Snaaaaart 17.mai

Og i dag har jeg satt blomster på graven. Det ble så pent med hvite roser, og en liten marihøne figur. Jeg tok ikke med tlf, for jeg ville ikke bli forstyrret, men dermed fikk jeg ikke tatt bilde.

Du får bare tro meg at det ble pent..

Ellers har jeg fått tak i et pent par sko til meg selv. Det var selvsagt på salg, så da går det an. Jeg _trengte_ dem ikke, men jeg synes de var så pene hvite, med en åpen tå. Jeg måtte kvitte meg med nesten alle skoene fra i fjor, for jeg har krympet i beina. De fleste er for store, spesielt de jeg brukte en liten formue på å kjøpe i USA i fjor. Tenk det er bare et år siden..

Vel, jeg er så heldig å ha barna denne helgen, så vi skal virkelig kose oss. Jeg har kjøpt pølser som de har bestemt, og jeg tenkte å lage litt gele i morgen. Ellers går det vel i masse is tenker jeg.

I år blir det ingen ballonger hvertfall. De koster jo snart det hvite ut av øyet!

Tja, hva skal jeg si? For to år siden så klippet vi minstemann. Da ble han helt skallet. Siden han var så liten, så hadde han ikke noe forhold til sitt hår. Han bare lo av klipperen. Vi ville heller bestemme selv at håret skulle av, og ikke vente med at det datt av i dotter. Det ble litt deprimerende. Far klippet seg også helt knallkort, for å støtte minstemann. Jeg husker han strøk og strøk over pappas hode, og sitt eget for å kjenne.



Minstemann kom hjem for første gang siden han ble syk, denne 17. mai. Eneste han måtte var å komme inn for å få mer blod. Dagen etter, eller om det var to dager etter så måtte han inn for han fikk feber. Feber var alltid sykehusopphold. Og ingen visste for hvor lenge..
Dette er litt av det vi fikk med oss første gang vi kom hjem, pluss sondematmaskin og stang. Sukk..


Innleggene mine har en tendens til å bli dratt mot minstemann hver gang.. Kanskje dette er det stedet jeg føler meg komfortabel med å snakke om han. Mange vil nok si at jeg ikke snakker så mye om han lenger, men han er ikke borte fra tankene mine. Brått kjenner jeg det stikker i hjertet ved synet av noe som minner meg om han, eller en lukt eller noe så teit som en gammel smokk i veikanten. Men det blir vel bedre med tiden..

I dag var det besøket på graven som satt meg litt ut. Skal jeg virkelig forlate det eneste faste holdepunktet jeg har til minstemann? Alt det andre jeg har er kanskje noen gamle klær, bilder og leker, men minstemann ligger fysisk igjen i jorda ved den kirken. Kan jeg virkelig forlate han?

Nå vet jeg ikke hva slags fremtid jeg har i min hjemby, jeg synes kanskje jeg ser litt mørkt på det. Hva slags fremtid har jeg og apekatten? Den ser ikke lys ut akkurat. Det virker som om vi vil to forskjellige ting.. sukk, det skal aldri være så lett. Man finner en man forelsker seg i, som man trives med, man kommer over ulike hinder som blokkerer, men bare for å måtte stoppe og si, nei, vent nå litt.. Hva vil jeg egentlig? Jeg vil jo så mye, samtidig vil jeg gjøre det med apekatten. Men vil han de samme tingene som meg? I min tid? Kanskje det bare ikke var rette tiden, rette stedet, og nå skal jeg bo i umiddelbar nærhet til han? For hvor lenge?

Dette er vanskelig.. Jeg vet så inderlig godt at jeg har to barn som trenger meg, men jeg har ikke et ønske om å være aleine. Jeg har heller ikke noe ønske om å være så selvstendig at jeg bruker menn som "leketøy" i et ensomt øyeblikk. Jeg er bare ikke en sånn person. Jeg vil ha familie, hjem, barn og hele pakka. Kan jeg leve med noe mindre? Er det meg det er noe galt med?

Museskritt, Heidimor, museskritt.. Akkurat nå er det 17, mai som står for døren, og den får vi jo feire. Hipp hurra for Norge.. *sukk*