Men ikke bare dem..
This aint a love song - med scouting for girls er fin.
I've been lost, I've been losing
I've been tired, I'm all hurt and confusion
I've been mad, I'm the kind of (wo)man that I'm not
I'm going down, I'll be coming back fighting
I may be scared and a little bit frightened
But I'll be back, I'll be coming back to life
Coldplay favorittene er de som tydeligvis alle andre liker i følge spotify: Fix you, Talk, Lost og Clocks. Spesielt Talk har en spesiell plass i hjerte. Rart hvordan musikk kan sette ord på følelser man selv ikke har gitt et navn.
Musikken hjelper mye, men jeg må være varsom med hva jeg hører på. Enkelte sanger er bare ikke oppbyggende, og det har ingenting med teksten å gjøre alltid. Jeg kan få mye godt ut av de fæleste sanger, men det er følelsen jeg sitter igjen med som betyr noe. Rart det der.
Skulle ønske det fantes en sang om hvordan jeg føler meg nå, for det er jammen en synkende båt jeg sitter i. Egentlig tenker jeg sterkt og vakkert mange ganger, og andre ganger er jeg centimeter fra å bare legge meg rett ned på gulvet. Hvorfor egentlig trekke pusten en gang til? Har blitt så vant til å ha en så nedstemt tankegang at jeg blir nærmest sjokkert når noe positivt dukker opp. Feks, jeg kan tenke de utroligste stygge ting om kroppen min. Ja, den blir visst bare tjukkere og tjukkere, og det er vanskelig å finne en utvei. Så isteden for å tenke at jeg faktisk kan gå, jeg kan løpe, jeg kan bøye meg og ta i bakken med hele håndflata med strake bein, så tenker jeg alt jeg ikke kan. Det er nok slik for veldig mange, men hvorfor skal alltid tankene gå negativ retning? Jeg styrer jo hva jeg selv tenker. Hvordan tar jeg tak i tankene? Hvorfor godtar jeg at jeg skal tenke så stygt om meg selv. Jeg gjør jo ikke det om andre. Jeg er rett og slett rasist. Jeg gjør forskjell på andre og meg. Jeg kan skrive en avhandling på hvor feil det er, men løsning? Nei, jeg kan fortelle den når jeg finner den.
Jeg husker da en tid hvor det ikke var sånn. Jeg var stortsett glad, og buttet det i mot så tørket jeg tårene og gikk videre.
Nå har jeg et så grunnleggende feil syn på meg selv, og det sitter så inderlig hardt også. Akkurat som et hardt skall rundt mitt indre. Ingen gode kommentarer skal få slippe inn. For TENK om jeg faktisk hørte på det. Det ville vært en stor tabbe. Jeg kunne faktisk blitt litt glad? Men hvordan ble det slik da?
Det må ha kommet så snikende at jeg ikke la merke til det engang?
Men det er ingen tvil om at jeg er depreimert. Egentlig bekrefter alt jeg tenker den tanken, eller den diagnosen.
Men jeg kan jo ikke gi opp.. Men guri så vanskelig det er. Psykologen sa det ville bli en humpete tur, så jeg får stole på at sikkerhetsbeltet holder.
Når har jeg tygget ferdig på fortiden, for så å kunne ta tak i nåtiden og den absolutt vanskeligste- fremtiden. Den er så bygget opp av håp og tanker og så mange gode ting at den kan ikke romme mer. For den er bygget på et håp. Håp er farlig. Det må jo bare slå feil. Et håp om at alt vil bli bra. En dag.
Jeg vil leve som klokka. Den går bare framover. Men jeg vil samtidig nå fram til døra. (ref: den eldste gåten ever. Hvem går og går, men kommer aldri fram til døren? Jo, klokka. )
Det må komme en dag hvor frykten for det ukjente er mindre enn det som har alt skjedd. Jeg mener, det kan vel ikke bli verre? Er disse tankene et sunnhetstegn eller burde jeg bli redd?
Får avslutte med Nickelback -If today was your last day. Mammas favoritt.
onsdag 22. september 2010
mandag 20. september 2010
tid for noen bilder
Bloggen blir så trist med side opp og side ned med tekst.
Personlig trives jeg veldig godt med å lese blogger som har litt luft rundt seg, og noen bilder. Men det er ikke alltid like lett å leve etter det selv.
Her kommer hvertfall noen. Htc har ikke godt kamera, så man får bare prøve å lide seg gjennom det.
Stua skal bli lilla! Altså, ikke veggene.. Hvert år (høst) sikler jeg flere liter etter å kunne kjøpe lilla, men det blir til at jeg venter til advent. Jeg får bare nyte herligheten noen uker før alt skal bli rødt plutselig. Det kan jeg ikke ha noe av, så i år har jeg kjøpt inn lilla stæsj mye tidligere!
