Freddan!

Dagen, eller skal jeg si natt til i dag startet heller dårlig..
*sukk* Denne hører jeg på av en eller annen grunn.. Litt treffende egentlig.

For det første la jeg meg seint, jada, _min_ feil, men så begynte jentene å våkne. Enten var det mareritt eller så var det et uhell.. Brått stod de midt i stua kl halv fem, og skulle se barnetv.
Selv jeg har en grense for hva jeg tåler, så da var det marsj, rett i seng!

Så var det jo å stå opp tidlig, for å sende de av gårdet til skolen, og jeg tenkte at nå skal jeg sooooove... Men neida, jeg lå og vrei på meg, for samvittigheten min gnagde. Nå har jeg hatt to innedager, kun vært ute med søpla, så jeg måtte ned for å spinne litt. Etter en runde der, så følte jeg meg bedre psykisk, men jeg er helt skutt uten søvn.

Det blir en tidlig kveld, det skal jeg si! Men jeg trenger det nok.. I morgen skal frøkna få velge seg en leke i butikken, og hun har snakket om dette lenge. Hun fikk penger til bursdagen sin, som skal brukes. Hun skal visst ha "alt" som er.. Hun fikk noen nye ds spill til bursdagen, så nå skal hun ha en leke sier hun. Hun er fortsatt ganske opptatt av dokker, og ser med lengselsfulle blikk etter små et-åringer som stabber avgårdet.
Det smerter meg i hjertet å se hvor glad de var i minstemann, og hvor vondt det har gjort for de å miste sin lillebror. Jeg tenker jo at _jeg_ har hatt det vondt, hvordan er det ikke for dem?

De spør innimellom om ikke jeg kan få en baby, som de lover å passe godt på! " jeg er kjempe glad i små barn, det spiller ingen rolle om det er gutt eller jente"
" jeg var veldig flink med minstemann, sant det mamma? "
Og ja, de var de beste storesøstrene man kunne tenke seg.. De kranglet aldri med han, og lot han få viljen sin støtt. Han ville nok blitt en skikkelig bortskjemt ramp! hehe..
Men da ville han hvertfall ha vært her *sukk*

Har kjøpt inn noen nydelige roser som vi alle skal sette på graven i kveld, og tenne noen lys. Det er endel snø her, så vi må nok børste vekk litt. Jeg holdt på å kjøpe en veldig fin krans i dag, men det var ikke så mye blått på den. Det er mest rødt, eller lilla. Jeg derimot ønsket meg noe med noe blått. Jeg får vel kanskje bare lage min egen..

På tross av lite søvn, er jeg så mye bedre i dag. Jeg hadde en skikkelig dårlig dag i går. Den var tung og lang, men i dag våknet jeg faktisk med et smil. Det er så deilig når det er over for denne gang.

Ha en fin helg, og takk til alle sammen som følger med oss.

juhu..

Nå er det ikke meningen at denne bloggen skal oppdateres hver dag, men jeg kjeder meg nå så da får dere heller bære over med meg.. Hører på denne..

Ser ut som den nye layouten på bloggen er godt likt, og det var hyggelig.

Jeg prøver!

I morgen er det fredag, og som dattern her sa høyt og tydelig var at hun gledet seg til å hel helg med meg! Det må jeg si varmet veldig..
Jeg har egentlig hatt en skikkelig dårlig dag. Det har skjedd små ting i dag, som har gjort denne dagen til en pyton dag. Samtidig er det ting som har skjedd som har gjort den god. En hyggelig tlf samtale, der jeg kan utøse min frustrasjon, en liten hilsen på internett, en klem fra datteren, og et kort fra den andre.

" til mamma. Happi Halovin. Fra datteren"
*snufs*

Må jo bli litt rørt da..
I morgen skal vi ut på en liten utflukt. Det blir spennende.. Det er enda mer spennende å finne ut av hva jeg vil, for det vet jeg ikke. Ikke riktig enda.. Men det kommer seg. For hver dag som går blir jeg mer og mer sikker på hvor usikker jeg er. Heh..
Ikke at det hjelper..
Hvorfor kan ikke ting bare stemme sammen? Hva hjertet vil, og hva fornuften sier? Hvorfor SKAL alltid ting være så vanskelig?

*rister oppgitt på hodet*

Nå er hvertfall jentene lagt seg, og det er nesten helt stille her. Bare radioen som summer i hjørnet, lysene er tent, og jeg venter på et besøk.

