Å, deilige fredag!!

Dagen i dag har vært litt hektisk, men jeg liker det. Den begynte ganske tidlig, og mellomste skulle ha fredagssamling. Det var utrolig fint å se på.. De er så søte små, og hjertet svulmer av stolthet.

Litt morsomt ( og litt flaut) er det når folk kommer bort og spør ( eller SIER )
en mor: DU måååå være moren til "mellomste"
jeg : ehh, ja..
en mor: Det så jeg med ENGANG.. Herlighet, dere er like. Gjett om hun kommer til å bli pen når hun blir eldre..
jeg: *rødme*

Når fredagssamling var unnagjort, så var det ned for å spinne. Det ble en veldig fin økt, og jeg elsker å være der. Alle folka, hele stemingen, ( bli plystret på.. *fnise* ) u name it. Godt å være et sted hvor du får en klem og noen gode ord..

en framtidig svigefar? : En så søt og pen jente som deg, Heidi, kan ikke gå rundt singel. Det er en skam..
jeg: hehe *tørr latter*
en framtidig svigerfar?: Jeg har en sønn, og han kunne trengt en dame som deg..
jeg: Å, ja? *håp i stemmen* ( skal jeg våge og spørre? Joo, jeg må..)
jeg: hvor gammel er han da?
en framtidig svigerfar?> 19 år, men han er moden..
jeg: NITTEN?! *note too self, ikke gidd å tenk på det engang i framtiden*
jeg: jeg ville ikke kunne gå på flere dager.. *rødme* ( sa jeg det høyt? )

Når spinningen også var unnagjort, så gikk jeg i butikken. Jeg hadde bestemt at uansett så skulle jeg ha taco i kveld, om jeg så må spise den aleine! Så da fikk jeg kjøpt det..
Så var det time med kompisen min. Vi lo mye i dag. Veldig mye.. Jeg elsker å få den mannen til å le. Vi snakket om apekatten, men ikke så mye. Snakket om mye om meg og hvordan jeg reagerer på ting.
Han sier jeg har mona lisa smil. ( hva nå det betyr.. ) I følge han så betyr det at jeg smiler et smil, og ingen kan se hva jeg tenker. Jeg derimot, er meg selv så nære at jeg vet jo hva jeg tenker, så jeg har ikke tenkt på det slik. Jeg føler alle vet hva jeg tenker...

Men okay, så var det bussen. Der traff jeg en fyr jeg har trent med, og vi ble sittende og snakke på bussen. Det var veldig hyggelig.. Bussen var så full, så han satt seg ved siden av meg. Bedre det, enn noen jeg ikke kjenner.

Så var det hjem, rydde litt også tok jeg en lang luuur. Namme! Etter en to ( TO !?) timer lang lur.. ( nå kan jeg se langt etter å sove i natt.. ) Så våknet jeg.
Det første jeg ser er en melding fra apekatten, men også en fra lånekassen!
JAaaaaaaaaaaaaaa, ENDELIG!! Jeg sjekket opp på nettet, og det er sant.. Endelig skal det komme. Eneste er at det tar, minst 1 til 2 uker før brevet kommer til skolen så jeg kan få hentet det. Det må sendes inn, og det vil ta opptil en uke før jeg får pengene på kontoen fra da, men DE ER PÅ VEI..

ENDELIG!!

Jeg håper bildene blir hentet neste fredag, for nå er jeg så spent på å få sett de.

Nå kan helgen bare komme egentlig, og jula også for den del.. *sukker av lettelse*

Don't decode my mind

Denne hører jeg på..

Dagen i dag har vært som mange andre egentlig. ( liker ikke å bruke ordet egentlig, egentlig.. )

Sendte avgårde barna, og gikk og la meg igjen. Søvnen er blitt min velsignelse.. Jeg kan nesten sovne når som helst, og hvor som helst. Helst vil jeg at timene skal gå fort, så jeg slipper å tenke og forholde meg til det.

Ting begynner å falle på plass, og det er litt skummelt. Som sagt, så vet ingen hva det dreier seg om, men jeg skal dele det i god tid.

