Kom igjen!

Kjære, jeg har tenkt litt.
Tenkt litt på det du sa.
La oss pakke det vi har
og dra

Og finne oss et sted ved havet
eller foten av et fjell.
Og kanskje kan vi leve litt
av det vi dyrker selv.

Så kom igjen.
Kom igjen.
Vi står i nærhet av en drøm
Tiden vår går så fort,
Men livet er ikke kort.
Så kom igjen.
Så kom igjen.

Kjære, Vi bare gjør det
Peiler ut en kurs og drar
Og ny historie skrives om vi sier ja
Og finner oss et sted ved havet
eller foten av et fjell
og kanskje kan vi leve litt
av det vi dyrker selv

Også bare drar man.. Legger alt bak seg og glemmer det. Men kan man det? Nei, for hvis ikke jeg er her og ordner opp, så hvem gjør det da?

Det er ikke barna egentlig, det er ikke snakk om å dra heller.. Man kan aldri slippe unna seg selv.

Jeg vet ikke.. Det er noe tungt og vondt som bare _er_ der, og selv om jeg vil glemme det, pakke det ned og ikke orker å ta tak i ting så _er_ det der. Kanskje det er mørketiden sin skyld.. Kanskje jeg aldri er helt ærlig med meg selv, og virkelig lar meg kjenne på det. Jeg vet bare at det er så slitsomt, så ufattelig slitsomt og hele tiden holde hodet over vannet. Både økonomisk, mentalt og ikke minst fysisk.. Det er et ork å trene, og det har vært det denne uka. Jeg våkner opp syk, og vondt i halsen, tett i nesa og hue, men det går over. Utover dagen er jeg mye bedre, men så skjer det på nytt dagen etter. Jeg tror hele tiden at jeg brygger på noe, og jeg vil virkelig ikke trene da, for da ber jeg om en smell. Det er et ork å hele tiden tenke penger,regninger hit og dit. Det er jo sånn for alle, men jeg kjenner virkelig at det ikke er noe å hente noe sted.  Og det dukker stadig opp ting som man trenger.. Nå holder vaskemaskinen på å ryke, og jeg har bare lyst til å rulle meg opp i en krok å død litt. Bare litt. . Dø litt så jeg slipper å tenke mer på det.

Kunne ikke noe bare gått min vei, bare bittelitt? Jeg gir snart opp jobb. Jeg orker virkelig ikke å hele tiden gå på den smellen! Ja,vel.. Så er det jobber der, men jeg FÅR de ikke. Ikke blir jeg kalt inn til intervju heller. Jeg blir så skuffa og sint.. Jeg prøver og prøver.. Endelig når jeg finner noe som er midt i blinken for meg, og jeg skriver en kanonsøknad, så er det ikke alltid jeg får avslag en gang. Jeg bare hører ikke noe mer.. Og da har jeg levert den personlig, og hilst på.

Jeg får bare gå på sosialen da, og råtne vekk. Jeg bare makter ikke å forholde meg akkurat nå. :/
*sutre sutre sutre*

Nå skal jeg krølle meg opp i senga og kose meg med boka mi. Jula kommer uansett, og jeg bygger en liten mur rundt meg så jeg skal holde meg oppe.
Sukke hjerte, men brist ikke..