Grått nytt hår alle sammen

Så er det snart 2010. Merkelig, absurd, rart, godt, vondt og alle andre ord som dukker opp. Jeg føler meg uendelig gammel, og samtidig så skrekkelig ung.

Det er ved slike års skifter at jeg føler jeg må ta en opprensking, og legge visse ting bak meg, igjen. Bytte ut noe av det gamle, resirkulere andre ting og fylle på med masse håp om at dette lar seg gjøre. At en ny Heidi kan møte 2010.

Kvelden skal tilbringes med svigerfamilien og etterhvert en liten tur til en vennine som har en sammenkomst, så skal vi tilbake til svigers for å være sammen litt inn i det nye året.

Jeg derimot, må bruke litt tid innimellom der for å nettopp hente meg litt inn. Det vanskeligste med et nytt år er at minstemann ikke er her, og avstanden mellom oss blir større, samtidig har han aldri vært så nære som nå.
Tusen tanker kretser rundt om hvor han er, hvordan han har det og hvordan dette nye året blir uten han i det.

Vakre minstemann.
Igjen skulle du vært her.. Men det er du ikke. Alt som har skjedd dette året har du ikke vært en del av. Se storesøstrene dine lære seg å svømme. Flytte tilbake til mammas hjemby, møtt lille hunde-Sara. Det rare er at dette hadde ikke skjedd om du var her, så hvordan ville det virkelig blitt.
Jentene ville kanskje hatt mor og far under samme tak. Hvor ville vi bodde, hva ville vi gjort..
Men nå er du ikke her. Enda en gang så er du ikke her, når du skulle det.
Jeg skal se på stjernene og ønske at jeg fikk seg deg igjen, holde deg, lukte på deg, se de vakre blå øynene dine og se deg smile... Ønsker visshet om at du hører meg og vet hvor glad jeg er i deg og hvor mye jeg savner deg. Akkurat nå i dette øyeblikk, når verden går over i en ny tid, så tviholder jeg på deg og er helt bunnløst glad i deg.

Mamma.

Snart 2010 nå

Tiden går så fort..

Ja, det er virkelig en klisjé, men den gjør det. For meg går hver time sakte, mens dagene flyr. Merkelig..

Jeg er på dag nr 2 med barnefri, og jeg savner barna jeg. Jeg savner de såpass at jeg kjøpte en ny kjole på salg til minste. Den er sååå fiiin! Det er virkelig lenge siden jeg har kjøpt noe som helst av klær til de. De har fått arvet mye, og det blir jeg glad for. Slike upraktiske ting som kjoler og pensko derimot blir ikke arvet så ofte, men jeg kjøper ofte brukt.
Denne gangen var det denne kjolen da.. Jeg elsker den. Den er oransje, rød og med lime farget striper rundt sømmene. Den høres helt heselig ut, men er utrolig fin. I cord faktisk. Det fineste med den var prisen, 65 kr. ;)

Ellers må jeg ha briller! Jeg har en lei betennelse på ene øyet, altså ikke på selve øyet, men rundt. Jeg har hatt en pløse på undersiden i noen dager nå, og jeg må bare krype til korset å kjøpe briller. Jeg tror jeg skal få de ganske så rimelig, men alt over hundre kroner svir litt. Hihi.Vi får se hva dette hodet får funnet ut av..
Det må legges i bløt som det så fint heter.

En ting jeg har merket over en tid nå er at jeg har fått tilbake huden min. !! Tro det eller ei, men jeg har følt meg hudløs og sår. På en slik måte at jeg ikke har hatt noe forsvar mot tårer som kommer eller jeg ramler rett ned i kjelleren ved en teit kommentar. Det er det eneste jeg kan sette fingeren på.. Jeg begynner sakte å føle meg mer som meg, enn jeg har gjort på lenge.
Jeg blir vel aldri den gamle-Heidi, men jeg kan bli Ny-gammel-Heidi. Hun har jeg hørt skal være ganske bra.. ;)

For å lage denne nye Heidi bedre, så får jeg vel skaffe meg noen kule briller. Hvem vet..

