er bare gått litt over et år, men jeg føler det er et helt liv siden.

Jeg klarer ikke å sette ord på hva jeg egentlig følte, der jeg fløt rundt i rommet. Jeg så folk utenfor som smilte, jeg så legen som så uendelig trist ut der han stod og spurte om obduksjon, jeg følte meg så aleine, og jeg visste at livet fra nå av ville aldri bli det samme. Jeg følte meg sint på meg selv, sint på minstemann sin kropp som skulle lage dette greiene, jeg var så uendelig skuffet over at han ikke ble frisk..

Alt av frustrasjoner kom tilbake til meg, og sorgen var så tung og jeg klarte ikke å puste. Jeg er livredd, redd for å oppleve dette igjen. Jeg vil bare gjemme meg..
Jeg kommer ikke til å tørre å gjøre dette engang til, aldri.. Det er en høy pris å betale om det ikke går bra, og om barnet dør. Jeg kan ikke skjønne at jeg har turt å tenke på det engang.

Jeg skal straks ned til kompisen min, og etterpå skal jeg ha akupunktur. Det tror jeg er bra. Jeg har hatt så mange gode dager, en god måte å takle ting på, og jeg nyter det. Men jeg måtte nok kjenne litt på dette også.

Kjære minstemann

Det er så uendelig urettferdig at du skulle dø, du var bare så god, så god. Jeg savner deg så det gjør vondt. Jeg håper ingen noengang vil få oppleve det å miste sin skatt. Vi har ingen å miste, og jeg føler meg så utrolig aleine med denne sorgen min. Jeg kan ikke forstå at du er borte, ei heller at du har vært her. Var du bare en drøm? Det at du ble borte føles som et mareritt jeg aldri kan våkne opp fra..
Jeg håper du har det godt.
Klem fra mamma

Noen andre har også mistet sin lillegutt, og denne mamman fant dette diktet. Jeg synes det var så utrolig sårt og fint, så jeg ville gjerne legge det ut her.

Tyst och mörk decembernatt
förr i julefrid
nu i saknad smärtsamt svart
i synes evig tid
Änglar sjöngo högt en gång
om barnet som var fött
kvider jag min egen sång
Sonen min har dött!

Herdar sökte stjärnan klar
fann den så till sist
famlar jag blint vägen dit
ljuset här jag mist

Gud som gav åt världens folk
värme, hopp och tro
hjälp mig nu att stilla mig
i sorgen finna ro

Hjälp mig i decembernatt
orka hålla ut
våga bida till den stund
väntan tagit slut

Värm min son i juletid
håll honom hos dig nu
från min famn han rycktes bort
Tag hand om honom, du!

Marianne Valladolid

I dont want to miss a thing..

I really dont..

Jeg ville bare høre på den låten litt, og bare gråte litt.
Livet butter ofte litt i mot, og akkurat nå synes jeg det er litt urettferdig.
Men men..

Har en lang dag i morgen, og det er veldig greit. Jeg har likt de dagene som har vært, selv om de har vært tøffe.

Helgen har vært nydelig.. Apekatten kom i går, og vi gikk ut for å spise på en veldig, veldig fin resturant. Jeg har virkelig lyst å gå tilbake. Kanskje ta med min mor? =)
Hvis ikke så er apekatten en dyktig lytter og samtalepartner, så kanskje jeg tar med han igjen. Nok engang hadde ting vært mye lettere om han bare var en drittunge, og sa bæsj hele tiden, men det gjør han ikke. Han roer meg ned når jeg er stresset, han snakker til meg på en måte som jeg trenger, og jeg elsker han for det.
Det var en veldig fin kveld, og jeg hadde det hvertfall veldig fint. Mulig apekatten sier noe annet.

I dag så var jentene i bursdag, og etterpå gikk vi på julekonsert. De var kjempe flinke, men nesten to timer blir for lenge, så spesielt mellomsøster ble urolig. Men det gikk fint, og konserten var flott! Den blir bedre og bedre for hvert år, selv om jeg savner noen flere julesanger, så er hele opplegget så proft og gjennomført. Jeg håper apekatten likte det også..

Ellers er det ikke så mye som skjer egentlig, hvertfall ikke noe som jeg ønsker å snakke om..
Minstemann er stadig i tankene mine, og jeg tror jeg trenger det. Jeg har veldig lyst på flere barn engang, og jeg tror jeg da trenger å bli overklar for barn. Så jeg virkelig takler de tøffe stundene, hvor jeg er livredd for at barnet er alvorlig sykt og skal dø hvert øyeblikk. At jeg elsker det barnet fullt og helt fra første stund, ( som jeg tror jeg kommer til å gjøre..) og dermed ikke har problemer med å knytte meg til h*n heller.

