Fare for utlevering

Men bloggen er med på godt og vondt. Det har kanskje vært mye av det vonde i det siste (les: alltid), men jeg håper det har glimtet noe lykke undervei?

Uansett, jeg forstår mye mer nå enn jeg gjorde før. Det er bra. Sånn er det i livet, man skal faktisk lære litt på veien.

Jeg har gått til en poliklinikk hvor de behandler pasienter ( hvertfall psykolgen jeg har fått) som har opplevd traumatiske ting i livet sitt. Jeg må bare innse at det jeg har opplevd er traumatisk. Det er på lik linje med å oppleve overgrep, krig, stor nød og hvahardu. Er det en trøst i alt sammen? Ja, kanskje litt..

Jeg har altså gått hit regelmessig i en tid for å bli kartlagt og se videre utredning evnt behandling. Foreløpig kommer diagnosene på løpende snor. Det er vel slik som når man leser legebøker?
Noe kjenner jeg meg igjen i, andre ting ikke.

Det jeg tenkte å nevne nå er tabubelagt. Det er også den diagnosen pskyologen er mest fortrolig med, nå må jeg bli det. *Tar sats* Jeg har angst. Var ikke dette noe nytt sier du? Nei, det var ikke noe nytt for meg heller. Plagene har hatt et navn lenge i mitt hode, men nå kan jeg endelig finne ut hva jeg kan gjøre.

Panikkartet angst med påfølgende depresjon ( her blir det litt høna og egget, hva kom egentlig først? ) med tvangstanker. Ojoj, nå ble det straks verre.
Et raskt google-søk viser jo de merkeligste OCD tilstander, hvor man vasker hender ørtifjørti ganger, kan ikke gå på streker, ja i det hele tatt. Det har jeg altså ikke. Huden på hendene er like myk som en barnerumpe. Det er tankene jeg sliter med.
Katasrofetanker. Hva kan skje meg? Når skal det skje? Det har skapt en fryktelig ond sprial som gjør at jeg ikke klarer å se hva som er realistiske tanker og hva som er ulogiske, eller hvilke jeg rett og slett ikke kan gjøre noe med. Det er en lang vei å gå.

Jeg sliter med mange følelser på en gang, med tankekjør som gjør meg helt svimmel som resulterer ( kanskje omvendt) i en depresjon.

Jeg er nok deprimert. Jeg finner liten eller ingen glede i ting jeg opplevde som hyggelige før. Det ser jeg sliter mer på meg enn annet.

Ikke bare det!! Jeg har jo også post-traumatisk stress syndrom. Sorgen jeg trodde var mindre/bedre/ lettere er her i full blomst. Det er tungt, men jeg kan ikke lenger la være å se den store rosa elefanten (nå må du jo tro jeg er gal ) som svever rundt i rommet/hodet som kalles sorg. Men jevne og ujevne mellomrom stikker det til med full styrke og jeg har min fulle hyre med å pakke det vekk.
Nå skal jeg endelig få løsnet litt på det da, håper jeg.

Alt kan behandles, jeg er ikke gal.

Jeg trenger forståelse. Jeg trenger å senke skuldrene. Jeg trenger ikke være redd. Livet blir ikke borte, det er ikke bortkastet. Det er vondt å tenke på at årene har gått nå og jeg er forsatt ufattelig skrekkslagen. Det er greit. Følelser er med meg på godt og vondt. Jeg får hjelp. Dette går bra.

Kjære vakre minstemann. Lite visste jeg hva som skulle komme da jeg den 9. mai 2005 satt på badet og tittet storøyd på en testpinne som fortalte meg at et liv hadde startet. Et nytt liv både for meg og deg. Du hadde blitt til! Dette var bare starten på den lange reisen.
Du vokste og ble stor, jeg hørte hjertelyd tidlig, kjente spark seint, for den dumme morkaka tok støtene. Snart ble du så stor at jeg fint kjente alt av ommøbleringer. Du vokste mer, og kommoden fylte seg med klær og nødvendigheter. Du skulle komme snart. Du vokste deg faktisk så stor at legene ble redd du/jeg ville få det vanskelig ved fødsel. Fostervannet minsket raskt, men du hadde det bra.
25 Januar kom du i ekte supermann stil, og du var her. Jeg luktet deg, klemte deg, stelte deg, levde for deg og søstrene dine når alt annet buttet i mot.
Ekteskapet sang på siste verset, men du var her. Det ville bli bra.
Nå er du ikke her. Mamma er sliten nå. Jeg er lei for at jeg har skuffet, feilet, men jeg klarte ikke å beholde deg, skjerme deg fra det som var vondt. Nå har jeg det vondt for oss begge.
Men det blir bra. Jeg lover, det blir bra.

Savnet deg i går, savner deg i dag og jeg vil savne deg i morgen. <3
klem fra mamma.