Coldplay--modus

Men ikke bare dem.. 

This aint a love song - med scouting for girls er fin.

I've been lost, I've been losing
I've been tired, I'm all hurt and confusion
I've been mad, I'm the kind of (wo)man that I'm not
I'm going down, I'll be coming back fighting
I may be scared and a little bit frightened
But I'll be back, I'll be coming back to life

Coldplay favorittene er de som tydeligvis alle andre liker i følge spotify: Fix you, Talk, Lost og Clocks. Spesielt Talk har en spesiell plass i hjerte. Rart hvordan musikk kan sette ord på følelser man selv ikke har gitt et navn.
Musikken hjelper mye, men jeg må være varsom med hva jeg hører på. Enkelte sanger er bare ikke oppbyggende, og det har ingenting med teksten å gjøre alltid. Jeg kan få mye godt ut av de fæleste sanger, men det er følelsen jeg sitter igjen med som betyr noe. Rart det der. 

 Skulle ønske det fantes en sang om hvordan jeg føler meg nå, for det er jammen en synkende båt jeg sitter i. Egentlig tenker jeg sterkt og vakkert mange ganger, og andre ganger er jeg centimeter fra å bare legge meg rett ned på gulvet. Hvorfor egentlig trekke pusten en gang til?  Har blitt så vant til å ha en så nedstemt tankegang at jeg blir nærmest sjokkert når noe positivt dukker opp. Feks, jeg kan tenke de utroligste stygge ting om kroppen min. Ja, den blir visst bare tjukkere og tjukkere, og det er vanskelig å finne en utvei. Så isteden for å tenke at jeg faktisk kan gå, jeg kan løpe, jeg kan bøye meg og ta i bakken med hele håndflata med strake bein, så tenker jeg alt jeg ikke kan. Det er nok slik for veldig mange, men hvorfor skal alltid tankene gå negativ retning? Jeg styrer jo hva jeg selv tenker. Hvordan tar jeg tak i tankene? Hvorfor godtar jeg at jeg skal tenke så stygt om meg selv. Jeg gjør jo ikke det om andre. Jeg er rett og slett rasist. Jeg gjør forskjell på andre og meg. Jeg kan skrive en avhandling på hvor feil det er, men løsning? Nei, jeg kan fortelle den når jeg finner den.

Jeg husker da en tid hvor det ikke var sånn. Jeg var stortsett glad, og buttet det i mot så tørket jeg tårene og gikk videre.
Nå har jeg et så grunnleggende feil syn på meg selv, og det sitter så inderlig hardt også. Akkurat som et hardt skall rundt mitt indre. Ingen gode kommentarer skal få slippe inn. For TENK om jeg faktisk hørte på det. Det ville vært en stor tabbe. Jeg kunne faktisk blitt litt glad? Men hvordan ble det slik da?
Det må ha kommet så snikende at jeg ikke la merke til det engang?
Men det er ingen tvil om at jeg er depreimert. Egentlig bekrefter alt jeg tenker den tanken, eller den diagnosen.
Men jeg kan jo ikke gi opp.. Men guri så vanskelig det er. Psykologen sa det ville bli en humpete tur, så jeg får stole på at sikkerhetsbeltet holder.

Når har jeg tygget ferdig på fortiden, for så å kunne ta tak i nåtiden og den absolutt vanskeligste- fremtiden. Den er så bygget opp av håp og tanker og så mange gode ting at den kan ikke romme mer. For den er bygget på et håp. Håp er farlig. Det må jo bare slå feil. Et håp om at alt vil bli bra. En dag.

Jeg vil leve som klokka. Den går bare framover. Men jeg vil samtidig nå fram til døra. (ref: den eldste gåten ever. Hvem går og går, men kommer aldri fram til døren? Jo, klokka. )

Det må komme en dag hvor frykten for det ukjente er mindre enn det som har alt skjedd. Jeg mener, det kan vel ikke bli verre? Er disse tankene et sunnhetstegn eller burde jeg bli redd?


Får avslutte med Nickelback -If today was your last day. Mammas favoritt.