It will all be better in time..

Tror jeg.. Denne hører jeg på.. Passer ikke tittelen, men sånn er det.

Noen spørsmål jeg har hatt, har jeg fått svar på. Dette økonomiske som har plaget meg i lengre tid, håper jeg har en løsning.
Jeg er ikke i jobb, men vurderer hva slags muligheter jeg har til å kanskje gå skole. Jeg skulle fått svar denne uka, men jeg har ringt så mange ganger så jeg bør vel bare vente på svar.
Føler ikke det er noe hast heller. Vil helst at tiden skal stå stille.

Jeg lovte at jeg ikke bare skulle være dyster, men det ikke lett akkurat i dag. I morgen er det den store D -dagen. Den dagen jeg har grudd meg til i hele våres. Dagen hvor minstemann sa farvel, (eller jeg gjorde det.. ) og jeg måtte da gå videre uten han. Det er bare jeg som er mamman til minstemann, så bare jeg som vet hvordan det fult ut er å savne han som en sønn. En jeg har båret i magen min, lengtet etter, drømt om, født med smerte og gitt all min kjærlighet og omtanke for å gi han en god start på livet. Det føles så meningsløst.

Jeg merker jeg har problemer med å se gravide?! Av alle ting.. De fleste vil nok tro det er små gutter i minstemanns alder som er vanskelig, men nei. De er ikke minstemann, og det plager meg ikke.
Men å se gravide som vagger avgårdet og venter et lite uskyldig barn.. En liten djevel inni meg vil ikke at det skal gå bra i det hele tatt. ( nå må jeg si det er noe annet med min egen nevø som skal entre verden ganske snart.. )
Spesielt om de ikke er litt ydmyke og faktisk tenker at dette _kan_ skje meg også.
Jeg har ikke gjort noe galt for å få et barn som fikk kreft! Ingenting! Kreften rammer i alle aldre, i alle grupper, raser og i det hele tatt. Det bare skjer.. ( dette krever mye å si, for jeg er ofte spist opp av dårlig samvittighet, for det er sikkert _noe_ jeg har gjort feil, men jeg vet det ikke er riktig.. )

Sitter her nå med å ha våknet opp med hodepine.. Men det går greit. Skal snart tusle i dusjen, og prøve å få litt liv i kroppen.

Takk så mye for alle de fine komplimentene. Jeg får høre mye, og nå ganske ofte hvor fin jeg er blitt. Jeg vil ned enda mer, men jeg prøver å heller holde meg her jeg er nå foreløpig.
Det er rart å ha klart det. Endelig kan jeg gå inn i hvilken som helst butikk, og jeg må selvfølgelig kjøpe XL i enkelte merker, ( i sånne pygme butikker) men de passer!! I andre mer normale butikker ( les: HM ) kan jeg lett bruke en M. Det er en fryd å handle! Det eneste er at det har kostet en liten formue, for jeg må bytte alt.. To.m. sko er blitt for store. Har nesten gått ned en hel str i sko. *sjokk*
Vnterjakker fra i fjor feks. Kan ikke brukes i et hele tatt. Alle selskapskjolene mine har jeg måtte solgt..
Nå i sommer trengte jeg nytt badetøy, for denne dama ville ikke ha badedrakt lenger.
Ikke at jeg har en fin bikini kropp, men jeg føler meg mye mer vel på stranda. Det har vært en fryd!

Apekatten har fått spørsmålene, og han besto med glans! Så da kan jeg ikke bruke det i mot han heller. En del av meg vet heeelt skråsikkert at apekatten vil såre meg og forlate meg, i det rette øyeblikket selvfølgelig, så jeg våger ikke helt å tro at dette er noe som skal vare.
Men jeg er da med på å ødelegge det selv, og det hjelper kompisen meg til å se. At min trang til bekreftelser faktisk er den tingen som skyver apekatten vekk fra meg.
Jeg vil ikke skyve apekatten vekk, men for hver dag som går synes jeg det blir vanskeligere, og jeg blir mer redd. Selv om den lille delen av meg blir mindre, blir den mer merkbar.
BRent barn skyr ilden, og jeg som alle andre ønsker ikke å bli såret.

Men enn så lenge så nyter jeg tid med apekatten, og vi har det fint sammen. Rart hvordan en slik rar apekatt kan sno seg inn i hjertet mitt på den måten. Makan til frekkhet! :p

Nå var det en dusj..