En liten tass ble borte for fire år siden i dag.

Og igjen sitter familien med et stort hull i hjertet sitt.

Jeg hadde den fineste drømmen om minstemann og lille tassen, S i natt. De lekte med hverandre, og de var ca like gamle. De var så glad for å ha akkurat hverandre.. De gikk bortover, ( jeg så de bakfra) og minstemann snakket til lille S. Lille S tror jeg lo godt, for han ristet av fryd. Så plutselig løp de.. Jeg husker så godt hvordan jeg var redd de skulle snuble. Minstemann snudde seg brått, og vinket til meg. Så løp han igjen for å ta igjen lille S. Ansiktet hans så jeg ikke riktig.

Merkelig hva hjernen kan gjøre for å trøste en når man er nede. Det rare er at det var etter drømmen jeg virkelig husket at 2. juledag vil aldri bli den samme igjen. Det var da lille S måtte gi opp. Da var minstemann fortstatt i magen, og lå der i en måned til. Jeg kjente den angsten om at denne lille gutten har jeg bare på lånt tid. Virkelig lånt tid.. Nyt det.

Denne lille setningen synes jeg er så utrolig fin, og jeg felte en liten tår når jeg leste den første gang. 


"Men uten kamp, og uten slag, skal jeg gi slipp på deg en dag. Hvor min du er, - allikevel, skal du bli stor, og bli deg selv. Nå kan jeg bare pleie deg og elske deg, og eie deg, og leke med deg, og ta i deg, og være bunnløst glad i deg."

Det var det eneste jeg kunne gjøre når minstemann var her, jeg måtte gi slipp på han. Uten kamp og uten slag, men fram til da var han bare min.

Nydeligste julesang ever!

Jeg snublet omkring i svarteste natten
Da tente du stjernen med lys ifra deg
Jeg følte meg ensom og tom og forlatt
Da du viste du tenkte på meg

Jeg hutret og frøs da du gav meg din varme
Du så vel at jorda var naken og kald
Du lengtet til meg, og du sendte meg barnet
Og viste meg vei til en stall

Himmel på jord
En glede så stor
Jeg er'ke alene
Her jeg bor

Jeg sloss og jeg led, gjorde alt for å vinne
Da hørte jeg englene synge om fred
Legg våpnene ned, det er jul du må finne
En fred inni hjertet et sted

Himmel på jord
En nåde så stor
Jeg er'ke alene
Her jeg bor

Hver gang jeg ser opp på min himmel så vet jeg
At undrenes under er det som har hendt
Jeg føler meg trygg for jeg slipper å lete
Nå vet jeg hvor stjernen ble tent

Himmel på jord
En nåde så stor
Jeg er'ke alene
Her jeg bor

Jeg er'ke alene her jeg bor...

Jeg har ikke lett på youtube, så kanskje den ligger der. Maria Arredondo synger den så fint.

Nå er jeg midt i kakebaking. Klokka er snart halv fire, og jeg har ikke rukket å dusje enda. Jentene kommer til kl 18, og jeg-er-stressa.

Ville bare dele en sang ++, og ønske alle en riktig god jul om jeg ikke er innom før den tid.

Tankene mine kretser stadig rundt denne lille gutten som skulle vært her nå. Og ikke bare min lille gutt, men mange andres små gutter og jenter. Spesielt er det to små gutter og en liten jente spesielt.

De skulle vært her nå, og gledet seg til jul.

