*noe deprimerende tankegang*
Dagene tusler seg avgårdet, og helgen kommer snart. Både positivt og negativt det..
Har jentene, og merker at jeg kanskje ikke er helt på topp. Men alt går..
Brått så er det jul, og brått så er det våren, og vips så er nok et år gått og jeg er sikkert like langt.
Har fått ekstra timer med kompisen min, og det tror jeg er bra. Trenger all den tiden jeg kan få, til å komme meg opp. Jeg gleder meg til jeg kan virkelig smile igjen..
Jeg er så lei av å gråte og føle meg elendig. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke skal få lov til å komme meg opp og fram. Jeg synes det er det ene tilbakeslaget etter det andre.
Men det er som noen sier, noen får vel alt.. Kan jeg virkelig tro at nå er det nok? Hva mer er det som skal skje? Jeg er nesten redd for å finne det ut..
Jeg føler jeg håpløst venter på svar fra lånekassa, de sa det kunne ta 8 uker i gjennomsnitt. Det er nå gått 4 uker, og jeg kunne trengt dette svaret i løpet av november. Men ting går ikke alltid som jeg vil skjønner jeg.
Jeg begynner å bli redd for å leve.. Jeg er lei av å ha det vondt. Jeg var på graven til minstemann, og falt helt sammen.
Hvorfor, hvorfor, hvorfor!!
Hvorfor må besøke en grav om jeg vil hilse på sønnen min?! Hvorfor måtte jeg miste han? HVORFOR!!
Jeg skjønner ingenting.. Jeg er lei. Heidi har ikke lyst til å knytte nevene.. ikke riktig enda.
Har tent lyst på graven.
Sukk hjertet, men brist ikke. Vi skal vel leve sammen i mange år til, jeg og dette hjertet mitt.
2 kommentarer:
Kjære Heidi
Du må stadig kjempe, det er ikkje rettferdig, men slik er det. Det er ikkje rettferdig at du skulle miste den lille guten din, og tapet gjer nok at all anna motgang føles enda verre. Har det ikkje heilt godt sjølv om dagen (har du tilgang til lukka førstedameforum kan du lese der), og ting virker håplaust av og til. Ikkje alt som skjer her i livet er rettferdig, og ein veit aldri aldri om det neste som skal skje er av det gode eller det vonde, men ein må ha trua på at bedre dagar skal kome når ein har det vondt. Dei kjem nok!
Klem
Gry
Klart at du enda har tunge dager, kjære Heidi.. Selv om det har gått noe tid siden du mistet din kjære sønn, så er det likevel bare litt over ett år. Tenk, så kort tid siden!
En slik sorg som du opplever, skal sitte i resten av livet. Selv om alle som opplever noe så tungt sier at det smerter mindre med tiden, så har jo du så og si nettopp mistet han.
Rettferdighet i dette finns ikke. Spørsmålet om hvorfor får du aldri svar på. Han er borte og alt du har igjen er minnene. Det er bare så ufattelig trist, og jeg føler sånn med deg. Jeg har han i mine tanker hver eneste dag...
Du har lov å falle, lov å være bunnløs trist. Ingen skal forlange at du bare skal ha gode dager... Alt til sin tid.
Varm klem...
Legg inn en kommentar