snaaaaart juni, og det betyr

snaaaaart flytting!

Nå kjenner jeg det klør i fingrene. Jeg vil nemlig bare bli ferdig. Jeg vet det er pes og flytte. Pes med all bæringen, pes med all pakkingen, pes med å ikke kunne finne ting, pes med alt rotet, men nå vil jeg bare bli ferdig! Ferdig, ferdig, ferdig..

Leiligheten her begynner å se tom ut, og den andre leiligheten begynner å se ut som man kan bo der. Noen møbler er flyttet, og til helgen skal jeg en tur ned for å pakke ut. Det er skummelt. Jeg venner meg gradvis til å bo der, og det blir bra.

Far har flyttet alt så jeg er "aleine" igjen her oppe, men det går bra. Eneste er at det er mer tungvint med å få handla, og sånt. Der fikk jeg mye hjelpe av han..
( les: kjører ikke bil selv )

En ting jeg har tenkt mye på gikk visst i vasken.. Jeg ventet på tilbakemelding om et kull, hvor det skulle forhåpentligvis bli født en liten jente. Noe det ikke gjorde.
Jeg vet at det kanskje ikke er ideelt med hund nå, men jeg måtte bare prøve. Nå gikk det i vasken, så det er ikke mer å snakke om, men det var skuffende.

Jaja, kanskje det blir en liten pus i stedenfor da. Hvem vet.. Jeg vil ta ting som de kommer.

Jeg er nå på bok 24 i sagaen om isfolket. Noe sier meg at eksamen kommer tilå gå dårlig, siden jeg per dags dato er kun oppdatert i isfolkets verden. Prøveeksamen gikk knirkefritt, og min besvarelse ble brukt som et eksempel, men det betyr bare at jeg fikk _denne_ oppgaven til, og ikke nødvendigvis neste. *pesimist*
Jeg kan ikke hvile på mine berømte laurbær, så jeg burde lese mer.

Burde, burde, burde, burde.. sier man ordet mange nok ganger, begynner det å miste sin effekt, ikke sant? *håpefull*

Men atter! Den får gå som den går.. Jeg skal lese, jeg skal bare... |insert noe mer spennende enn å lese her|

Ellers skjer det ikke stort, jeg suser i sivet som det heter. Jeg legger mye av tungsinnet mitt vekk, for jeg orker ikke. Orker ikke forholde meg til alt som har skjedd. Det får bare gå som det går..

Jeg har to barn, og jeg har falt ganske mye til ro med tanke på at jeg ikke får flere. Jeg blir skrekkslagen ved tanken på flere barn, og jeg tror ikke jeg ville klart det. Jeg ville kanskje turt det med engang, for nå i ettertid ser jeg hvor tungt, og hvor vanskelig det fortsatt er å leve med tapet av minstemann. Aldri for mitt bare liv vil jeg gå gjennom noe slik igjen.. Jeg våger ikke.
På et forum hvor jeg stilte dette spørsmålet, fikk jeg et spørsmål bare jeg kunne svare.
Kan jeg våge og elske igjen? Og jeg våger ikke.. Det var vel noen smartinger som sa at det var bedre å elske å ha tapt, enn aldri å ha elsket elns. Så da kan jeg fint nøye meg med det. Ikke er det et tema eller, for barn er ikke noe apekatten kunne tenke seg.. Hvertfall ikke enda.
så den tid, den sorg..

Men jeg har valgt å være veldig ærlig, og si at jeg kanskje aldri vil ha flere barn. Han tror selvsagt noe annet, men jeg vil ikke lyve heller. Ja, kanskje, men nå og i overkuelig framtid, nei.

Det er en nydelig dag, solen skinner, og jeg har mer klesvask. Livet er noenganger så utrolig platt og kjedelig, men akk så rolig. Ikke noe drama.

*puste med magen*

Det regner

og det gav meg den unnskyldningen jeg trengte for å la være og trene i dag.

Jeg har ligget i senga i flere timer, sovet, lest t.o.m. spist. *rødme*
Jeg dusjet for mindre enn en time siden, og jeg har nettopp spist frokost.

Jeg er sløv, lat og ekkel, men jeg liker det.

Meg som leker med kamera.. Naise!

Hipp hipp Hurra!

Gratulerer med dagen alle sammen..

Vi er nettopp kommet hjem fra toggåing på skolen. Jentene har vunnet premier og er kjempe fornøyd. Nå venter vi på at grillen skal bli varm, så vi kan grille pølser.

Jentene har bestemt at det skulle være pølser.. Min kjære mor har baket kake.


mine sko.. Nevnt tidligere.

Snaaaaart 17.mai

Og i dag har jeg satt blomster på graven. Det ble så pent med hvite roser, og en liten marihøne figur. Jeg tok ikke med tlf, for jeg ville ikke bli forstyrret, men dermed fikk jeg ikke tatt bilde.

