Prøver å ikke tenke på det

men det lar seg ikke gjøre.

Jeg valgte bevisst og ikke nevne 1. mai og hva den datoen betyr for megi forrige innlegg. Det er jo en helt vanlig, eller skal man si uvanlig dag. Det er delte meninger om hvor bra den er, da enkelte har meninger om den som ikke bare er positive. En kommunistisk dag. Men uansett, det var ikke den debatten jeg skulle ha ( med meg selv? ) her.

1. mai står for meg som den datoen da uroen snudde fra at noe kunne være galt til noe var virkelig alvorlig galt. Det var den lengste dagen i mitt liv, men samtidig så rask og ikke minst fjern. Som flere sikkert skjønner er det snakk om 1. mai 2007.

Det var den dagen jeg valgte å ta med minstemann til legevakta for å få vite om noe kunne gjøres. Egentlig var jeg redd for at den planlagte dren-operasjonen skulle utsettes bare noen dager seinere, og ikke minst' herlighet Heidi, gutten har bare feber, han er jo ikke dødssyk' som hindret meg å dra dagen før til fastlegen.
Man vil jo ikke virke hysterisk...

Besøket på legevakta resulterte i en lang sykehusinnleggelse, hvor han fikk komme hjem noen timer på perm på 17. mai, men måtte tilbake kort til etterpå. 1. mai var den dagen jeg fikk livet snudd på hodet, så om man ser på dagen slik så er det jo kanskje litt rart jeg ikke nevnte den for noen dager siden. Så mye følelser den setter i sving. Likevel valgte jeg å la være.

Det er som om jeg får dårlig samvittighet når jeg nevner han hele tiden, samtidig er han i tankene mine hele tiden. Spesielt i disse dager når vi har strålende vær. Sommeren vil alltid for meg være en lang nedtelling til 30 august da alt var over. Enda en dag, enda en måned, enda et år uten min kjære minstemann.

Det har altså gått tre år. Om noen hadde fortalt meg hvordan livet mitt skulle bli om tre år ville jeg fjernet meg fra denne planeten for lenge siden. Men jeg er her. Jeg lever. Jeg puster. Når skal de mørke tankene bli byttet ut med sommerens glade tanker?

Når skal det slutte å gjøre vondt når jeg ser gravide, babyer, 1,5 åringer og spesielt 4 åringer? Det er vondt å innrømme for jeg takler det ikke så godt som jeg vil. Følelsene kan man ikke rømme fra. De sier til meg at jeg skal ta dekning, her kommer det noe som er vondt. Men stikke kan man ikke, man må stå i stormen med full styrke. For forstår virkelig noen som ikke har mistet et barn hva det vil si? Jeg trodde kanskje jeg kunne sette meg inn i det, men jeg skjønner nå at jeg ikke hadde den fjerneste anelse om ringvirkningene, senvirkningen og den urokkelige angsten som sitter i kroppen for man er så skrekkelig redd for å oppleve dette på nytt.
Jeg klarer ikke det. Jeg er ikke sterk, jeg er ikke tøff... Det gir en flau smak i munnen når noen sier det. Jeg valgte den feigeste løsningen og det straffer seg i dag.

Jeg ville trodd jeg hadde kommet lenger på 3 år. Litt nærmere aksept. Han måtte av en eller merkelig grunn dø så alt for tidlig. Men jeg er ikke det.

Det er en tung måned, en tung tid. Mai, du skjønne milde, dra til blokksberg med hele deg. Ring meg når sommeren er over.