Jeg føler jeg har mye å gi, og jentene trenger meg de også, men på en helt annen måte. Det er noe sårbart over en liten baby som appellerer veldig til meg nå. Men jeg har god tid, men jeg vet at jeg vil ha flere.. En eller annen gang. Det viktigste for meg er å finne en som jeg kan stole på, elske og som er min bestevenn og partner i livet. Man har ingen garantier, men jeg vil ikke nøye meg med noe dårligere.

Det nærmer seg jul, og jeg har ikke fått kjøpt alt av pakker enda, men jeg har god tid. Fleste pakkene skal ikke åpnes før etter jul, pga jeg ikke har barna, så kanskje jeg slår til på noe kupp i romjula. Det er lov å håpe.

Trying to stay sober

Vel, prøver og prøver..

Jeg har vel ikke noe valg. Ikke få noen tanker her om at jeg har noe alkoholproblem, for det jeg ikke. Det er vel heller det at jeg ikke har alkohol heller..

Okay, nok om temaet..

Bildene på fame er fortsatt ferdig og de venter på meg. Jeg håper å få hentet de neste uke, må bare få sparket i gang min mor og se om hun kan få kjørt meg.

Jentene hoster fælt, men eldste er verst. Det er pga astmaen.. Det blir for mye slim i halsen og brystet på henne. Hun har fått noen dager hjemme nå, og det tror jeg hun har trengt.
Hun vil så gjerne på skolen på fredag, for da har de disco, men vi får se. Hun hoster veldig om hun rører seg mye.

Jeg har visst den store vaske-alle-klærne-dagen aka se bunnen av skittentøyskurven. Det er utrolig deilig, men akk så kjedelig akkurat nå.
Den dumme tørketrommelen må teipes og helst slås hardt hver gang den skal startes. Jeg ønsker meg en ny en.

Skolen går veldig bra, og jeg liker det vi holder på med. Det er ting jeg mestrer og sånt liker man jo. Jeg håper alt bare ordner seg når jeg ferdig. Da skal brått skifte sted å bo, finne jobb og klare eksamen på mindre enn fjorten dager. Men her tar vi ikke sorgene på forskudd, for hver dag har nok med sin plage.

Jeg har hatt en time hos kompisen min i går, og i dag hadde jeg nålputetime. Fikk noen ekstra nåler for å se om jeg kan bli spart for å bli forkjølet. Det har fungert før..

Kvelden nå skal bare nytes, og jeg koser meg. Helgen nå kan bare komme.. Jeg er klar!

Mandag, og det er kaldt.

Hvertfall på mine tær..

De fryser!

Men altså, jeg hadde et jobbintervju, og det gikk jo fint selve greia, men vi kom ganske raskt fram til at det ikke ville funke. Arbeidstidene er helt håpløse. Så da er jeg tilbake til start..

Rykk tilbake til start, stå over et kast, alle dine hus og hoteller brenner, du må en tur i fengsel og alt på en engang!
ELLER, jeg kan tro at det løser seg likevel på et vis. Gjett hva jeg skal gjøre?
:D

Det er som sagt kaldt, og jeg venter på barna skal komme hjem. Har hatt en veldig fin helg sammen med apekatten. Men jeg forstår meg ikke et skvett på han.. Jeg synes det er så ekkelt at jeg ikke vet hvor jeg har han, og det begynner å koste mer enn det smaker
Men jeg kommer sikkert til et punkt hvor jeg bare ikke orker mer, og da spiller det vel ingen rolle. Jeg kan ikke få meg til å tro at han noengang vil finne ut hva han vil, og i såfall er det uten meg.
Hvordan noen kan ha spøkelser fra fortiden så nært innpå seg, uten å ha tatt et valg er meg også uforståelig.
Det virker som om han bare ikke vil finne ut av det..

Men jeg lar livet gå videre, og tenker faktisk mindre og mindre tid på det. Det er så mye annet som opptar meg. Jeg har ikke sagt jeg skal vente på han, for det verken orker jeg eller gidder ( det blir som å tro på julenissen ) så dukker det opp en date eller to, så er ikke det meg i mot. Kvier meg derimot til å legge ut noe på nett. Jeg har bare teite erfaringer derfra, og det gidder jeg heller ikke.

