snaaaaart juni, og det betyr

snaaaaart flytting!

Nå kjenner jeg det klør i fingrene. Jeg vil nemlig bare bli ferdig. Jeg vet det er pes og flytte. Pes med all bæringen, pes med all pakkingen, pes med å ikke kunne finne ting, pes med alt rotet, men nå vil jeg bare bli ferdig! Ferdig, ferdig, ferdig..

Leiligheten her begynner å se tom ut, og den andre leiligheten begynner å se ut som man kan bo der. Noen møbler er flyttet, og til helgen skal jeg en tur ned for å pakke ut. Det er skummelt. Jeg venner meg gradvis til å bo der, og det blir bra.

Far har flyttet alt så jeg er "aleine" igjen her oppe, men det går bra. Eneste er at det er mer tungvint med å få handla, og sånt. Der fikk jeg mye hjelpe av han..
( les: kjører ikke bil selv )

En ting jeg har tenkt mye på gikk visst i vasken.. Jeg ventet på tilbakemelding om et kull, hvor det skulle forhåpentligvis bli født en liten jente. Noe det ikke gjorde.
Jeg vet at det kanskje ikke er ideelt med hund nå, men jeg måtte bare prøve. Nå gikk det i vasken, så det er ikke mer å snakke om, men det var skuffende.

Jaja, kanskje det blir en liten pus i stedenfor da. Hvem vet.. Jeg vil ta ting som de kommer.

Jeg er nå på bok 24 i sagaen om isfolket. Noe sier meg at eksamen kommer tilå gå dårlig, siden jeg per dags dato er kun oppdatert i isfolkets verden. Prøveeksamen gikk knirkefritt, og min besvarelse ble brukt som et eksempel, men det betyr bare at jeg fikk _denne_ oppgaven til, og ikke nødvendigvis neste. *pesimist*
Jeg kan ikke hvile på mine berømte laurbær, så jeg burde lese mer.

Burde, burde, burde, burde.. sier man ordet mange nok ganger, begynner det å miste sin effekt, ikke sant? *håpefull*

Men atter! Den får gå som den går.. Jeg skal lese, jeg skal bare... |insert noe mer spennende enn å lese her|

Ellers skjer det ikke stort, jeg suser i sivet som det heter. Jeg legger mye av tungsinnet mitt vekk, for jeg orker ikke. Orker ikke forholde meg til alt som har skjedd. Det får bare gå som det går..

Jeg har to barn, og jeg har falt ganske mye til ro med tanke på at jeg ikke får flere. Jeg blir skrekkslagen ved tanken på flere barn, og jeg tror ikke jeg ville klart det. Jeg ville kanskje turt det med engang, for nå i ettertid ser jeg hvor tungt, og hvor vanskelig det fortsatt er å leve med tapet av minstemann. Aldri for mitt bare liv vil jeg gå gjennom noe slik igjen.. Jeg våger ikke.
På et forum hvor jeg stilte dette spørsmålet, fikk jeg et spørsmål bare jeg kunne svare.
Kan jeg våge og elske igjen? Og jeg våger ikke.. Det var vel noen smartinger som sa at det var bedre å elske å ha tapt, enn aldri å ha elsket elns. Så da kan jeg fint nøye meg med det. Ikke er det et tema eller, for barn er ikke noe apekatten kunne tenke seg.. Hvertfall ikke enda.
så den tid, den sorg..

Men jeg har valgt å være veldig ærlig, og si at jeg kanskje aldri vil ha flere barn. Han tror selvsagt noe annet, men jeg vil ikke lyve heller. Ja, kanskje, men nå og i overkuelig framtid, nei.

Det er en nydelig dag, solen skinner, og jeg har mer klesvask. Livet er noenganger så utrolig platt og kjedelig, men akk så rolig. Ikke noe drama.

*puste med magen*