Mandag, og det er kaldt.

Hvertfall på mine tær..

De fryser!

Men altså, jeg hadde et jobbintervju, og det gikk jo fint selve greia, men vi kom ganske raskt fram til at det ikke ville funke. Arbeidstidene er helt håpløse. Så da er jeg tilbake til start..

Rykk tilbake til start, stå over et kast, alle dine hus og hoteller brenner, du må en tur i fengsel og alt på en engang!
ELLER, jeg kan tro at det løser seg likevel på et vis. Gjett hva jeg skal gjøre?
:D

Det er som sagt kaldt, og jeg venter på barna skal komme hjem. Har hatt en veldig fin helg sammen med apekatten. Men jeg forstår meg ikke et skvett på han.. Jeg synes det er så ekkelt at jeg ikke vet hvor jeg har han, og det begynner å koste mer enn det smaker
Men jeg kommer sikkert til et punkt hvor jeg bare ikke orker mer, og da spiller det vel ingen rolle. Jeg kan ikke få meg til å tro at han noengang vil finne ut hva han vil, og i såfall er det uten meg.
Hvordan noen kan ha spøkelser fra fortiden så nært innpå seg, uten å ha tatt et valg er meg også uforståelig.
Det virker som om han bare ikke vil finne ut av det..

Men jeg lar livet gå videre, og tenker faktisk mindre og mindre tid på det. Det er så mye annet som opptar meg. Jeg har ikke sagt jeg skal vente på han, for det verken orker jeg eller gidder ( det blir som å tro på julenissen ) så dukker det opp en date eller to, så er ikke det meg i mot. Kvier meg derimot til å legge ut noe på nett. Jeg har bare teite erfaringer derfra, og det gidder jeg heller ikke.

Men jeg merker at det har spredt seg nå flere steder at jeg er singel, ( blitt fin i kroppen) og klar for å treffe noen :D
Da kan jeg vel bare sitte ned og vente på drømmemannen! Drømmemannen vet hva han vil ha, og det er MEG. Jeg vil ikke nøye meg med noe mindre egentlig, for det er bare dødt.

Jeg er unik, og jeg skal jammen finne en veldig kjekk og unik mann også. Legger vekt på ordet mann! Her skal det ingen gutteunge nei..

Nyter en nyinnkjøpt cd, og mine kalde tær, brrr, og venter på de små bøllefrøene.
Jentene er så herlige, og jeg har savnet de masse.

Minstemann er alltid med meg, og i går tenkte jeg veldig på han. Jeg savner han veldig, og jeg håper jeg engang kan få lov til å bli mamma til en liten gutt eller jente. Et lite barn skapt i kjærlighet, og som får vokse opp i trygghet.
Jeg har så mye å gi, og jeg gleder meg.