Jeg savner minstemann veldig, og jeg føler jeg har brukt så mye tid på å ha vondt. Savner det lille fjeset hans, og hvordan jeg lengtet etter å få se han når han lå i magen min. Så som jeg hadde ønsket meg og lengtet etter å få den gutten, også kommer han! Den perfekte lille kroppen, og bare er her med hele seg.
Så lenge varte det..

Akkurat den smerten føler jeg meg så ensom med, for det er ingen som har vært mamman til minstemann og mistet han. Ingen vet hvordan det var å bære han i ni måneder, og stelle han.. Dels liker jeg at det er slik, på en rar merkelig måte. På en annen måte så gjør jeg meg selv så veldig vondt med å tenke slik.
Det er godt å tenke på at andre også vil huske han, og jeg håper han har betydd noe for noen.
For meg var han alt!

Jeg har jentene, og jeg er veldig glad for det. En dag håper jeg å se tilbake på denne tiden og si at jeg jammen så klarte jeg meg godt. Men jeg er redd jeg er ødelagt, og jentene vil se tilbake på denne tiden å tenke at det var da mamma ble ødelagt. Når minstemann døde, så mistet vi mamma. Kanskje de blir sinte på minstemann for at han dro.. Mellomste kan virke sint innimellom på at minstemann døde, og hun ikke er storesøster lenger.
Hun kan bli sint på meg også, for at jeg ikke gjør at hun blir en storesøster igjen.
Julen kan være slitsom, for de ønsker seg en lillebror eller lillesøster, og mellomste er overbevist om at hun skal få det.
Hva skal jeg si? Jeg prøver så godt jeg kan å fortelle henne at det ikke går, men hun gleder seg.
Enten ønsker hun seg en lillesøster eller lillebror, eller en stige så hun kan hente minstemann ned fra himmelen.

Som hun sa i fjor, så ville hun at jeg skulle få en engel på besøk og bli gravid som Maria gjorde. Jomfrufødsel er ikke akkurat lett å forklare en 6 åring.. :/

Helgen kommer snart, og jeg har prøvd å fylle den med aktiviteter så langt det går. Likevel er kvelden den jeg gruer meg mest til, for selve dagen går så fort.

Dette er bare noe jeg må finne ut av, føler jeg. For engang skyld må Heidi tenke på Heidi, og jeg lengter etter å kunne komme videre. Få alt på avstand og glede meg over livet som jeg vet det kan være.
Jeg skal klare det, og jeg skal bli den beste Heidi som finnes. En dag kommer jeg til å gjøre noen veldig glad, og noen vil gjøre alt for å gjøre meg glad. Jeg bare vet det..

Bare la meg få tro at det en gang bare vil bli sånn..

OnSdAg..

Det går litt opp og ned her i livet.. Syklet en tur bort å tente lys på graven. Da ble jeg sittende der og bare se på steinen. Jeg har egentlig sjelden grått ved graven, for det virker så kaldt og rart, men i dag var det bare godt. Det kom noen andre og jeg er sikker på at de hørte meg, men jeg brydde meg ikke.

Bilder av minstemann er noe som er ofte ønsket, så jeg legger ved en liten bilde-serie. Den er egentlig ganske lang, men tok noen av de fineste synes jeg.. ( ja, jeg vet.. De ivrigste har nok sett disse før.. Men bær over med meg )

Han var i ganske god form, og det var ikke ofte. Det er helt i begynnelsen av august, så han orket å både gå og nesten løpe.
Ingen skulle vel tro at denne krabaten bare noen uker etterpå ville bli holdt av sin mor, helt kald og uten hjerteslag.

Noe som har irritert meg var en teit kommentar en av sykepleierne gjorde da jeg stelte han og kledde på han når han var dø. Jeg tok nemlig på han en bleie.. For meg var det den naturligste ting i verden, siden han ikke hadde sluttet med bleier, men hun sa noe om at det trengtes da virkelig ikke.. Men jeg skal si deg, man tenker ikke så mye når man står og vasker sønnen din og skal stelle han før han blir trillet ned for obduksjon.. Jeg tenkte ikke i det hele tatt, jeg bare gjorde det jeg følte var riktig.