Men jeg merker at det har spredt seg nå flere steder at jeg er singel, ( blitt fin i kroppen) og klar for å treffe noen :D
Da kan jeg vel bare sitte ned og vente på drømmemannen! Drømmemannen vet hva han vil ha, og det er MEG. Jeg vil ikke nøye meg med noe mindre egentlig, for det er bare dødt.

Jeg er unik, og jeg skal jammen finne en veldig kjekk og unik mann også. Legger vekt på ordet mann! Her skal det ingen gutteunge nei..

Nyter en nyinnkjøpt cd, og mine kalde tær, brrr, og venter på de små bøllefrøene.
Jentene er så herlige, og jeg har savnet de masse.

Minstemann er alltid med meg, og i går tenkte jeg veldig på han. Jeg savner han veldig, og jeg håper jeg engang kan få lov til å bli mamma til en liten gutt eller jente. Et lite barn skapt i kjærlighet, og som får vokse opp i trygghet.
Jeg har så mye å gi, og jeg gleder meg.

Torsdag, torsdag, torsdag.. snaaart fredag!

Det er torsdag!

Og jeg gjør lekser.. Jeg kommer ikke helt over det, at jeg faktisk har lekser. Vi skal ha prøveeksamen på nyåret og alle disse måtene å regne på må sitte under huden.

Jeg må ikke blande momsen, for den er forskjellig fra mat, transport og annet. Jeg må virkelig lære meg prosentregninger, hvordan jeg finner prosenten. Der tuller jeg.. Og avanse må sitte! Jeg glemmer meg stadig bort.

Jeg misser på hvordan jeg regner den ut, og dont get me started on påslagstall. VIL DEN NOENGANG SITTE? Jeg ANER ikke hvordan jeg regner den ut, selv om jeg leser om og om igjen..

Så nå sitter jeg altså med lekser.. Det har skjedd mye i de siste dagene, og det har vært morsomt. Fått tak i noe som jeg tror vil glede noen til jul. Har også fått en cd som jeg har ønsket meg, og jeg skal virkelig nyte noen dager nå med barnefri.

Jeg går fortsatt ned, og siden i sommer har jeg nå gått ned 10,5 kg. :D Apekatten har altså sett at over 10 kg er borte, det er rart. Jeg håper på hvertfall 7 kg til. Og det går sakte, men sikkert selv om jeg skeier ut innimellom.
Klærne sitter bare bedre og bedre, og jeg har fått så mange komplimenter de siste dagene at jeg blir helt ør. Folk jeg ikke har sett siden i fjor omtrent, får jo helt sjokk. Det er jo veldig moro da.

En stakkars søt snill dame som bare ville høre hvordan det gikk med meg, fikk masse gruff. Det var litt dumt, men hun spurte hvordan det gikk med meg / oss, og jeg spurte, vil du virkelig vite det? Ja, sa hun, og hun skjønte nok hva som kom.
Da jeg var ferdig med å snakke så bare måpte hun. Hun har jeg snakket med mange ganger, og vi brukte henne i forbindelse med begravelsen, men vi har ikke snakket-snakket, men vi har hatt en veldig fin tone når vi har snakket om vær og vind. Føler jeg kjenner henne...
Så nå fikk hun svaret... Hun visste ingenting om seperasjonen, og alt som har skjedd. Jeg ante virkelig ikke hva som gikk av meg, men jeg vet hun tåler det, og hun spurte fordi hun virkelig ville vite det.
Det var litt godt å få sagt det..
Hun har opplevd mye selv, og det var godt å få vite at den måten jeg reagerte på ikke var negativ, men helt normalt. Og kanskje t.o.m. sunt.. Jeg som har følt meg så naken, og følt at jeg har mistet kontakten med virkeligheten innimellom. Men så ser jeg at dette trenger jeg..
Man trenger å miste litt kontakten innimellom, for å litt kontakt med seg selv og kjenner etter hva man vil.

Jeg kjenner at jeg endelig kommer dit. Det har vært en lang kamp, men nå tror jeg det skal roe seg litt. Ting begynner å falle på plass, og jeg er ikke redd for å være aleine. Jeg nyter virkelig tiden aleine, og jeg føler jeg endelig har landa der.

I morgen er det altså fredag, og jeg må bare gjøre ferdig en oppgave og lese økonomiboka mi, så er jeg klar for helgen.. *stønn*
Har blitt vurdert, og fikk veldig mye positiv tilbakemelding. Han som vurderte meg mente jeg kunne gjøre det bra innen dette faget. Nå håper jeg bare jeg kan få jobb også da.
Note to self:
Ikke hopp på det første og beste! ( det gjelder det meste, Heidi-mor)

I am singing that melody!

yes, I am..

