Da var det 1 år + en dag..

Siden minstemann døde.

Kl 13:17 30.08.07 ble han erklært død. Nå er det veldig mye nytt terreng som skal utforskes. Og det tror jeg går helt fint.. Jeg er sterkere enn jeg tror, sant?

Dagen begynte som jeg egentlig regnet med.. Jeg visste ikke helt om jeg skulle le eller gråte, så jeg gjorde begge deler. Jeg aner ikke hvordan jeg skal reagere, så jeg bare reagerte. Først med å være så blid så jeg fikk vondt i magen, så brukte jeg mye tid på å grave nesa i dyna og hulke, etter å ha hatt en lang tlf samtale med min mor. ( måtte jo gratulerer henne med dagen, stakkars.. )

Etter å ha fått litt trøst, og fått ut det verste, så kuunne jeg endelig lande litt.

Det som var utrolig godt nå var at jeg kunne snakke om minstemann om jeg ville, gråte om jeg ville, eller le om jeg ville. Apekatten var god å ha, da han greide alle tre tingene på engang, i kjapt tempo. Jeg føler meg litt utstabil i humøret og jeg veksler kjapt mellom sårbar og tøff.
Ikke lett å holde følge alltid.. Apekatten <3

Mamma er god å ha.. Veldig god! Hun vet at jeg trenger litt slakkere tøyler innimellom, hun forstår så godt det lar seg gjøre. Hun er der i tykt og tynt. Om jeg bare blir halvparten så god som henne, så skal jeg være fornøyd.
Hun er den som irriterer meg mest, utfordrer meg, elsker meg når jeg fortjener det minst, og ikke dømmer meg, men lar meg ta egne valg, som bare en mor kan la sitt barn gjøre.
Ikke at hun ikke sier meningen sin, for det gjør hun. Men er klok nok til å holde munn innimellom også.

Barna mine! De vakre gode barna mine, som drar meg framover i hverdagen og krever meg. Krever at jeg er tilstedet og ser de.. Det er ikke alltid så lett, men det er godt å ikke ha all fokusen på meg. Jeg har ikke mulighet til å være egoistisk, og jeg må ta noen lettvinte løsninger av og til. Det tror jeg bare er sunt!
Og det er godt de er to, for de trøster hverandre, og bruker hverandre som bare søsken kan.

Dagene framover kan vel bare bli lettere.. Føler det er en milepæle å ha nådd et årsdagen for når han døde.
Jeg går ut av en fase og inn den neste. Jeg må jo leve uten han, så jeg må innse at han er og blir borte. Nå må jeg fylle dagene så godt jeg kan med ting jeg vil, og leve livet. Carpe diem og alt det der..

Så står nok Heidi støtt og trygt, og kan være den jeg vil være. Den som lever får se..
Men slik det er nå har jeg få, men gode og nære mennesker rundt meg. Det er mange jeg ville nevnt, men jeg tror dere vet hvem dere er.