Bildene fra Fame er ferdige, og de vil kanskje bli hentet i neste uke. Jeg gleder meg vilt!!
Venter stadig på svar fra lånekassa. Tror vi er oppe i uke 6 nå i dag, og det skal gjennomsnittelig ta 8 uker. I gjennomsnitt!! Jeg håper bare jeg får de før jul.. *sukk*

I want you..

tror jeg..
Jeg er mange ganger liten og redd, og oppfører meg teit og barnslig. Sånn er det bare..

Savner apekatten noenganger så jeg blir helt tullete.. En oppklarende samtale betyr ikke alltid at man får flere svar, men ofte at man får flere spørsmål.
Et spørsmål er hvor lenge orker jeg? Hvor lenge kan man vente, hvor lenge kan man gi uten å få så mye igjen?

Jeg frykter at jeg kan vente lenge.. Alt for lenge, men fornuften sier at jeg er gal, så sier hjertet at jeg ikke må kaste bort en sjanse på noe bra. Apekatten er bra, veldig bra, men jeg er redd.
Egentlig vet jeg ikke hva jeg vil..

Jeg vet bare at jeg hatt det veldig fint sammen med apekatten, og jeg må enten stole på at det er bra nok og vente på at apekatten oppsøker fornuften og innser at jeg er den han vil ha, eller se på dette som en verdig avslutning og tusle videre. Trampe videre i dette terrenget med vernesko ( om det bare fantes.. )

En ting jeg sa første gangen(e) jeg traff apekatten er at når man først har fått Heidi i livet ditt, så er det vanskelig å få henne vekk igjen. Og det føles litt sånn. Jeg har fått en apekatt i systemet og jeg trenger en restart.
Enten det, eller et slag i hodet og to måneder i koma.

Jeg har vurdert brannbombe for at apekatten skal skjønne at jeg mener alvor, men jeg mistenker at det kan være mot sin hensikt. I verste fall stryker han med, men da er jo egentlig svaret gitt.
*ler*

Nei, jeg får sette fokus på skolen og nå med utredningen av datteren. Søknad til et sted er sendt, og håper jeg får noe svar ganske snart.

Har nedtelling til låenkassesøknaden er blitt behandlet, og det er 6 uker på torsdag. *hyyyyl*
Ingen penger, ingen bilder.. Og de bildene er klare nå, ikke det at jeg får hentet de nå likevel pga avstanden, men JEG VIL HA PENGER!
Har jeg nevnt at jeg vil ha penger? *grynt*

urørt..

Ja, det kan må også føle seg.

Jeg tar meg i å tenke på apekatten hele tiden. Jeg savner han og vil så gjerne snakke med han og treffe han. Jeg føler jeg har satt meg litt fast, men det går framover.

Dagen i dag er god. Jeg har vasket ned leiligheten og jeg føler jeg har kontroll. Mitt gjennombrudd i går sitter i enda, og jeg føler jeg innimellom kan endelig puste litt. Akkurat som jeg har holdt pusten så lenge, og endelig kan slippe.

Jeg sitter her ganske så dollet opp, for jeg skulle ut, men det ble brått avlyst. Så jeg tar meg en liten tur ut for å shoppe litt. Jentene trenger votter og jeg trenger lys på grava. Håper det løser seg med avtalen i morgen i stedet.

Det er store puslespill biter som legger seg plass. Jeg ønsker ikke å fortelle hva det er riktig enda, men jeg håper det går i orden. Faktisk vet ingen hva det er..

Jeg vet nå at jeg trenger ingen andre enn meg til å klare ting. Og jeg skal virkelig klare meg.. Det finnes mange apekatter der ute, og jeg vil nok treffe en som bare ser ut som en apekatt og ikke oppfører seg som en også.