Totalt meningsløs sang, men jeg nynner på den, ergo må den opp.

Det er mandag, det er tidlig på dagen, bare halv ni. Skal straks gå ned for å trene og lufte litt tanker. Tenkte kanskje å gå i badstuen også. Det er så deilig å bare være aleine, i den grad jeg er det på på treningen.

Helgen ble like hektisk som jeg regnet med. Ofte rakk vi bare hjem for å spise et knekkebrød, før det var ut igjen. Jentene så ut til å like at det skjedde noe, for når vi endelig var hjemme så satt de så stille og leket.
Mor fikk t.o.m. en litt ufrivillig lur på lørdagsettermiddagen/kvelden. Jeg bråvåknet etter en tre kvarter eller så, og hadde visst teppe på meg. De søte små <3
Jentene bare lekte med dokker og hadde det fint..

Faktisk greide jeg å sovne til kvelden også. Tuslet i seng 21.30 eller så. Dette hadde jeg aldri trodd for noen måneder siden. Jeg vet med meg selv at det ikke er mer jeg kan gjøre, så jeg bare sover. Helt greit..

Nå bare venter jeg på at de andre brikkene skal gå på plass, men det kan ta en lang stund.

Hele helgen har også vært en eneste stor egotripp! Jeg fatter det ikke.. Står det i panna mi? Fór meg med komplimenter? Gjør alt for et hyggelig ord?
Alle de jeg har snakket med har sagt et eller annet skikkelig hyggelig. På søndag, var det stråler som var ordet! Jeg var riktig nok blid, men stråler? Jeg ble nesten redd for at jeg skulle være gravid, hihi.
Men de siste dagene har gått mye lettere, så det er kanskje noe i det. Jeg har det forbausende bra akkurat nå..
Spesielt her jeg sitter nå i sofan, med radio, frokost, og snøen som faller på utsiden.

Vakre stjerna mi som henger i vinduet! Akkurat i dette sekund så føler jeg meg veldig bra, elsket og verdifull. Barna mine trenger meg, og jeg trenger dem. Hva skal jeg gjøre uten dem? Hva er jeg uten dem? Jeg må aldri glemme hva som er viktig.

Nå begynner dagen i Heidi-heimen. *strekke seg* Nå er det på tide å våkne litt!

Å, deilige fredag!!

Dagen i dag har vært litt hektisk, men jeg liker det. Den begynte ganske tidlig, og mellomste skulle ha fredagssamling. Det var utrolig fint å se på.. De er så søte små, og hjertet svulmer av stolthet.

Litt morsomt ( og litt flaut) er det når folk kommer bort og spør ( eller SIER )
en mor: DU måååå være moren til "mellomste"
jeg : ehh, ja..
en mor: Det så jeg med ENGANG.. Herlighet, dere er like. Gjett om hun kommer til å bli pen når hun blir eldre..
jeg: *rødme*

Når fredagssamling var unnagjort, så var det ned for å spinne. Det ble en veldig fin økt, og jeg elsker å være der. Alle folka, hele stemingen, ( bli plystret på.. *fnise* ) u name it. Godt å være et sted hvor du får en klem og noen gode ord..

en framtidig svigefar? : En så søt og pen jente som deg, Heidi, kan ikke gå rundt singel. Det er en skam..
jeg: hehe *tørr latter*
en framtidig svigerfar?: Jeg har en sønn, og han kunne trengt en dame som deg..
jeg: Å, ja? *håp i stemmen* ( skal jeg våge og spørre? Joo, jeg må..)
jeg: hvor gammel er han da?
en framtidig svigerfar?> 19 år, men han er moden..
jeg: NITTEN?! *note too self, ikke gidd å tenk på det engang i framtiden*
jeg: jeg ville ikke kunne gå på flere dager.. *rødme* ( sa jeg det høyt? )

Når spinningen også var unnagjort, så gikk jeg i butikken. Jeg hadde bestemt at uansett så skulle jeg ha taco i kveld, om jeg så må spise den aleine! Så da fikk jeg kjøpt det..
Så var det time med kompisen min. Vi lo mye i dag. Veldig mye.. Jeg elsker å få den mannen til å le. Vi snakket om apekatten, men ikke så mye. Snakket om mye om meg og hvordan jeg reagerer på ting.
Han sier jeg har mona lisa smil. ( hva nå det betyr.. ) I følge han så betyr det at jeg smiler et smil, og ingen kan se hva jeg tenker. Jeg derimot, er meg selv så nære at jeg vet jo hva jeg tenker, så jeg har ikke tenkt på det slik. Jeg føler alle vet hva jeg tenker...