Sukk hjertet, men brist ikke..

Snø snø snø...

Det våknet vi opp til, som så mange andre her på østlandet. ( venter fortsatt på min engel.. )

Jentene var i ekstase, men når de endelig kom ut var de skjønt enige at det var kaldt, og det liker vi ikke. Snø er greit, bare det ikke blåser og er kaldt. Nå, litt utover dagen er det bare vakkert. Kanskje fordi mor har hatt en innedag i dag..

Jeg fikk handlet litt i går, så det er egentlig ingenting jeg trenger der ute i vinter landskapet. Nå skal straks barna hjem, og det er helt greit. Tror jeg ville blitt sprø / mer sprø om jeg hadde vært aleine i hele dag.

Det er bare SÅ mye selskap i tven, og jeg finner ikke alltid helt trøsten i å lese en bok alltid heller. Har forresten nettopp lest ferdig en bok, som handler om en autistisk gutt på femten år. Det er virkelig helt fantastisk å kunne lære så mye om seg selv, gjennom hans øyne. Den har sammen med en annen feelgood bok jeg har, blitt en favoritt.

Jeg leser faktisk bøker, ikke bare husmorsporno, men også romantiske klisseklass bøker, bare de ikke blir for klissete. De amerikanske kan bli litt drøye, hvertfall de som er oversatt og solgt her. Jeg leser også helt andre typer bøker også.. Nå håper jeg å kunne ta opp de klassikerne som jeg leste som tenåring.

I kveld skal jeg fortsette med innedagen min. Har ikke barnevakt, så jeg kan få klatra heller. Eller, jo.. jeg har det, men jeg hadde barnevakt i går pga skolen, og jeg vil tilbringe litt tid sammen med barna.
De små rare tassene som tusler rundt her.

Herlige Heidi-barna! <3
Tenk at jeg har to så store barn.. Jeg blir helt satt ut. Det er jammen ikke mye jeg gjør på morningen, når de skal ut. De dekker på, lager matpakke, kler på seg, grer hår, pakker sekken. Jeg bare holder et lite øye med de, så de får med seg alt, og ser så de kler på seg godt.
Operasjon- selvstendighet bærer frukter! Jeg vet da at de kan hvis de vil, og selv om jeg er i full stand til å gjøre alle disse tingene for de, så velger jeg å la dem gjøre slike ting selv. Ellers blir det litt av en kamp etterhvert tror jeg, spesielt når jeg må jobbe fullt.
Ikke at jeg gleder meg..

Eller jo, på en måte så gleder jeg meg til å komme i gang igjen, en annen del sier at jeg ikke har hastverk, og jeg trenger litt tid. Det skumle nå hadde vært å sagt at jeg var i full stand til å jobbe, også vips gå på en smell. Det vil jeg ikke..

Kompisen sier jeg er et godt stykke på vei, men det er litt igjen. Føler meg som en som trenger piller, og når pillene virker så synes de at de er friske nok til å slutte. Det hadde da vært det skumle i dette tilfellet.

Gleder meg helt vilt til bildene kommer!! Det har bare gått EN uke siden jeg var der sist.
*STØNN*

Mor må virkelig få seg en tube tålmodighetskrem!!

You`re so vain!

You probably think this blog is about you! *fnise*

Det ble en hektisk helg, men jeg rakk å kjede meg i bilen på vei hjem..
Så derfor kommer disse bildene. Jeg tok bilder av flere i bilen også, men der velger jeg aktiv sensur.



Ellers går dagene veldig fint. I dag hadde jeg en time med nålpute-damen min, og jeg sitter atter igjen med en nål i øret. I morgen er det tur til kompisen min, og jeg regner med at det går bra. Noe skjer hele tiden, men jeg takler det.
Jeg tenner fortsatt lys, og prøver å kose meg og slappe av noen minutter hver dag. Litt sånn stille-time, bare ikke en hel time, men noen minutter hvor jeg reflekterer litt over mitt. NÅ hadde kompisen min vært stolt av meg! Jeg REFLEKTERER!
Og jeg kan bare si fullt og helt, at akupunktur fungerer! Det er godt å kunne gjøre noe, i samarbeid med kompisen. T.o.m. kompisen har en tro på det. Me får sjå..