Du får bare tro meg at det ble pent..

Ellers har jeg fått tak i et pent par sko til meg selv. Det var selvsagt på salg, så da går det an. Jeg _trengte_ dem ikke, men jeg synes de var så pene hvite, med en åpen tå. Jeg måtte kvitte meg med nesten alle skoene fra i fjor, for jeg har krympet i beina. De fleste er for store, spesielt de jeg brukte en liten formue på å kjøpe i USA i fjor. Tenk det er bare et år siden..

Vel, jeg er så heldig å ha barna denne helgen, så vi skal virkelig kose oss. Jeg har kjøpt pølser som de har bestemt, og jeg tenkte å lage litt gele i morgen. Ellers går det vel i masse is tenker jeg.

I år blir det ingen ballonger hvertfall. De koster jo snart det hvite ut av øyet!

Tja, hva skal jeg si? For to år siden så klippet vi minstemann. Da ble han helt skallet. Siden han var så liten, så hadde han ikke noe forhold til sitt hår. Han bare lo av klipperen. Vi ville heller bestemme selv at håret skulle av, og ikke vente med at det datt av i dotter. Det ble litt deprimerende. Far klippet seg også helt knallkort, for å støtte minstemann. Jeg husker han strøk og strøk over pappas hode, og sitt eget for å kjenne.



Minstemann kom hjem for første gang siden han ble syk, denne 17. mai. Eneste han måtte var å komme inn for å få mer blod. Dagen etter, eller om det var to dager etter så måtte han inn for han fikk feber. Feber var alltid sykehusopphold. Og ingen visste for hvor lenge..
Dette er litt av det vi fikk med oss første gang vi kom hjem, pluss sondematmaskin og stang. Sukk..


Innleggene mine har en tendens til å bli dratt mot minstemann hver gang.. Kanskje dette er det stedet jeg føler meg komfortabel med å snakke om han. Mange vil nok si at jeg ikke snakker så mye om han lenger, men han er ikke borte fra tankene mine. Brått kjenner jeg det stikker i hjertet ved synet av noe som minner meg om han, eller en lukt eller noe så teit som en gammel smokk i veikanten. Men det blir vel bedre med tiden..

I dag var det besøket på graven som satt meg litt ut. Skal jeg virkelig forlate det eneste faste holdepunktet jeg har til minstemann? Alt det andre jeg har er kanskje noen gamle klær, bilder og leker, men minstemann ligger fysisk igjen i jorda ved den kirken. Kan jeg virkelig forlate han?

Nå vet jeg ikke hva slags fremtid jeg har i min hjemby, jeg synes kanskje jeg ser litt mørkt på det. Hva slags fremtid har jeg og apekatten? Den ser ikke lys ut akkurat. Det virker som om vi vil to forskjellige ting.. sukk, det skal aldri være så lett. Man finner en man forelsker seg i, som man trives med, man kommer over ulike hinder som blokkerer, men bare for å måtte stoppe og si, nei, vent nå litt.. Hva vil jeg egentlig? Jeg vil jo så mye, samtidig vil jeg gjøre det med apekatten. Men vil han de samme tingene som meg? I min tid? Kanskje det bare ikke var rette tiden, rette stedet, og nå skal jeg bo i umiddelbar nærhet til han? For hvor lenge?

Dette er vanskelig.. Jeg vet så inderlig godt at jeg har to barn som trenger meg, men jeg har ikke et ønske om å være aleine. Jeg har heller ikke noe ønske om å være så selvstendig at jeg bruker menn som "leketøy" i et ensomt øyeblikk. Jeg er bare ikke en sånn person. Jeg vil ha familie, hjem, barn og hele pakka. Kan jeg leve med noe mindre? Er det meg det er noe galt med?

Museskritt, Heidimor, museskritt.. Akkurat nå er det 17, mai som står for døren, og den får vi jo feire. Hipp hurra for Norge.. *sukk*

torsdag, er torsdag

og sånn er det..

I dag er dagen vi skal på kino. Det er ikke noe vi gjør ofte, så det er stooor stas. Det blir kanskje en is etterpå. Hvem vet..

Dagene går, og snart er det juni alt. Jeg blir litt satt ut hvor fort tiden går mange ganger, samtidig står jeg noen ganger så fast at jeg ikke vet hvordan jeg skal hanske med den neste timen.

Minstefrøkna har noe framvisning i morgen på skolen, og det er alltid hyggelig. Heldigvis har jeg tid og mulighet. Hun har fått noen nye klær, og hun er så stolt. Det er en fryd å kjøpe til dem, for de blir så utrolig glade. Vi skal stelle litt hår og sånt, så blir hun riktig så fin.

