Lykke er...

noe som forandrer seg stadig..

Man får aldri helt taket på det, før det er borte. Det å være et toalt lykkelig vesen er for meg fullstendig fjernt. Hvordan blir man det? Er det virkelig noe man bare bestemmer seg for, så blir man det?

Livet er dype daler og høye fjell, og det midt i mellom. Mye av det som er midt i mellom. Rart egentlig.. Når man er på bunnen lengter man etter toppen, når man er på toppen er man bare redd for bunnen. For man vet det kommer.. Det er jo ingen som er lykkelige hele livet.

Men det er vel ingen som bare går på bunnen?

Lykke for meg nå er å vite at jeg kan gå en tur med lille hunden. Det betyr at jeg kan bruke beina mine. De bærer meg framover i den retningen jeg vil. Virkelig snodige saker.. Det kan jeg føle dyp takknemlighet for.
Akkurat nå.

Takknemlighet er et mye bedre ord en lykke. For meg betyr det at jeg vet om bunnen, men jeg velger å la være å tenke på den. Jeg ksjønner at toppen er best, men jeg vet prisen jeg betaler for å være der. Jeg vil heller fokusere på det midt i mellom. Jeg lengter ikke etter toppen, og jeg frykter ikke bunnen.

Lykke er å ha en liten hundefrøken som kan gå en tur sammen med meg. Hun burde være dobbelt så takknemlig, siden hun har fire bein. ;-)