Men okay, så var det bussen. Der traff jeg en fyr jeg har trent med, og vi ble sittende og snakke på bussen. Det var veldig hyggelig.. Bussen var så full, så han satt seg ved siden av meg. Bedre det, enn noen jeg ikke kjenner.

Så var det hjem, rydde litt også tok jeg en lang luuur. Namme! Etter en to ( TO !?) timer lang lur.. ( nå kan jeg se langt etter å sove i natt.. ) Så våknet jeg.
Det første jeg ser er en melding fra apekatten, men også en fra lånekassen!
JAaaaaaaaaaaaaaa, ENDELIG!! Jeg sjekket opp på nettet, og det er sant.. Endelig skal det komme. Eneste er at det tar, minst 1 til 2 uker før brevet kommer til skolen så jeg kan få hentet det. Det må sendes inn, og det vil ta opptil en uke før jeg får pengene på kontoen fra da, men DE ER PÅ VEI..

ENDELIG!!

Jeg håper bildene blir hentet neste fredag, for nå er jeg så spent på å få sett de.

Nå kan helgen bare komme egentlig, og jula også for den del.. *sukker av lettelse*

Don't decode my mind

Denne hører jeg på..

Dagen i dag har vært som mange andre egentlig. ( liker ikke å bruke ordet egentlig, egentlig.. )

Sendte avgårde barna, og gikk og la meg igjen. Søvnen er blitt min velsignelse.. Jeg kan nesten sovne når som helst, og hvor som helst. Helst vil jeg at timene skal gå fort, så jeg slipper å tenke og forholde meg til det.

Ting begynner å falle på plass, og det er litt skummelt. Som sagt, så vet ingen hva det dreier seg om, men jeg skal dele det i god tid.

Jeg savner minstemann veldig, og jeg føler jeg har brukt så mye tid på å ha vondt. Savner det lille fjeset hans, og hvordan jeg lengtet etter å få se han når han lå i magen min. Så som jeg hadde ønsket meg og lengtet etter å få den gutten, også kommer han! Den perfekte lille kroppen, og bare er her med hele seg.
Så lenge varte det..

Akkurat den smerten føler jeg meg så ensom med, for det er ingen som har vært mamman til minstemann og mistet han. Ingen vet hvordan det var å bære han i ni måneder, og stelle han.. Dels liker jeg at det er slik, på en rar merkelig måte. På en annen måte så gjør jeg meg selv så veldig vondt med å tenke slik.
Det er godt å tenke på at andre også vil huske han, og jeg håper han har betydd noe for noen.
For meg var han alt!

Jeg har jentene, og jeg er veldig glad for det. En dag håper jeg å se tilbake på denne tiden og si at jeg jammen så klarte jeg meg godt. Men jeg er redd jeg er ødelagt, og jentene vil se tilbake på denne tiden å tenke at det var da mamma ble ødelagt. Når minstemann døde, så mistet vi mamma. Kanskje de blir sinte på minstemann for at han dro.. Mellomste kan virke sint innimellom på at minstemann døde, og hun ikke er storesøster lenger.
Hun kan bli sint på meg også, for at jeg ikke gjør at hun blir en storesøster igjen.
Julen kan være slitsom, for de ønsker seg en lillebror eller lillesøster, og mellomste er overbevist om at hun skal få det.
Hva skal jeg si? Jeg prøver så godt jeg kan å fortelle henne at det ikke går, men hun gleder seg.
Enten ønsker hun seg en lillesøster eller lillebror, eller en stige så hun kan hente minstemann ned fra himmelen.

Som hun sa i fjor, så ville hun at jeg skulle få en engel på besøk og bli gravid som Maria gjorde. Jomfrufødsel er ikke akkurat lett å forklare en 6 åring.. :/

Helgen kommer snart, og jeg har prøvd å fylle den med aktiviteter så langt det går. Likevel er kvelden den jeg gruer meg mest til, for selve dagen går så fort.

Dette er bare noe jeg må finne ut av, føler jeg. For engang skyld må Heidi tenke på Heidi, og jeg lengter etter å kunne komme videre. Få alt på avstand og glede meg over livet som jeg vet det kan være.
Jeg skal klare det, og jeg skal bli den beste Heidi som finnes. En dag kommer jeg til å gjøre noen veldig glad, og noen vil gjøre alt for å gjøre meg glad. Jeg bare vet det..

