urørt..

Ja, det kan må også føle seg.

Jeg tar meg i å tenke på apekatten hele tiden. Jeg savner han og vil så gjerne snakke med han og treffe han. Jeg føler jeg har satt meg litt fast, men det går framover.

Dagen i dag er god. Jeg har vasket ned leiligheten og jeg føler jeg har kontroll. Mitt gjennombrudd i går sitter i enda, og jeg føler jeg innimellom kan endelig puste litt. Akkurat som jeg har holdt pusten så lenge, og endelig kan slippe.

Jeg sitter her ganske så dollet opp, for jeg skulle ut, men det ble brått avlyst. Så jeg tar meg en liten tur ut for å shoppe litt. Jentene trenger votter og jeg trenger lys på grava. Håper det løser seg med avtalen i morgen i stedet.

Det er store puslespill biter som legger seg plass. Jeg ønsker ikke å fortelle hva det er riktig enda, men jeg håper det går i orden. Faktisk vet ingen hva det er..

Jeg vet nå at jeg trenger ingen andre enn meg til å klare ting. Og jeg skal virkelig klare meg.. Det finnes mange apekatter der ute, og jeg vil nok treffe en som bare ser ut som en apekatt og ikke oppfører seg som en også.

Det var en stemme som sa at jeg ville få hjertet mitt knust, dagen etter jeg traff apekatten for første gang, men jeg ville ikke høre.
Nå er jeg nok mer lydhør enn noe annet, men jeg har også takket for at jeg fikk denne opplevelsen, for det som ikke knekker deg gjør deg bare sterkere.
Jeg tror det hele bare gjør meg til et enda bedre menneske på langt sikt, og jeg begynner å ane at noe der framme skjer det noe spennende.

Fremtiden har alltid skremt meg.. I mine tanker har den vært mørk og svart, og ALT kan skje. Nå oppriktig tror jeg at det verste er over, og det nye året som kommer snart blir mitt år.
2009 skal bli mitt år, hvor jeg kan se tilbake på ting og tenke at sannerlig, så klarte jeg dette også.
Minstemann har jeg med meg i hverdagen mer enn noengang. Han trykker seg inntil meg med sitt nærvær, og trøster meg som bare minstemann kan.
Ser på meg med sine store blå øyne, og ber meg holde ut.

Kjære minstemann..

Smerten over å ha mistet deg har vært så stor og dyp, at jeg ikke engang kan måle det. Jeg trodde virkelig ikke at en så liten krabat kunne ta med seg så mye når du dro. Men jeg ser nå at jeg begynner å få ting tilbake. Du er her mer enn jeg aner, og er så tilstedet noenganger at jeg tror jeg kan snakke med deg og ta på deg.
Andre dager er det som du bare var en drøm, og jeg må minne meg selv på at du var her.
Livet etter deg begynner å ta form, og det blir mange motbakker, men også mye medgang. Jeg lover hvertfall at jeg skal prøve så godt jeg kan. Jeg gråter når jeg skriver dette, for jeg føler jeg mistet helt fokus på hva som er viktig. Ikke la meg glemme det igjen..
Klem fra mamma

Her er noen gamle mobilbilder som jeg har funnet.. Litt dårlig kvalitet, men som sagt, det kommer ikke flere..




Hva du ikke måtte gå igjennom, for ingen nytte.. Det er helt ufattelig.