Jeg burde følt meg velsignet og lykkelig over å ha fått oppleve den gleden det er å ha et lite frø i magen som vokser seg stor og sterk. Kjenne alle spark, og små hikk. Vite at når denne lille krabaten kommer ut i verden så er alle sorger glemt, og alle ubehageligheter "verdt" det. Jeg er kanskje ekstra heldig som har fått oppleve dette hele tre ganger. Noen får jo ikke oppleve det i det hele tatt.
Så hvorfor føler jeg meg ikke heldig? Kanskje jeg er utakknemlig, men jeg synes ikke mange av de tingene minstemann, jeg og jentene gikk gjennom for å få oppleve det mirakelet det er å få et barn inn i familien var verdt det. Jeg sitter tilbake som en skadeskutt fugl som ikke kommer seg på vingene.
Det eneste jeg virkelig har ønsket meg siden jeg var liten var å få være mamma, og få barna jeg har ønsket meg. Jeg fikk barna jeg ønsket meg, men.. Jeg hadde virkelig ikke tenkt så langt som at en av de kunne bli borte fra meg.

Vel, nok en jul uten minstemann, sammen med mange smilende barn og voksne, både med og uten voksende mage. Bare gi meg den lille tåmodigheten, og ikke forvent et stort smil, glede og latter. La meg få en liten stund  til å hente meg inn, når alt blir for mye. For jeg prøver.. Jeg prøver virkelig å føle meg så heldig som jeg sikkert burde være.
Jeg ble mamma til tre vakre småtroll, og jeg ønsker virkelig å glede meg over de alle sammen. Uansett hvor de er. <3

Jeg har en adresse!

Og den er superior at jaffas dått nett.

Der kan du få kontakt med meg!

Jeg har startet julevasken, og er midt i den.. Så da sitter man foran pcen og gjør alt annet. Hmmm

I kveld er det tur til svigers for de har bryllupsdags. Så gratulerer så mye.

Julegaver er kjøpt inn, alt er egentlig klart, unntatt denne vasken. Hmmm.. Hvordan få gjort den og samtidig slippe unna. Maaaaaaaaammaaaaaaaa?!?!  *blafrermedøyenvippene*

:D

Snaaaart juleferie

for barna, jeg har jo ferie hele tiden :|

Har sendt en søknad nå.. Er bare deltid, men håper jeg får den. Forventer ikke svar en gang. Jaja..

Ellers har jeg gjort unna siste innkjøpene, og er blakk som den berømte kjerkerotta. Populært kalt, "man eier ikke nåla i veggen". I mitt tilfelle så eier jeg verken nåla eller veggen den sitter i. Kan det bli noe mer deprimerende?

Ble slått med et veldig savn, og en stor klump i hjerterota. Jeg ser små tasser overalt, og det er vondt å tenke på tassen som ikke er her mer.

Lille vakre minstemann..

Mammas kjære lille gutt. Du som skulle bli født til liv og glede. Du som skulle sjarmere jentene i barnehagen med de store blå øynene dine. Du som skulle komme tassende inn i senga mi på natta for du har drømt noe vondt.
Men det er jeg som drømmer vondt.. Ser en liten kropp, langt nede i det mørke kalde hullet vi måtte legge deg i. Du er ikke varm og myk. Jeg ser levende for meg alt.. Det er til å bare gråte av.
Du som jeg hadde så kjær, jeg har deg fortsatt så kjær, som bare en mor kan elske barnet sitt.

Jeg savner deg.. Det blir aldri det samme uten deg. Ikke vil at jeg noen skal ta din plass heller. Jeg tør ikke miste noen fler. Jeg tør ikke å la deg bli storebror. Når du dro så tok du hjerte mitt med deg..

Snøen har falt på graven din, og jeg har bare fått lagt på en krans og tent et lys. Det var ikke mer å gjøre. Jeg håper bare du har det godt.

Du vil alltid være min søte, vakre minstemann.

Det er hvitt

overalt..

Håper snøen holder seg slik den er nå, for den er så fin. Det gjør ting litt lettere.

Tråkket en tur med hundene nå på morningen, og nå skal jeg synke ned i sofan med strikketøyet foran tven.

Jobb, jobb.. Hvor er du?

Lykke er...

noe som forandrer seg stadig..

Man får aldri helt taket på det, før det er borte. Det å være et toalt lykkelig vesen er for meg fullstendig fjernt. Hvordan blir man det? Er det virkelig noe man bare bestemmer seg for, så blir man det?

