I want you..

tror jeg..
Jeg er mange ganger liten og redd, og oppfører meg teit og barnslig. Sånn er det bare..

Savner apekatten noenganger så jeg blir helt tullete.. En oppklarende samtale betyr ikke alltid at man får flere svar, men ofte at man får flere spørsmål.
Et spørsmål er hvor lenge orker jeg? Hvor lenge kan man vente, hvor lenge kan man gi uten å få så mye igjen?

Jeg frykter at jeg kan vente lenge.. Alt for lenge, men fornuften sier at jeg er gal, så sier hjertet at jeg ikke må kaste bort en sjanse på noe bra. Apekatten er bra, veldig bra, men jeg er redd.
Egentlig vet jeg ikke hva jeg vil..

Jeg vet bare at jeg hatt det veldig fint sammen med apekatten, og jeg må enten stole på at det er bra nok og vente på at apekatten oppsøker fornuften og innser at jeg er den han vil ha, eller se på dette som en verdig avslutning og tusle videre. Trampe videre i dette terrenget med vernesko ( om det bare fantes.. )

En ting jeg sa første gangen(e) jeg traff apekatten er at når man først har fått Heidi i livet ditt, så er det vanskelig å få henne vekk igjen. Og det føles litt sånn. Jeg har fått en apekatt i systemet og jeg trenger en restart.
Enten det, eller et slag i hodet og to måneder i koma.

Jeg har vurdert brannbombe for at apekatten skal skjønne at jeg mener alvor, men jeg mistenker at det kan være mot sin hensikt. I verste fall stryker han med, men da er jo egentlig svaret gitt.
*ler*

Nei, jeg får sette fokus på skolen og nå med utredningen av datteren. Søknad til et sted er sendt, og håper jeg får noe svar ganske snart.

Har nedtelling til låenkassesøknaden er blitt behandlet, og det er 6 uker på torsdag. *hyyyyl*
Ingen penger, ingen bilder.. Og de bildene er klare nå, ikke det at jeg får hentet de nå likevel pga avstanden, men JEG VIL HA PENGER!
Har jeg nevnt at jeg vil ha penger? *grynt*