Det var en stemme som sa at jeg ville få hjertet mitt knust, dagen etter jeg traff apekatten for første gang, men jeg ville ikke høre.
Nå er jeg nok mer lydhør enn noe annet, men jeg har også takket for at jeg fikk denne opplevelsen, for det som ikke knekker deg gjør deg bare sterkere.
Jeg tror det hele bare gjør meg til et enda bedre menneske på langt sikt, og jeg begynner å ane at noe der framme skjer det noe spennende.

Fremtiden har alltid skremt meg.. I mine tanker har den vært mørk og svart, og ALT kan skje. Nå oppriktig tror jeg at det verste er over, og det nye året som kommer snart blir mitt år.
2009 skal bli mitt år, hvor jeg kan se tilbake på ting og tenke at sannerlig, så klarte jeg dette også.
Minstemann har jeg med meg i hverdagen mer enn noengang. Han trykker seg inntil meg med sitt nærvær, og trøster meg som bare minstemann kan.
Ser på meg med sine store blå øyne, og ber meg holde ut.

Kjære minstemann..

Smerten over å ha mistet deg har vært så stor og dyp, at jeg ikke engang kan måle det. Jeg trodde virkelig ikke at en så liten krabat kunne ta med seg så mye når du dro. Men jeg ser nå at jeg begynner å få ting tilbake. Du er her mer enn jeg aner, og er så tilstedet noenganger at jeg tror jeg kan snakke med deg og ta på deg.
Andre dager er det som du bare var en drøm, og jeg må minne meg selv på at du var her.
Livet etter deg begynner å ta form, og det blir mange motbakker, men også mye medgang. Jeg lover hvertfall at jeg skal prøve så godt jeg kan. Jeg gråter når jeg skriver dette, for jeg føler jeg mistet helt fokus på hva som er viktig. Ikke la meg glemme det igjen..
Klem fra mamma

Her er noen gamle mobilbilder som jeg har funnet.. Litt dårlig kvalitet, men som sagt, det kommer ikke flere..




Hva du ikke måtte gå igjennom, for ingen nytte.. Det er helt ufattelig.

Live you life

Hører på denne, blir så glad av den..

Har nettopp vært hos kompisen min, og vi kan si at jeg har hatt et gjennombrudd! Det var så deilig.. Endelig, så får jeg noe til å henge på greip.

For første gang på lenge nå, kunne jeg smile igjen, og bare le. Det var så godt.. Det var ikke noe jeg ville dele egentlig, men man kan si det slik. Selv om jeg gråter, selv om jeg mister en arm, så er jeg ikke ødelagt. Det er kanskje helt banalt, men jeg fikk en kjempe aha opplevelse.

Det var så deilig!

I går var jeg så nede, og jeg plaget apekatten stort. Det er dumt, veldig dumt. Men jeg har bedt om unnskyldning, og jeg håper det er greit.
Jeg kjenner jeg har muskler igjen.. Hehe. Jeg kjenner at nå er jeg klar for å reise meg, og stå stødt igjen. Det har skjedd ting som har gjort at jeg har følt meg veldig nede, men nå er jeg lei.

Jeg tok med datteren for å klatre på mandag, og det var stas. Her ser du henne i veggen.. INGEN får ta bildet av meg i veggen! Hun kom seg til toppen, bare jeg som var litt opptatt med en liste, så jeg fikk ikke tatt bilder.



Jeg klatre den blå veggen der til venstre,( bildet over) to ganger! Nei, tre faktisk.. Den ene gangen var bare med rosa og gule tak. Også tok jeg den veggen datteren klatret, ved bare ta rosa og gule.

I fullt utstyr!


Og et fra i går, før jeg gikk på skolen.. Jeg gikk i joggedress. *fnise* Jeg orker ikke pynte meg, så det ble ullundertøy, og joggedress. *skamme seg*
Jeg synes nesa mi er så stor.. *Stønn*

I got over you?

Og det blir litt sånn. Jeg får bare børste støvet av hjerte mitt og tusle videre.
Hører på denne.

Now that it's all said and done,
I can't believe you were the one
To build me up and tear me down,
Like an old abandoned house.
What you said when you left
Just left me cold and out of breath.
I fell too far, was in way too deep.
Guess I let you get the best of me.