Bare la meg få tro at det en gang bare vil bli sånn..

OnSdAg..

Det går litt opp og ned her i livet.. Syklet en tur bort å tente lys på graven. Da ble jeg sittende der og bare se på steinen. Jeg har egentlig sjelden grått ved graven, for det virker så kaldt og rart, men i dag var det bare godt. Det kom noen andre og jeg er sikker på at de hørte meg, men jeg brydde meg ikke.

Bilder av minstemann er noe som er ofte ønsket, så jeg legger ved en liten bilde-serie. Den er egentlig ganske lang, men tok noen av de fineste synes jeg.. ( ja, jeg vet.. De ivrigste har nok sett disse før.. Men bær over med meg )

Han var i ganske god form, og det var ikke ofte. Det er helt i begynnelsen av august, så han orket å både gå og nesten løpe.
Ingen skulle vel tro at denne krabaten bare noen uker etterpå ville bli holdt av sin mor, helt kald og uten hjerteslag.

Noe som har irritert meg var en teit kommentar en av sykepleierne gjorde da jeg stelte han og kledde på han når han var dø. Jeg tok nemlig på han en bleie.. For meg var det den naturligste ting i verden, siden han ikke hadde sluttet med bleier, men hun sa noe om at det trengtes da virkelig ikke.. Men jeg skal si deg, man tenker ikke så mye når man står og vasker sønnen din og skal stelle han før han blir trillet ned for obduksjon.. Jeg tenkte ikke i det hele tatt, jeg bare gjorde det jeg følte var riktig.

Bildene fra Fame er ferdige, og de vil kanskje bli hentet i neste uke. Jeg gleder meg vilt!!
Venter stadig på svar fra lånekassa. Tror vi er oppe i uke 6 nå i dag, og det skal gjennomsnittelig ta 8 uker. I gjennomsnitt!! Jeg håper bare jeg får de før jul.. *sukk*

I want you..

tror jeg..
Jeg er mange ganger liten og redd, og oppfører meg teit og barnslig. Sånn er det bare..

Savner apekatten noenganger så jeg blir helt tullete.. En oppklarende samtale betyr ikke alltid at man får flere svar, men ofte at man får flere spørsmål.
Et spørsmål er hvor lenge orker jeg? Hvor lenge kan man vente, hvor lenge kan man gi uten å få så mye igjen?

Jeg frykter at jeg kan vente lenge.. Alt for lenge, men fornuften sier at jeg er gal, så sier hjertet at jeg ikke må kaste bort en sjanse på noe bra. Apekatten er bra, veldig bra, men jeg er redd.
Egentlig vet jeg ikke hva jeg vil..

Jeg vet bare at jeg hatt det veldig fint sammen med apekatten, og jeg må enten stole på at det er bra nok og vente på at apekatten oppsøker fornuften og innser at jeg er den han vil ha, eller se på dette som en verdig avslutning og tusle videre. Trampe videre i dette terrenget med vernesko ( om det bare fantes.. )

En ting jeg sa første gangen(e) jeg traff apekatten er at når man først har fått Heidi i livet ditt, så er det vanskelig å få henne vekk igjen. Og det føles litt sånn. Jeg har fått en apekatt i systemet og jeg trenger en restart.
Enten det, eller et slag i hodet og to måneder i koma.

Jeg har vurdert brannbombe for at apekatten skal skjønne at jeg mener alvor, men jeg mistenker at det kan være mot sin hensikt. I verste fall stryker han med, men da er jo egentlig svaret gitt.
*ler*

Nei, jeg får sette fokus på skolen og nå med utredningen av datteren. Søknad til et sted er sendt, og håper jeg får noe svar ganske snart.

Har nedtelling til låenkassesøknaden er blitt behandlet, og det er 6 uker på torsdag. *hyyyyl*
Ingen penger, ingen bilder.. Og de bildene er klare nå, ikke det at jeg får hentet de nå likevel pga avstanden, men JEG VIL HA PENGER!
Har jeg nevnt at jeg vil ha penger? *grynt*

urørt..

Ja, det kan må også føle seg.

Jeg tar meg i å tenke på apekatten hele tiden. Jeg savner han og vil så gjerne snakke med han og treffe han. Jeg føler jeg har satt meg litt fast, men det går framover.

Dagen i dag er god. Jeg har vasket ned leiligheten og jeg føler jeg har kontroll. Mitt gjennombrudd i går sitter i enda, og jeg føler jeg innimellom kan endelig puste litt. Akkurat som jeg har holdt pusten så lenge, og endelig kan slippe.

