1.mai

Den er ganske ødelagt..

Den var før en kjærkommen fridag, men siden 1.mai 2007 ble den helt snudd på hodet. Den dagen startet et mareritt som jeg aldri riktig har våkner opp fra. Lite visste vi hvor nær vi var ved å miste minstemann allerede da, for han hadde jo "bare" feber og en merkelig infeksjon i kroppen. To dager etterpå ble vi sendt til et annet sykehus for å ta en beinmargsprøve.

7.mai ble de første testene ferdig, og de kunne si at det var hundre prosent en form for kreft; leukemi. Dagen etter ble en cvk lagt inni brystet hans, og dagen etter der startet hans første cellegiftkur.

Det var så mye å sette seg inni, så mye å tenke på.. Jeg blir så sliten bare og tenke på det.

Men det er over nå..

Jeg har fullt og helt innsett at han er borte, og kommer ikke tilbake. Igjen sitter det bare et ødelagt hjerte som prøver tappert å kjempe videre. ( ja, litt dramatisk må man være)
Jeg blir helt svett og mister nattesøvnen bare ved tanken på å få flere barn. Synes nesten det blir verre og verre for hver dag som går. Det hadde nok vært lettere å kaste seg opp på hesten med engang etter at han døde, for jeg blir mer og mer redd for å oppleve dette på nytt. Eller noe annet.. Krybbedød, spontantabort, døfødsel, ja i det hele tatt. Lista er lang.

Skal det være så skummelt og leve da? Jeg får hjertebank bare ved å tenke på det..

*går og gjemmer seg*

Mai er vond, august er verre og januar som skulle vært en gledes tid er bare sorgen.
*sukk*

Livet går videre enda engang..