You took a hammer to these walls,
Dragged the memories down the hall,
Packed your bags and walked away.
There was nothing I could say.
And when you slammed the front door shut,
A lot of others opened up,
So did my eyes so I could see
That you never were the best for me.

ref:
Well, I never saw it coming.
I should've started running
A long, long time ago.
And I never thought I'd doubt you,
I'm better off without you
More than you, more than you know.
I'm slowly getting closure.
I guess it's really over.
I'm finally getting better.
And now I'm picking up the pieces.
I'm spending all of these years
Putting my heart back together.
Well I'm putting my heart back together,
'Cause I got over you.
Well I got over you.
I got over you.
'Cause the day I thought I'd never get through,
I got over you.


Vel, kanskje ikke riktig enda. Apekatten har lagt igjen noen sår som vil bruke lang tid på å gro. Akkurat som har skjedd med meg før.. Men jeg er ikke den første som får hjertet sitt pulverisert, og jeg blir neppe den siste.
Jentene håper jeg blir skånet for det mest, men vi har vel alle vært ulykkelige forelsket?

Trent i dag, og hadde med jentene. De fleste sier de er så søte, og de var kjempe flinke. De satt pent bakerst, og ville nesten ikke gå. Minstefrøkna fikk t.o.m. litt rockefot og synes ikke musikken var så verst.
Hun takler dårlig høy musikk, eller høye lyder, så hun grudde seg litt. Men det gikk fint..

Jeg har en kjole som jeg kjøpte i august. Bestilte den på nettet og var ganske sikker på at den skulle passe, jeg som hadde gått ned så mye i vekt. Men neida, den skulle jeg bare sendt tilbake. Fikk ikke igjen glidlåsen på siden, selv om apekatten hjalp meg og jeg holdt pusten. Jeg var overbevist om at det var selve ribbeina mine og selve brystet som var for stort. Og selve beinbyggningen kan jo ikke akkurat minske, så jeg hadde ikke tro på at den noengang skulle passe.

Vel, noen har sikkert skjønt det, og det er at kjolen passer! Den spriker ikke flere cm og jeg fikk faktisk igjen glidlåsen uten å holde pusten. Nå er problemet at puppene nesten detter ut. Jeg må få gjort noe der..Tenkte å bruke den på en lunsj/fest jeg skal på i desember. Jeg har en til, men den er ganske stor blitt.
Totalt luksusproblem, og det er ikke akkurat mine største problemer i livet akkurat nå, men jeg må syte litt..
( og smile litt for meg selv.. )

Ikke misforstå, jeg eeeelsker å gå ned i vekt, men jeg hater å kjøpe mer og mer klær som fortsatt blir for store etter en stund. Jeg trodde virkelig at jeg ville stoppet nå.. At jeg ikke ville kunne bli noe smalere, men vips så går det to måneder, og jeg må ha nye bukser.
Nå overlever jeg for jeg har ullundertøy under, og da passer buksene. Men mitt favorittbelte er på innerste hull, og det kan jeg snart ikke bruke lenger. *klage klage*

Snart må det stoppe, for jeg kan ikke se for meg at denne kroppen som har født tre barn skal kunne bli en sylfide. Noen på treningen mener jeg er helt fin som jeg er, men jeg hadde håpet å gå ned ti kilo til. De synes da at jeg kommer til å bli mager, og ikke slank og fin som jeg er nå. Vel, det vet jeg ikke før jeg har prøvd.

Bruke 42/44 i topper og bukser, ( noen mindre og noe større, men tilsvarer normal medium. Enkelte topper er XL, men herlighet, de tilsvarer en medium. Teite merking! ) og jeg synes fint jeg kan tåle minus ti kilo til. Jeg er jo ikke fylt tredve engang :D

Ha en toppers lørdag.. (neste uke håper jeg bildene er ferdig fra Fame!! )

Noen gamle bilder fra tur på folkemuseumet i oslo

Bilder!