Jeg sitter her ganske så dollet opp, for jeg skulle ut, men det ble brått avlyst. Så jeg tar meg en liten tur ut for å shoppe litt. Jentene trenger votter og jeg trenger lys på grava. Håper det løser seg med avtalen i morgen i stedet.

Det er store puslespill biter som legger seg plass. Jeg ønsker ikke å fortelle hva det er riktig enda, men jeg håper det går i orden. Faktisk vet ingen hva det er..

Jeg vet nå at jeg trenger ingen andre enn meg til å klare ting. Og jeg skal virkelig klare meg.. Det finnes mange apekatter der ute, og jeg vil nok treffe en som bare ser ut som en apekatt og ikke oppfører seg som en også.

Det var en stemme som sa at jeg ville få hjertet mitt knust, dagen etter jeg traff apekatten for første gang, men jeg ville ikke høre.
Nå er jeg nok mer lydhør enn noe annet, men jeg har også takket for at jeg fikk denne opplevelsen, for det som ikke knekker deg gjør deg bare sterkere.
Jeg tror det hele bare gjør meg til et enda bedre menneske på langt sikt, og jeg begynner å ane at noe der framme skjer det noe spennende.

Fremtiden har alltid skremt meg.. I mine tanker har den vært mørk og svart, og ALT kan skje. Nå oppriktig tror jeg at det verste er over, og det nye året som kommer snart blir mitt år.
2009 skal bli mitt år, hvor jeg kan se tilbake på ting og tenke at sannerlig, så klarte jeg dette også.
Minstemann har jeg med meg i hverdagen mer enn noengang. Han trykker seg inntil meg med sitt nærvær, og trøster meg som bare minstemann kan.
Ser på meg med sine store blå øyne, og ber meg holde ut.

Kjære minstemann..

Smerten over å ha mistet deg har vært så stor og dyp, at jeg ikke engang kan måle det. Jeg trodde virkelig ikke at en så liten krabat kunne ta med seg så mye når du dro. Men jeg ser nå at jeg begynner å få ting tilbake. Du er her mer enn jeg aner, og er så tilstedet noenganger at jeg tror jeg kan snakke med deg og ta på deg.
Andre dager er det som du bare var en drøm, og jeg må minne meg selv på at du var her.
Livet etter deg begynner å ta form, og det blir mange motbakker, men også mye medgang. Jeg lover hvertfall at jeg skal prøve så godt jeg kan. Jeg gråter når jeg skriver dette, for jeg føler jeg mistet helt fokus på hva som er viktig. Ikke la meg glemme det igjen..
Klem fra mamma

Her er noen gamle mobilbilder som jeg har funnet.. Litt dårlig kvalitet, men som sagt, det kommer ikke flere..




Hva du ikke måtte gå igjennom, for ingen nytte.. Det er helt ufattelig.

Live you life

Hører på denne, blir så glad av den..

Har nettopp vært hos kompisen min, og vi kan si at jeg har hatt et gjennombrudd! Det var så deilig.. Endelig, så får jeg noe til å henge på greip.

For første gang på lenge nå, kunne jeg smile igjen, og bare le. Det var så godt.. Det var ikke noe jeg ville dele egentlig, men man kan si det slik. Selv om jeg gråter, selv om jeg mister en arm, så er jeg ikke ødelagt. Det er kanskje helt banalt, men jeg fikk en kjempe aha opplevelse.

Det var så deilig!

I går var jeg så nede, og jeg plaget apekatten stort. Det er dumt, veldig dumt. Men jeg har bedt om unnskyldning, og jeg håper det er greit.
Jeg kjenner jeg har muskler igjen.. Hehe. Jeg kjenner at nå er jeg klar for å reise meg, og stå stødt igjen. Det har skjedd ting som har gjort at jeg har følt meg veldig nede, men nå er jeg lei.

Jeg tok med datteren for å klatre på mandag, og det var stas. Her ser du henne i veggen.. INGEN får ta bildet av meg i veggen! Hun kom seg til toppen, bare jeg som var litt opptatt med en liste, så jeg fikk ikke tatt bilder.



Jeg klatre den blå veggen der til venstre,( bildet over) to ganger! Nei, tre faktisk.. Den ene gangen var bare med rosa og gule tak. Også tok jeg den veggen datteren klatret, ved bare ta rosa og gule.

I fullt utstyr!


Og et fra i går, før jeg gikk på skolen.. Jeg gikk i joggedress. *fnise* Jeg orker ikke pynte meg, så det ble ullundertøy, og joggedress. *skamme seg*
Jeg synes nesa mi er så stor.. *Stønn*

I got over you?

