Once upon a time..

I was falling in love, now I am only falling apart. Once upon a time there was light in my life, now there is only love in the dark..

Jeg tenker, leter, er fryktelig sint, gråter, leter mer, tenker enda litt til, sover, drømmer, trener og tenker igjen. Rundt og rundt..

Livet til kjære mor er snudd på hodet. Etter en liten bråstans i planene, måtte jeg finne på noe annet. Det betyr at mor og to barn skal finne seg en leilighet i sin hjemby. Vel, det er min hjemby, og skal nå bli mine barns hjemby ( igjen, elns )

Det er mange tråder og nøste oppi, og jeg kan ikke annet enn å føle at jeg tar et stort steg bakover. Jeg har en halv utdannelse, to barn, lite penger; det betyr at jeg finner bare små høl eller knøttesteder til priser jeg kan leve med. Sukk. Ja, jeg føler jeg går bakover. Jeg har ikke lappen, ingen bil og mangler noen hvitevarer, siden dette stedet jeg bor nå har det.

Eneste jeg er full av er drømmer og håp. Håpet mitt var at livet mitt skulle starte nå, og jeg kunne legge ting bak meg og se framover. Men jeg tror noen har glemt å slå på lyset, eller de må gjøre som meg framover, nemlig å spare på strømmen!

Det var så mye jeg trodde og tenkte og håpet på. Men men.. Jeg har gode venner. Venner som jeg aldri ville trodde kunne være så glad i meg som de er. Som stiller opp så mye som de gjør. Jeg har mang en gang sendt en SOS-melding om hjelp. Og det skal bli veldig godt å komme nærmere dem.

Jeg har jo barna. De er små lys i hverdagen og for dem så skal jeg vel alltids klare meg. Jeg skulle bare ønske jeg kunne tilby dem så mye mer. En ferie, en stor leilighet, egne rom, dyr og en stor hage å leke i! En mor og en far som bor sammen og som er glade i hverandre. Det er så mye jeg ikke kan tilby dem.

Jeg vokste selv opp med skilte foreldre, men jeg fikk aldri virkelig lære meg å kjenne min egen far. Den dag i dag så er han ganske ukjent for meg. Vi har kanskje vært sammen noen timer hvert år, og noen tlf samtaler. Enda har jeg ikke hørt at han er glad i meg, og stolt av meg. Kanskje det ikke er så mye å være stolt av? Jeg er snart 27 år, og jeg har ingenting å tilby.

Jeg vil være en ressurs, en som er der og som kan hjelpe! Jeg er ødelagt, og jeg føler meg virkelig bunnløst fortvilet. Dere må være ufattelig lei av å lese om mitt sørgelige liv, og all min drama, men jeg har mistet fotfestet igjen. Jeg må bare lære meg hvordan jeg puster, står støtt og ikke bryter helt sammen med den minste tilbakeslag. Noen som har oppskriften?