Fikk så lyst til dele noen bilder igjen.. Nå husker jeg ikke hvem som er vist før, så bær over med meg.. Ikke får vi nye bilder heller, akkurat.. av naturlige årsaker..

tørk tårene, knytt nevene..

-advarsel-
*noe deprimerende tankegang*

Dagene tusler seg avgårdet, og helgen kommer snart. Både positivt og negativt det..

Har jentene, og merker at jeg kanskje ikke er helt på topp. Men alt går..
Brått så er det jul, og brått så er det våren, og vips så er nok et år gått og jeg er sikkert like langt.

Har fått ekstra timer med kompisen min, og det tror jeg er bra. Trenger all den tiden jeg kan få, til å komme meg opp. Jeg gleder meg til jeg kan virkelig smile igjen..

Jeg er så lei av å gråte og føle meg elendig. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke skal få lov til å komme meg opp og fram. Jeg synes det er det ene tilbakeslaget etter det andre.
Men det er som noen sier, noen får vel alt.. Kan jeg virkelig tro at nå er det nok? Hva mer er det som skal skje? Jeg er nesten redd for å finne det ut..

Jeg føler jeg håpløst venter på svar fra lånekassa, de sa det kunne ta 8 uker i gjennomsnitt. Det er nå gått 4 uker, og jeg kunne trengt dette svaret i løpet av november. Men ting går ikke alltid som jeg vil skjønner jeg.

Jeg begynner å bli redd for å leve.. Jeg er lei av å ha det vondt. Jeg var på graven til minstemann, og falt helt sammen.
Hvorfor, hvorfor, hvorfor!!

Hvorfor må besøke en grav om jeg vil hilse på sønnen min?! Hvorfor måtte jeg miste han? HVORFOR!!

Jeg skjønner ingenting.. Jeg er lei. Heidi har ikke lyst til å knytte nevene.. ikke riktig enda.

Har tent lyst på graven.



Sukk hjertet, men brist ikke. Vi skal vel leve sammen i mange år til, jeg og dette hjertet mitt.

onsdag erre vel..

og dagen tikker mot sin slutt snart.

Barna er på vei hjem, og da blir det litt mat, før vi gyver løs på lekser..

Denne hører jeg på.. Mulig jeg har lagt den ut før.


Jeg har trent i dag, og ble der brått i flere timer. Hm.. Det er så godt å ha et sted hvor jeg kan være meg selv, klage litt, le litt, gråte litt.. Det er blitt som mitt andre hjem.
Fikk nålpute behandling i dag, og jeg føler meg veldig bra. Virkningen er så bra allerede fra første stund. Det er så merkelig..

Jeg er rolig, og tankene mine er krystallklare. Sitter nå med to nåler i øret som skal få sitte der så lenge de vil. Jeg bruker mye tid på å ikke tenke.. Det er bra.

Jeg tenker ikke i det hele tatt. Apekatten er som blåst ut av hodet mitt, og det er merkelig. Jeg bretter opp armene og tørker tårene, og går videre.
Det er bare godt akkurat nå..

Når jeg stod opp på morningen i dag, så ville jeg ikke våkne, og nå kan jeg ikke skjønne hva som gikk av meg! Livet er jo flott og godt, og jeg kommer til å få det helt fint.

Jeg har to vakre jenter som jeg blir så glad av å tenke på er mine. Jeg har venner som bryr seg, og jeg har alt avtalt lunsjdater og finne-på-noe-kvelder med flere.
Det gjelder å få avstand på ting, og reflektere..

Nå begynner en ny tid, nemlig Heidi tid! Jeg gleder meg til å ta fatt på det.

Nå har jeg jo også fått tilbud om å få en hund, og da ble jeg litt overrasket siden det er noe jeg har tenkt mye på i det siste.
Det er veldig mye som skal legges til rette, men jeg kan hvertfall leke med tanken. En hund er et kjempe ansvar, og jeg vet hva det vil si.
Men jeg kan tenke på det enn så lenge..

Så ondagen er ganske grei hittil, men det er kvelden det kommer, og da kommer tankene. Jeg bare prøver å la være å tenke. Jeg kan ikke annet..

spending my time..

vel, jeg tilbringer tiden min med å høre på musikk og lese. Det er det jeg gjør..
Hører på denne nå.