Og det blir litt sånn. Jeg får bare børste støvet av hjerte mitt og tusle videre.
Hører på denne.

Now that it's all said and done,
I can't believe you were the one
To build me up and tear me down,
Like an old abandoned house.
What you said when you left
Just left me cold and out of breath.
I fell too far, was in way too deep.
Guess I let you get the best of me.

You took a hammer to these walls,
Dragged the memories down the hall,
Packed your bags and walked away.
There was nothing I could say.
And when you slammed the front door shut,
A lot of others opened up,
So did my eyes so I could see
That you never were the best for me.

ref:
Well, I never saw it coming.
I should've started running
A long, long time ago.
And I never thought I'd doubt you,
I'm better off without you
More than you, more than you know.
I'm slowly getting closure.
I guess it's really over.
I'm finally getting better.
And now I'm picking up the pieces.
I'm spending all of these years
Putting my heart back together.
Well I'm putting my heart back together,
'Cause I got over you.
Well I got over you.
I got over you.
'Cause the day I thought I'd never get through,
I got over you.


Vel, kanskje ikke riktig enda. Apekatten har lagt igjen noen sår som vil bruke lang tid på å gro. Akkurat som har skjedd med meg før.. Men jeg er ikke den første som får hjertet sitt pulverisert, og jeg blir neppe den siste.
Jentene håper jeg blir skånet for det mest, men vi har vel alle vært ulykkelige forelsket?

Trent i dag, og hadde med jentene. De fleste sier de er så søte, og de var kjempe flinke. De satt pent bakerst, og ville nesten ikke gå. Minstefrøkna fikk t.o.m. litt rockefot og synes ikke musikken var så verst.
Hun takler dårlig høy musikk, eller høye lyder, så hun grudde seg litt. Men det gikk fint..

Jeg har en kjole som jeg kjøpte i august. Bestilte den på nettet og var ganske sikker på at den skulle passe, jeg som hadde gått ned så mye i vekt. Men neida, den skulle jeg bare sendt tilbake. Fikk ikke igjen glidlåsen på siden, selv om apekatten hjalp meg og jeg holdt pusten. Jeg var overbevist om at det var selve ribbeina mine og selve brystet som var for stort. Og selve beinbyggningen kan jo ikke akkurat minske, så jeg hadde ikke tro på at den noengang skulle passe.

Vel, noen har sikkert skjønt det, og det er at kjolen passer! Den spriker ikke flere cm og jeg fikk faktisk igjen glidlåsen uten å holde pusten. Nå er problemet at puppene nesten detter ut. Jeg må få gjort noe der..Tenkte å bruke den på en lunsj/fest jeg skal på i desember. Jeg har en til, men den er ganske stor blitt.
Totalt luksusproblem, og det er ikke akkurat mine største problemer i livet akkurat nå, men jeg må syte litt..
( og smile litt for meg selv.. )

Ikke misforstå, jeg eeeelsker å gå ned i vekt, men jeg hater å kjøpe mer og mer klær som fortsatt blir for store etter en stund. Jeg trodde virkelig at jeg ville stoppet nå.. At jeg ikke ville kunne bli noe smalere, men vips så går det to måneder, og jeg må ha nye bukser.
Nå overlever jeg for jeg har ullundertøy under, og da passer buksene. Men mitt favorittbelte er på innerste hull, og det kan jeg snart ikke bruke lenger. *klage klage*

Snart må det stoppe, for jeg kan ikke se for meg at denne kroppen som har født tre barn skal kunne bli en sylfide. Noen på treningen mener jeg er helt fin som jeg er, men jeg hadde håpet å gå ned ti kilo til. De synes da at jeg kommer til å bli mager, og ikke slank og fin som jeg er nå. Vel, det vet jeg ikke før jeg har prøvd.

Bruke 42/44 i topper og bukser, ( noen mindre og noe større, men tilsvarer normal medium. Enkelte topper er XL, men herlighet, de tilsvarer en medium. Teite merking! ) og jeg synes fint jeg kan tåle minus ti kilo til. Jeg er jo ikke fylt tredve engang :D

Ha en toppers lørdag.. (neste uke håper jeg bildene er ferdig fra Fame!! )

Noen gamle bilder fra tur på folkemuseumet i oslo

Bilder!

Fikk så lyst til dele noen bilder igjen.. Nå husker jeg ikke hvem som er vist før, så bær over med meg.. Ikke får vi nye bilder heller, akkurat.. av naturlige årsaker..