Jeg leser og leser, når jeg har tid. Og det er spennende, virkelig spennende. Jeg kan vel på en måte si jeg leser om andres tragedier, og dermed virker min egen så liten i forhold. Dessuten får man et så stort perspektiv. Det er faktisk snakk om et helt liv vi skal være her på jorda, og hva er da en bekymring?

Tiden vil vise hva som skjer mellom meg og apekatten. Det har nok forundret noen at vi ikke skal flytte sammen ( siden jeg har fått endel spørsmål ) Men nå er det engang sånn.. Jeg kan ikke helt se for meg at vi kommer til å flytte sammen heller.
Selv om jeg skal være midt i et forhold, så føler jeg meg helt aleine. Så absolutt mutters aleine.. Kanskje jeg alltid har hatt det sånn, uten at jeg har "oppdaget" det?

Kanskje barna tok så mye tid at jeg ikke har kjent på den følelsen?

nuh kommer barna hjem, og tiden vil fly fram til legging..

Som lovet..

tada!

Ny frisyre!



og bak!



Jeg har altså greid å skaffe meg den samme fargen som apekatten. Meget mystisk..

Ellers i dag har jeg vært på kino, sett på the origin of x-men elns. Det var spennende. Jeg liker den type filmer.. Litt tanketomt, spennende og grei tidsofrdriv. Jentene og jeg skal på kino i morgen. Da blir det å dele oss i to med orps og Hannah Montana.
Greit å gjøre det innimellom også.

Forrige uke hadde jeg prøveeksamen, og for å gjøre det enkelt så kjøpte jeg meg mat ute. Nå høres det ut som jeg har masse penger i hytt og gevær, men det har jeg ikke. Jeg tok meg råd til dette.
Egentlig er jeg ikke så kjedelig i matveien at jeg bare velger biffsnadder, men den jeg spiser der på denne "egons" er så god at det er lov.



Ellers i dag jeg har begynt å pakke. Mye av de viktigste tingene mine som bilder av minstemann, og hans ting pakkes ned først. Så kommer ulike serviser som jeg har fått av min mormor og mor. Til sist går alt mulig annet skrap, og da har som regel min tålmodighet gått tom, og jeg pakker ikke lenger så nøye. Jeg har tømt overdelen av skapet mitt. Der lå det mye nytt barnetøy til minstemann, og jeg hadde to store klessekker med arvetøy. Også slikt som minstemann skulle fått. Nå får altså fretex endel ting..

Jeg orker rett og slett ikke å ta vare på det. Noe som feks, et sengesett og sånt er tatt vare på. Et pledd som de brukte når de var små. Og endel av det minste babytøyet, som ikke allerede har blitt dukkeklær.

Jeg ser ikke helt for meg å få flere barn, så jeg forstår ikke helt ( og har heller ikke plass til ) å ta vare på det.
Ja, jeg vet jeg er ung.. Men jeg orker ikke tenke på det. Jeg har snart to store barn, og det er mer enn hva andre har.
Det er faktisk en stor sorg for meg at jeg ikke på nåværende tidspunkt skal ha flere også, men jeg er så lite klar for alt det "styret" med lite søvn og i det hele tatt. Med minstemann fikk jeg den barselstiden jeg ønsket meg, og han var en liten engel. ( jentene også selvsagt, men det var litt annet) Han var den jeg hadde lengtet etter, og var ubeskrivelig glad for å kunne oppleve dette en siste gang.

Nei, jeg blir så deprimert av å tenke på det at jeg ikke orker. Jeg får leve videre..

Nå skal hvertfall jeg og jentene virkelig flytte! Det har gått opp for meg at i løpet av de to siste ukene av juni skal vi bo et annet sted. :)

ny frisyre..

Det er helgens oppgave!

Jeg har nå rett ned, og brunt hår. Det kan ikke akkurat kalles nyskapende og orginalt. Jeg får ikke noe volum i det, siden ja, det henger rett ned. Det kan så pent kalles "fint" hår. Det vil si TYNT!

Men jeg håper når denne helgen er omme, at jeg har helt nytt hår!! ( okay, ikke helt nytt. Jeg er litt skeptisk til kort )

Men det var altså dagens innlegg.

( noen ganger må innleggene bare være tanketomme og overfladiske ellers bare griner jeg.)

Blomster!

Jeg har kjøpt uteblomster, og plantet ute. Det ble riktig så fint. Nå mangler jeg bare noen hagemøbler til den nye verandaen, ( når jeg får flyttet) så kan jeg nyte sommeren ute også. Det er ikke verst.

I dag har jeg hilst på min gamle farmor, og det var hyggelig.

Ellers skjer det ikke så mye for tiden.

Jeg hadde en prøveeksamen her om dagen, og apekatten leste den etterpå, og mente det kan ha gått riktig så bra. Men vi får se..