Apekatten er en del av livet mitt igjen.. Jeg holder det hele litt på avstand, men det er vanskelig. Jeg tenker og tenker, men jeg liker ikke svaret jeg kommer fram til. Jeg vil derfor ta tiden litt til hjelp, men gud bedre meg som jeg tenker.
Ut av øyet, ut av sinn. Uansett hva som skjer, så VET jeg at jeg klarer meg. Det er noe nytt.. Faktisk, kanskje jeg t.o.m. får det bedre?
Hvem vet.. Det er "spennende" tider.

LØRDAG!

En liten tur til systembolaget. Det var jo tydeligvis meg og alkisene! Så noen der som fylte en hel trillekufjert. Jaja, noen har ikke et liv..

Varene som ble innkjøpt skal konsumeres i løpet av kvelden!

Etter dette ble noe mat innkjøpt, og jeg tok en kjapp sykletur. Det er en veldig deilig runde som jeg sykler, og nå valgte jeg å ta en kjapp skogstur også.
Der ble jeg møkkete! Virkelig møkkete, men det var fryktelig morsomt..



Synes kanskje ikke så godt, men den var skikkelig møkkete! Inkl føreren..


Nå skal jeg kose meg i kveld, med god mat og venner.


Dette er selvfølgelig meg..

fredag fredag..

and thank God its friday..

Ikke at uken har vært lang, men den har vært mye tanker. Jeg må ta et valg nå som jeg er ganske sikker på at jeg vil angre på, for hjertet mitt sier nei, men fornuften min sier jeg bare må gjøre det. Blir ferdig, sette en strek og gå videre.

Hvorfor skal slike ting være så vanskelige? Jeg kan ikke leve med usikkerheten, tror jeg. Så jeg må gjøre noe.

Jeg har enda noen dager igjen å tenke på, og jeg får bare ta det jeg får der og da, og gå på det.

Heidi har fått muskler, Heidi står støtt, og det er rart. Veldig rart.. Jeg begynner å kjenne meg som den gamle Heidi, men bare ny og forbedret. Dærsken så deilig!
Jeg skal ikke si at jeg har det så godt hele tiden, eller at jeg ikke ønsker å forandre på ting, men jeg er ikke hele tiden redd for at teppet skal nappes vekk under meg. Jeg vet hvor jeg står, og det er trygt og godt.

Jeg gleder meg veldig til å se bildene, og jeg synes ikke tiden kan gå fort nok. Det er et stykke unna, så det må planlegges litt, men jeg håper å kunne få hentet de så fort så mulig.

Venter nokså utålmodig på svar fra lånekassen også.. Synes Ting Tar Ille Lang Tid..
Skulle ønske tålmodighet fantes på tube!

På søndag er det barnebursdag, og det blir vel bra. Eldste gleder seg veldig hvertfall, og det er bra. Hun fikk ikke invitere alle hun ville, for et sted må vi si stopp. Hun er så utrolig sosial og glad i alle, at det er vanskelig å si nei. Etter å ha gått gjennom lista, så angret hun seg gang på gang. Det er ikke lett..

Jeg håper hun får en flott dag, og jeg ønsker meg en rolig fredagskveld.

Storesøster er 8 år!

Ble litt emosjonell her jeg satt så jeg tenkte jeg skulle skrible ned det jeg husket av fødselen for da 8 år siden.. Med litt detaljer, så er du advart.

*snufs*

Det hele begynte 2 uker før termin, og jeg våknet rundt halv fire på nattan. Små tak i magen, og ryggen kom med jevne mellomrom.. Det var omtrent som å ha mensen, så jeg skjønte det var i gang. Jeg var litt redd for det var jo før termin, men også lettet for at det endelig kunne starte.

Prøvde å hvile, men jeg ble så oppspilt og glad, så jeg tuslet rundt i leiligheten.. Lot mannen sove litt, for det hastet jo ikke.
Tok tiden og det var omtrent nøyaktig tjue minutter mellom de. Dette lovet jo bra, men jeg ventet hele tiden på at de skulle bli verre..

Hele den dagen ble mannen hjemme, og vi gikk egentlig bare rundt og rundt.. Ryddet, stresset litt, så på tv, laga mat.. I det hele tatt.. Kl nærmet seg 16 -tiden, og enda INGEN forandring i verken styrke eller lengde, eller hyppighet. Jeg ble så frustrert at jeg ringte sykehuset, jeg var så sliten og lei. De sa jeg skulle vente til de kom med ti minutters mellomrom, og at jeg gjorde det lurt å vente hjemme. Det var ingenting de kunne gjøre..

