Kl er litt over 14..
Det er søndag.. Mor er sliten, og ligger på sofan. Tven skurrer og går, men mor følger med.
Mors mor har har gitt seg til kjenne i vinduet utenfor, og kommer inn i stua.
Hun går rett mot en stakkars mor som ligger på sofan.. Et lite stryk på kinnet, og mor gråter. Hun gråter og gråter, så hun rister. Ingen sier et ord.
Min mor vet hva som har skjedd. Apekatten har gjort det apekatter kan best. Nemlig skuffe..
Apekatten vil ikke treffes mer, og mor har ikke noe valg enn å lystre. Mor har det vondt nå, og hater hva denne apekatten har gjort.
De siste to årene har bare vært vonde, og vanskelig. Jeg trodde jeg kunne finne en som var der, som var glad i meg, og virkelig tok del i livet mitt. Men det er ikke slik..
Heidi må ta på vernesko og trampe videre i nytt terreng. Heidi begynner å bli lei av å bli såra og skuffa.
Hvor er du drømmemannen som er en ekte mann? Jeg tror ikke jeg finner deg, så jeg bare graver meg ned og skal ikke vekkes før til våren.. ( eller ikke vekkes i det hele tatt.. )
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
3 kommentarer:
Huff, det var virkelig trist å lese :( Trodde det gikk rette veien med dere nå!
Stå på, ikke gi opp! En dag Heidi, en dag :)
I'm coming to Norway this summer! I'll kick his ass!
Kjære heidi...
Synd å høre hva som har skjedd med dere. Så synd at han har såret deg, igjen. Jeg er sikker på at du er for god for han. Det finns noen der ute, bare for deg. Ikke hast deg med å komme i et forhold. Kanskje det er meningen at du skal være litt alene før det "store" skjer? Du har jo et langt forhold/ekteskap bak deg, og du er jo ung som en fole :-) Prøv, om du kan, å nyte tilværelsen uten et mannebein å bry deg om. For en som virkelig fortjener Heidi er der ute, men dukker ikke opp før det er klart.
Jeg skjønnet at du verker etter å ha noen der. En som kan støtte deg, le og gråte med deg, en som forstår. En du kan stole på, en du kan være glad i.. En å dele livet med. Noen bare liker best å være alene, bare man er to! Og det er jo kos å ha noen der, hele tiden.
Tørk tårene dine, Heidi. Ikke la Apekatten holde deg nede. Hev deg over, og gå videre. Har sett deg reise deg, gang på gang, og det klarer du denne gangen også. Du trenger ikke en kjæreste som ikke klarer å bestemme seg, som sårer deg gjentatte ganger. Du er alt for god for det!
Godt at Mamma'n din er der for deg.
Klem fra meg...
Legg inn en kommentar