Jeg leser videre i sagaen om isfolket, og nyter roen akkurat i dag.

Gleder meg til å begynne og få pakka ned ting. Jeg har ingen kott eller loft som skal tømmes, ellers hadde jeg tatt det først. Jeg har flyttet nok til å vite det. Håper dette er siste gang jeg flytter på lenge. Jeg er så utrolig lei av å kaste, flytte, leve midlertidig. Nå blir jeg i den nye leiligheten til jeg får kjøpt meg noe.

Jeg skal nemlig vinne på lotto tenkte jeg, så jeg får noen penger, så er et lite rekkehus eller lite hus i boks. :)

Søndag, den deiligste dagen av alle..

Dagen man kan sløve med god samvittighet, selv om jeg burde skjerpe meg med mer trening igjen. Jeg holder koken med noen økter i uka, men jeg burde vært flinkere.

Denne helgen var det 30 årslag til en venn, og ellers har jeg hatt barna. De fine jentene mine.

Ting har forandret seg i disse dager, for vi har bestemt oss for å flytte. Leilighet er skaffet, og i løpet av sommeren venter et nytt liv for oss i min hjemby. Det blir veldig spennende..

Jeg leker med tanken om å skaffe meg en hund. Hmm.. Det er ikke bare bare. Jeg er ganske aktiv ( egentlig, bare hatt en dårlig uke) og liker tanken på å ha en litt større hund som kan jogge og sykle sammen med meg. Kanskje lett kløv, for å ikke snakke om lydighet. Jeg hadde en hund engang som avlød mine minste vink. Det var en herlig cocker, men jeg tror ikke det er riktig hund for meg nå. Nå ser jeg helst at jeg får skaffet meg en hund uten så mye pelsstell.

Det er mange aktuelle kandidater, som feks. en boxer? Det er den hunden som ligger mitt hjerte nærmest. Ikke aner jeg hvorfor, men jeg elsker den.

Ellers leker jeg med alt mulig.. En cocker til, men med mindre pelsstell, dalmatiner, schæfer, golden/ labrador.. Av de litt mindre hundene er det ikke så mange jeg kunne tenke meg unntatt en cocker. Jeg har lurt på fransk bulldog, dachs, shetland sheepdog og king charles kanskje?

Jeg vet absolutt ikke. Vi har en lang ferie i år fra skoleslutt til skolestart, så det hadde vært ypperlig, men jeg kan virkelig ikke helt bestemme meg..

Leiligheten er ganske fin, men det er jo en leilighet, så den er jo liten. Ikke noe hus akkurat. Har en liten veranda, med en utrolig utsikt! Ingen kan se inn, for jeg bor høyt.

Jeg både gruer meg og gleder meg..

Tenker på at minstemann ikke får blitt med, men han hører hjemme her vi bor nå. Dette var hans hjem, hans tid, og nå begynner en ny tid.

Nå skal jeg sløve mer med en god bok, leser serien sagaen om isfolket, og nyte stillheten. Barna leker ute i det fine været, og livet er ikke så verst.

1.mai

Den er ganske ødelagt..

Den var før en kjærkommen fridag, men siden 1.mai 2007 ble den helt snudd på hodet. Den dagen startet et mareritt som jeg aldri riktig har våkner opp fra. Lite visste vi hvor nær vi var ved å miste minstemann allerede da, for han hadde jo "bare" feber og en merkelig infeksjon i kroppen. To dager etterpå ble vi sendt til et annet sykehus for å ta en beinmargsprøve.

7.mai ble de første testene ferdig, og de kunne si at det var hundre prosent en form for kreft; leukemi. Dagen etter ble en cvk lagt inni brystet hans, og dagen etter der startet hans første cellegiftkur.

Det var så mye å sette seg inni, så mye å tenke på.. Jeg blir så sliten bare og tenke på det.

Men det er over nå..

Jeg har fullt og helt innsett at han er borte, og kommer ikke tilbake. Igjen sitter det bare et ødelagt hjerte som prøver tappert å kjempe videre. ( ja, litt dramatisk må man være)
Jeg blir helt svett og mister nattesøvnen bare ved tanken på å få flere barn. Synes nesten det blir verre og verre for hver dag som går. Det hadde nok vært lettere å kaste seg opp på hesten med engang etter at han døde, for jeg blir mer og mer redd for å oppleve dette på nytt. Eller noe annet.. Krybbedød, spontantabort, døfødsel, ja i det hele tatt. Lista er lang.

Skal det være så skummelt og leve da? Jeg får hjertebank bare ved å tenke på det..

*går og gjemmer seg*

Mai er vond, august er verre og januar som skulle vært en gledes tid er bare sorgen.
*sukk*

Livet går videre enda engang..