En liten tass ble borte for fire år siden i dag.

Og igjen sitter familien med et stort hull i hjertet sitt.

Jeg hadde den fineste drømmen om minstemann og lille tassen, S i natt. De lekte med hverandre, og de var ca like gamle. De var så glad for å ha akkurat hverandre.. De gikk bortover, ( jeg så de bakfra) og minstemann snakket til lille S. Lille S tror jeg lo godt, for han ristet av fryd. Så plutselig løp de.. Jeg husker så godt hvordan jeg var redd de skulle snuble. Minstemann snudde seg brått, og vinket til meg. Så løp han igjen for å ta igjen lille S. Ansiktet hans så jeg ikke riktig.

Merkelig hva hjernen kan gjøre for å trøste en når man er nede. Det rare er at det var etter drømmen jeg virkelig husket at 2. juledag vil aldri bli den samme igjen. Det var da lille S måtte gi opp. Da var minstemann fortstatt i magen, og lå der i en måned til. Jeg kjente den angsten om at denne lille gutten har jeg bare på lånt tid. Virkelig lånt tid.. Nyt det.

Denne lille setningen synes jeg er så utrolig fin, og jeg felte en liten tår når jeg leste den første gang. 


"Men uten kamp, og uten slag, skal jeg gi slipp på deg en dag. Hvor min du er, - allikevel, skal du bli stor, og bli deg selv. Nå kan jeg bare pleie deg og elske deg, og eie deg, og leke med deg, og ta i deg, og være bunnløst glad i deg."

Det var det eneste jeg kunne gjøre når minstemann var her, jeg måtte gi slipp på han. Uten kamp og uten slag, men fram til da var han bare min.