Don't decode my mind

Denne hører jeg på..

Dagen i dag har vært som mange andre egentlig. ( liker ikke å bruke ordet egentlig, egentlig.. )

Sendte avgårde barna, og gikk og la meg igjen. Søvnen er blitt min velsignelse.. Jeg kan nesten sovne når som helst, og hvor som helst. Helst vil jeg at timene skal gå fort, så jeg slipper å tenke og forholde meg til det.

Ting begynner å falle på plass, og det er litt skummelt. Som sagt, så vet ingen hva det dreier seg om, men jeg skal dele det i god tid.

Jeg savner minstemann veldig, og jeg føler jeg har brukt så mye tid på å ha vondt. Savner det lille fjeset hans, og hvordan jeg lengtet etter å få se han når han lå i magen min. Så som jeg hadde ønsket meg og lengtet etter å få den gutten, også kommer han! Den perfekte lille kroppen, og bare er her med hele seg.
Så lenge varte det..

Akkurat den smerten føler jeg meg så ensom med, for det er ingen som har vært mamman til minstemann og mistet han. Ingen vet hvordan det var å bære han i ni måneder, og stelle han.. Dels liker jeg at det er slik, på en rar merkelig måte. På en annen måte så gjør jeg meg selv så veldig vondt med å tenke slik.
Det er godt å tenke på at andre også vil huske han, og jeg håper han har betydd noe for noen.
For meg var han alt!

Jeg har jentene, og jeg er veldig glad for det. En dag håper jeg å se tilbake på denne tiden og si at jeg jammen så klarte jeg meg godt. Men jeg er redd jeg er ødelagt, og jentene vil se tilbake på denne tiden å tenke at det var da mamma ble ødelagt. Når minstemann døde, så mistet vi mamma. Kanskje de blir sinte på minstemann for at han dro.. Mellomste kan virke sint innimellom på at minstemann døde, og hun ikke er storesøster lenger.
Hun kan bli sint på meg også, for at jeg ikke gjør at hun blir en storesøster igjen.
Julen kan være slitsom, for de ønsker seg en lillebror eller lillesøster, og mellomste er overbevist om at hun skal få det.
Hva skal jeg si? Jeg prøver så godt jeg kan å fortelle henne at det ikke går, men hun gleder seg.
Enten ønsker hun seg en lillesøster eller lillebror, eller en stige så hun kan hente minstemann ned fra himmelen.

Som hun sa i fjor, så ville hun at jeg skulle få en engel på besøk og bli gravid som Maria gjorde. Jomfrufødsel er ikke akkurat lett å forklare en 6 åring.. :/

Helgen kommer snart, og jeg har prøvd å fylle den med aktiviteter så langt det går. Likevel er kvelden den jeg gruer meg mest til, for selve dagen går så fort.

Dette er bare noe jeg må finne ut av, føler jeg. For engang skyld må Heidi tenke på Heidi, og jeg lengter etter å kunne komme videre. Få alt på avstand og glede meg over livet som jeg vet det kan være.
Jeg skal klare det, og jeg skal bli den beste Heidi som finnes. En dag kommer jeg til å gjøre noen veldig glad, og noen vil gjøre alt for å gjøre meg glad. Jeg bare vet det..

Bare la meg få tro at det en gang bare vil bli sånn..