Livet er dype daler og høye fjell, og det midt i mellom. Mye av det som er midt i mellom. Rart egentlig.. Når man er på bunnen lengter man etter toppen, når man er på toppen er man bare redd for bunnen. For man vet det kommer.. Det er jo ingen som er lykkelige hele livet.

Men det er vel ingen som bare går på bunnen?

Lykke for meg nå er å vite at jeg kan gå en tur med lille hunden. Det betyr at jeg kan bruke beina mine. De bærer meg framover i den retningen jeg vil. Virkelig snodige saker.. Det kan jeg føle dyp takknemlighet for.
Akkurat nå.

Takknemlighet er et mye bedre ord en lykke. For meg betyr det at jeg vet om bunnen, men jeg velger å la være å tenke på den. Jeg ksjønner at toppen er best, men jeg vet prisen jeg betaler for å være der. Jeg vil heller fokusere på det midt i mellom. Jeg lengter ikke etter toppen, og jeg frykter ikke bunnen.

Lykke er å ha en liten hundefrøken som kan gå en tur sammen med meg. Hun burde være dobbelt så takknemlig, siden hun har fire bein. ;-)

Kom igjen!

Kjære, jeg har tenkt litt.
Tenkt litt på det du sa.
La oss pakke det vi har
og dra

Og finne oss et sted ved havet
eller foten av et fjell.
Og kanskje kan vi leve litt
av det vi dyrker selv.

Så kom igjen.
Kom igjen.
Vi står i nærhet av en drøm
Tiden vår går så fort,
Men livet er ikke kort.
Så kom igjen.
Så kom igjen.

Kjære, Vi bare gjør det
Peiler ut en kurs og drar
Og ny historie skrives om vi sier ja
Og finner oss et sted ved havet
eller foten av et fjell
og kanskje kan vi leve litt
av det vi dyrker selv

Også bare drar man.. Legger alt bak seg og glemmer det. Men kan man det? Nei, for hvis ikke jeg er her og ordner opp, så hvem gjør det da?

Det er ikke barna egentlig, det er ikke snakk om å dra heller.. Man kan aldri slippe unna seg selv.

Jeg vet ikke.. Det er noe tungt og vondt som bare _er_ der, og selv om jeg vil glemme det, pakke det ned og ikke orker å ta tak i ting så _er_ det der. Kanskje det er mørketiden sin skyld.. Kanskje jeg aldri er helt ærlig med meg selv, og virkelig lar meg kjenne på det. Jeg vet bare at det er så slitsomt, så ufattelig slitsomt og hele tiden holde hodet over vannet. Både økonomisk, mentalt og ikke minst fysisk.. Det er et ork å trene, og det har vært det denne uka. Jeg våkner opp syk, og vondt i halsen, tett i nesa og hue, men det går over. Utover dagen er jeg mye bedre, men så skjer det på nytt dagen etter. Jeg tror hele tiden at jeg brygger på noe, og jeg vil virkelig ikke trene da, for da ber jeg om en smell. Det er et ork å hele tiden tenke penger,regninger hit og dit. Det er jo sånn for alle, men jeg kjenner virkelig at det ikke er noe å hente noe sted.  Og det dukker stadig opp ting som man trenger.. Nå holder vaskemaskinen på å ryke, og jeg har bare lyst til å rulle meg opp i en krok å død litt. Bare litt. . Dø litt så jeg slipper å tenke mer på det.

Kunne ikke noe bare gått min vei, bare bittelitt? Jeg gir snart opp jobb. Jeg orker virkelig ikke å hele tiden gå på den smellen! Ja,vel.. Så er det jobber der, men jeg FÅR de ikke. Ikke blir jeg kalt inn til intervju heller. Jeg blir så skuffa og sint.. Jeg prøver og prøver.. Endelig når jeg finner noe som er midt i blinken for meg, og jeg skriver en kanonsøknad, så er det ikke alltid jeg får avslag en gang. Jeg bare hører ikke noe mer.. Og da har jeg levert den personlig, og hilst på.