Jeg skal til kompisen min i dag, og det blir sikkert bra. Har tatt på meg minstemann smykket mitt, for å føle at han er litt nærmere meg. Jeg savner han veldig..

Når det skjer noe som feks nå, som gjør fryktelig vondt, så er det som om alt jeg har jobbet for å klare meg er forgjeves. Det river opp et mye større sår som bare aldri blir helt bra igjen..

Jeg kan ikke si noe annet enn at jeg forstår apekatten, for jeg ville selv aldri ha valgt meg. Ingen burde velge meg.. Jeg er ødelagt, og jeg kommer aldri til å være bra nok.
Jentene er helt flotte, og de koser og klemmer meg som bare den. De skjønner at det er noe, men jeg har valgt å si at jeg er "syk" og ikke føler meg helt bra. Og nærmere sannheten kommer du ikke i grunnen.

En ny dag, nye muligheter.. Jeg drukner meg i trening, og gjør alt for å slippe å sitte hjemme. Jeg gjør sikkert alt helt feil, men jeg orker ikke tenke.

Jeg er uendelig glad for min mor. Hun sender meldinger som bare hun kan, og hun trøster som bare en mamma kan. Jeg føler meg så ynkelig og liten, men det er så godt at noen bare kan gi deg en klem og si at de er glad i deg, og alt vil bli bra. Jeg vil så veldig gjerne at alt bare skal gå bra..
Det må det bare..

Værsåsnill? :(

Forlat meg ei..

Kl er litt over 14..

Det er søndag.. Mor er sliten, og ligger på sofan. Tven skurrer og går, men mor følger med.
Mors mor har har gitt seg til kjenne i vinduet utenfor, og kommer inn i stua.

Hun går rett mot en stakkars mor som ligger på sofan.. Et lite stryk på kinnet, og mor gråter. Hun gråter og gråter, så hun rister. Ingen sier et ord.

Min mor vet hva som har skjedd. Apekatten har gjort det apekatter kan best. Nemlig skuffe..

Apekatten vil ikke treffes mer, og mor har ikke noe valg enn å lystre. Mor har det vondt nå, og hater hva denne apekatten har gjort.

De siste to årene har bare vært vonde, og vanskelig. Jeg trodde jeg kunne finne en som var der, som var glad i meg, og virkelig tok del i livet mitt. Men det er ikke slik..

Heidi må ta på vernesko og trampe videre i nytt terreng. Heidi begynner å bli lei av å bli såra og skuffa.

Hvor er du drømmemannen som er en ekte mann? Jeg tror ikke jeg finner deg, så jeg bare graver meg ned og skal ikke vekkes før til våren.. ( eller ikke vekkes i det hele tatt.. )

Fredag, oh deilige fredag..

Har hatt en deilig dag..

Våknet ganske tidlig, og sendte avgårde apekatten på jobb. Så startet lille hunden med å kaste opp, da balla det på seg.. Brått hadde mor vasket og skrubbet omtrent hele huset, og kl var ikke 11 engang.

Så var jeg hos en vennine noen timer, etter å ha dusjet og kledd meg så jeg så utrolig bra ut! :p

Når apekatten kom hjem, så dro ut for å spise. Det var veldig hyggelig.. Det er en sånn deilig dag i dag. En sånn dag som ikke kommer så ofte, men som jeg har lært meg å nyte fullt og helt.

Nå går gullrekka på tven, har pcen på fanget, godis på bordet, og livet er bare sånn helt passe kjedelig, men du verden så deilig.
Det gjør seg også at huset er reint, og jeg kan bare nyte det litt..

Har begynt på kabalmysteriet, med jostein gaarder, og koser meg med den. Ellers har de siste dagene vært passe kjedelige, så det er ikke noe nytt å rapportere.
Har bestemt meg for å ikke bestemme meg for noen ting, og heller bare leve i nuet. Kose meg med det jeg har rundt meg akkurat nå. Det finnes ingen garantier..