Så var det som om noen vridde rundt en bryter. Fra en rie til en annen, så sa det pang.. Og jeg kjente at nå ble det både vondt, og begynte å blø litt. Ringte tilbake rundt 16: 45, og de bad meg om å komme inn. Kjøreturen ble laaaang.. Jeg er sikker på at mannen traff ALLE dumpene fra huset til sykehuset med vilje!

Da vi ankom ca 17:30, så ble vi satt til registrering, veldig bra, men akk så vondt. Dette orket ikke jeg..
Hun sjekket meg fort, og joda. Her var det 5 gode cm, her ble det barn i løpet av nattan. (Nattan!?! Måtte jeg vente over 6 timer? ) Jeg akket meg og kjente jeg ble litt motløs..

Etter dette fikk vi gå inn på fødestua, men vi måtte først vente til omvisningen var ferdig. Der stod jeg å pusta inn mot veggen, og MINST 8 gravide damer med sine menn gikk ved siden av skulle alle vralte ut. Jeg fikk mange lykke til kommentarer, og lengselsfulle blikk.
Så endelig kunne jeg krabbe opp i senga..
For der ville jeg ligge..

Jeg hadde fått en litt eldre, og erfaren jordmor, og hun var akkurat den jeg trengte. Hun sa at om en times tid så tar vi vannet.. Og når timen hadde gått, så ble det tatt. Det var jo misfarget så det holdt.
De satt på en slike elektrode på hodet hennes, og jeg midt i alt kaoset all smerten så husker jeg at jeg tenkte at dette kan ikke gå bra.. Jeg hørte alt de sa, selv om jeg var helt borte vekk og bare supa lystgass.

Bare en time etter det igjen, da var kl rundt 20, så begynte riene å endre seg. Jeg ble helt bort og de fikk ikke kontakt med meg.. Jeg sugde så mye lystgass både mellom og mens riene at jeg var helt vekk. De skrudde opp på oksygenen, og det hjalp litt.
Endelig ble riene skikkelig pressrier, og jeg fikk sette meg opp i stolen.
Klokka var nå nærmere halv ni.. Et press og jenta kom langt ned.. Det var en helt utrolig rar følelse husker jeg. Men når jeg presset så forsvant fosterlyden og de sa at ungen var stresset. Neste press skulle jeg ta i alt jeg kunne.. Jeg jobbet som en helt, men hun sklei tilbake.. Igjen og igjen, klokka var nå litt over halv ni.
Så sa de at ungen måtte ut nå, ellers måtte de ha hjelp. Jeg presset selv om jeg ikke hadde pressrie, og når endelig rien kom så holdt jeg på å drepe mannen, men ungen kom endelig ut..

Den følelsen der er så ubeskrivelig!
Hun kom endelig, og var helt stille. Men tok ikke lange tiden før hun fikk fart på stemmebåndet. Hun scora noe sånn som 7-8-9 eller noe sånt. Hun var litt preget av det misfarga fostervannet sa de. Jeg var bare glad det var over..

Men så ble jeg dårlig.. De ville at jeg skulle ha henne på magen, og det gjorde jeg. Men jeg ble mer og mer borte.. Jeg bad de om å ta henne, for jeg var redd for å miste henne. De sa jeg ikke sluttet å blø, og plutselig ringte de på, og det ble folksomt der inne.
Viste seg at hun hadde kuttet en åre eller noe, så legen måtte straks sy. Jeg fikk veneflon, og en sprøyte i låret, og det husker jeg var så slitsomt. Jeg hadde jo nettopp født, også drev de å klemte på magen og stakk meg. Jeg ville jo bare sove!

Men det gikk jo bra, selv om jeg mistet mye blod. I journalen stod det en liter +, så ikke rart i at jeg var litt slapp i dagene som kom.

I dag altså er hun blitt 8 år! Det ville jeg aldri ha trodd med tanke på dommen som ble gitt allerede da jeg var 4 uker på vei, og lå inne med nyrebekkenbetennelse og proppa meg full med antibiotika. Da sa de at barnet kunne de ikke tenke på, og da mest sannsynelig ikke ville klare seg eller få store skader.
En ultralyd i tredje måned, viste en liten krabat som turnet og stod i, uten synelige skader. Hvem klarer vel da å fjerne det? Men det var lange 9 måneder og ikke vite hva som kom.. Litt små problemer har det vært, men jeg ville aldri i livet vært henne foruten.

Sånn.. *snufs snufs*