Jeg får bare gå på sosialen da, og råtne vekk. Jeg bare makter ikke å forholde meg akkurat nå. :/
*sutre sutre sutre*

Nå skal jeg krølle meg opp i senga og kose meg med boka mi. Jula kommer uansett, og jeg bygger en liten mur rundt meg så jeg skal holde meg oppe.
Sukke hjerte, men brist ikke..

*kremt*

rene gulver *check*
innkjøpt godis til hellstrøm og luksusfellen *check*
vasket klær *check*
byttet på senga miii *check*
svømt *check*
Gått to turer med hund *check*
hentet pakke på posten *check*
postet et brev *check*
tatt oppvaska *check*
Tatt inn posten *check*
vært snill hele dagen *check*

Klokken er kvart over åtte-ish, men har jeg barn her? neeeei... Vet jeg hvor de er? Jaaa... Vil jeg ha de i seng? jaaaaa...

*trommer med fingrene* 

2.Desember

Bare 22 dager igjen... ( Så kan vi rydde vekk julepynten ;-)
Hører på 3 doors down, med let me be myself. 
Here without you er også fiiin. 


Jentene i går fikk noen skumnisser hver seg, og i dag fikk de doble blyanter i et lite etui-sak-greie. De elsker å stå opp, og løpe inn på kjøkkenet. Tidlig la jeg inn forbud mot å gå på kjøkkenet før vi hadde kledd på oss klær. Ellers er det umulig å få de tilbake på soverommet og bli påkledd.

Så straks den ene er ferdig påkledd, så står hun og tripper og venter på neste. Den ene er _alltid_ treigere enn den andre. Sånn er det bare..

Hver dag, siden jeg nevnte det første gangen har jeg gått en tur med hundefrøkna hver morgen. Noen ganger også apekatten sin, Otto. Hvertfall om apekatten har sovet her, så bare lar han Otto bli igjen. I dag gikk vi en lang en. Det tok ca 40 min. Jeg gikk fort, og holdt et godt tempo. Hundene liker det.. Da rekker de ikke å snuse så mye heller, noe som er forbudt om de ikke har fått lov. Vi går for å gå, ikke for å snuse. Jeg gir de et "væsågod" et par ganger på turen, og da gjør de fra seg. Gjerne på toppen av en bakken, så jeg får litt pust :p

Treningen går veldig fint.. Nesten så jeg savner å bli støl.. Jeg kunne sikkert trent annenhver dag nå, men holder meg til hver tredje. Musklene har godt av å hvile litt. Jeg ser tydelig forskjell nå på armene og øverste delen av ryggen. Jeg har fått mye mer markerte skuldremuskler, eller deltoids som de heter. Bicepsen har virkelig vokst, og jeg har fått en god kul. Hihi. Tricepsen merker jeg ikke noe til, men jeg kjenner jeg trener den og at jeg ikke blir støl lenger. Håper på en ny øvelse på tricepsen, så jeg kan forebygge grevinnehengen.
Nytt program blir på nyåret.
Beina er det samme.. Bare blitt litt strammere. Lårene mine er ikke kjempe store, så det at de blir tynnere gjør det igjen nesten umulig å skaffe trange bukser. For det er magen jeg vil trene. Magen er 70% kosthold og 30% trening. Men jeg kjenner jeg ikke er helt villig til å gi slipp på alt av godsaker helt enda. Merker at hoftene er blitt slankere, meeen...
Jeg får lett en smal midje, men hoftene og nederste delen av magen er kjip. Den er hvertfall blitt litt flatere, det er jo noe.. Jobbe på!

Nuvel..

Denne dagen skal nytes! Jentene skal ut i kveld på grøtfest. Så mor skal krølle seg sammen i suffen, med pledd, en hund og et kryssord.

Fram til da, skal gulvene vaskes, så det blir litt rent her. :-----)