Enten får jeg svar på søknaden til lånekassa på mandag, eller det tar seks uker til. Jeg er ikke nødt til å fortelle hvor frustrerende det er?!?
ER JEG?!? *stønn*

Men NÅ skal jeg nyte denne kvelden.. Drukne i apekattens armer, og blokkere verden ute litt.

Ha en fin helg, alle kjære lesere.

Superior Monday

Denne dagen var min, og bare min.. Men så ble lille frøkna tufs i går, så jeg holdt henne hjemme i dag. Denne hører jeg på.
Hun våknet derimot rundt 8 og var i perlehumør!

Mormor overnattet, så hun fikk en stund med henne, før mor omsider dro seg ut av sengen. Denne helgen har vært litt ødelagt, med lite søvn, så det var godt å sove litt.

klokka er nå snart ett, og vi har lekt frisør, sett på tv, spist kinderegg ( jada ) , satt sammen en helt håpløs leke derifra, perlet, leket med dukker og fjernet alle nuppene på en genser ( ikke spør ). Mor sitter med nytt smykke laget av plastdyr, og et nytt armebånd. Nå skal vi straks pusle et puslespill, og spise litt lunsj.

Jeg kan konkludere med at frøkna er i farta og ser ingen grunn til å holde henne hjemme i morgen også.
Akkurat den frøkna der kan bli syk, men jeg tror ikke hun har vært hjemme mer enn en dag eller så noen gang. Hun har noenganger blitt syk på en fredagettermiddag, og kasta opp en dag i helgen, men gjerne alltid vært fit for fight på mandag. Det er helt utrolig..
Den ene er omtrent kronisk forkjøla, mens den andre var knapt syk når hun hadde vannkopper.

Jeg utsetter treningen til i kveld, og da blir det en spinningsrunde før jeg og noen venniner drar ut på en café. Gleder meg!

Må forresten fortelle en liten ting.. Jeg har hatt en totalt håpløs orkidé som knekker når omsider blomstene springer ut. :<
Men den har nå vært ganske fin likevel, bare jeg har støttet den opp litt. Det som derimot skjedde nå, var at den stod for nære et lys. Så alle knoppene ble svidd og totalt ødelagt.
Jeg ser på det som hevn.. Vil du ikke blomstre skikkelig, så får du jammen bli brent! mohahaha! Mor føler seg litt ond, men det var gøøør godt.

Helgens utflukt!

På fredagen så dro vi til min hjemby. Der tilbrakte vi en helg sammen med apekatten.
Eldste fikk gått i lekebutikken, og fikk brukt opp bursdagspengene sine. Og begge jentene ble med min kusine på besøk til oldemor, og ut for å leke. Det var veldig hyggelig, og de var trøtte som strømper når de kom tilbake.

Her er det litt hundetrening, noe mellomste tar veldig alvorlig.


Her er vannet vi skal rundt, eller det er et tjern..

Jentene synes denne lille dammen var sååå søt.

Her er vi på vei rundt tjernet.. Apekatten viser vei, sammen med eldste.

Mellomsøster snur seg hvertfall, for å se om jeg kommer..

Bildet av mor

Her er vi halvveis rundt tjernet

Enda et av mor.. Smiler pent!

Vafler er godt

Veldig godt..

Her er Otto, apekattens hund. Han er veldig søt.

Sterke jenter, som balanserer på et tau..

Det gikk veldig fint, egentlig. T.o.m. mor har prøvd, men det ble ikke bildebevis, thank God.

Sloss om tauene.. Det løste vi med å dele dem, det gikk veldig fint.

Så gjør apekatten det apekatter kan best.. Nemlig å klatre og tulle!

En ikke fullt så crazy looking apekatt.


Alle var enige om at det var en fin helg, for de som liker å bli vekket kl halv fem, for å se på barnetv *host* Og hvertfall for de som har en god apekatt, og mor får sove lenge.. *plystre*
_jeg_ synes hvertfall det var hyggelig, og jentene er helt utslitt, så de må nok ha hatt det veldig fint.