Det startet med at jeg fikk lilla lys i ulike lillatoner og små lilla te-lysestaker fra en god vennine. Da gikk jeg raskt i gang med å få tak i flere lysestaker, kubbelys og noen duker. Nå er det lys overalt!
Bildene kommer:
Neimen, sett på maken. Jommen kom det ikke et fantastisk flott av undertegnede også. Selvfølgelig hadde jeg på meg lilla,så da fikk det gå. Nyt ;-)
Personlig trives jeg veldig godt med å lese blogger som har litt luft rundt seg, og noen bilder. Men det er ikke alltid like lett å leve etter det selv.
Her kommer hvertfall noen. Htc har ikke godt kamera, så man får bare prøve å lide seg gjennom det.
Stua skal bli lilla! Altså, ikke veggene.. Hvert år (høst) sikler jeg flere liter etter å kunne kjøpe lilla, men det blir til at jeg venter til advent. Jeg får bare nyte herligheten noen uker før alt skal bli rødt plutselig. Det kan jeg ikke ha noe av, så i år har jeg kjøpt inn lilla stæsj mye tidligere!
Det startet med at jeg fikk lilla lys i ulike lillatoner og små lilla te-lysestaker fra en god vennine. Da gikk jeg raskt i gang med å få tak i flere lysestaker, kubbelys og noen duker. Nå er det lys overalt!
Bildene kommer:
fredag 17. september 2010
Fare for utlevering
Men bloggen er med på godt og vondt. Det har kanskje vært mye av det vonde i det siste (les: alltid), men jeg håper det har glimtet noe lykke undervei?
Uansett, jeg forstår mye mer nå enn jeg gjorde før. Det er bra. Sånn er det i livet, man skal faktisk lære litt på veien.
Jeg har gått til en poliklinikk hvor de behandler pasienter ( hvertfall psykolgen jeg har fått) som har opplevd traumatiske ting i livet sitt. Jeg må bare innse at det jeg har opplevd er traumatisk. Det er på lik linje med å oppleve overgrep, krig, stor nød og hvahardu. Er det en trøst i alt sammen? Ja, kanskje litt..
Jeg har altså gått hit regelmessig i en tid for å bli kartlagt og se videre utredning evnt behandling. Foreløpig kommer diagnosene på løpende snor. Det er vel slik som når man leser legebøker?
Noe kjenner jeg meg igjen i, andre ting ikke.
Det jeg tenkte å nevne nå er tabubelagt. Det er også den diagnosen pskyologen er mest fortrolig med, nå må jeg bli det. *Tar sats* Jeg har angst. Var ikke dette noe nytt sier du? Nei, det var ikke noe nytt for meg heller. Plagene har hatt et navn lenge i mitt hode, men nå kan jeg endelig finne ut hva jeg kan gjøre.
Panikkartet angst med påfølgende depresjon ( her blir det litt høna og egget, hva kom egentlig først? ) med tvangstanker. Ojoj, nå ble det straks verre.
Et raskt google-søk viser jo de merkeligste OCD tilstander, hvor man vasker hender ørtifjørti ganger, kan ikke gå på streker, ja i det hele tatt. Det har jeg altså ikke. Huden på hendene er like myk som en barnerumpe. Det er tankene jeg sliter med.
Katasrofetanker. Hva kan skje meg? Når skal det skje? Det har skapt en fryktelig ond sprial som gjør at jeg ikke klarer å se hva som er realistiske tanker og hva som er ulogiske, eller hvilke jeg rett og slett ikke kan gjøre noe med. Det er en lang vei å gå.
Jeg sliter med mange følelser på en gang, med tankekjør som gjør meg helt svimmel som resulterer ( kanskje omvendt) i en depresjon.
Jeg er nok deprimert. Jeg finner liten eller ingen glede i ting jeg opplevde som hyggelige før. Det ser jeg sliter mer på meg enn annet.
Ikke bare det!! Jeg har jo også post-traumatisk stress syndrom. Sorgen jeg trodde var mindre/bedre/ lettere er her i full blomst. Det er tungt, men jeg kan ikke lenger la være å se den store rosa elefanten (nå må du jo tro jeg er gal ) som svever rundt i rommet/hodet som kalles sorg. Men jevne og ujevne mellomrom stikker det til med full styrke og jeg har min fulle hyre med å pakke det vekk.
Nå skal jeg endelig få løsnet litt på det da, håper jeg.
Alt kan behandles, jeg er ikke gal.
Jeg trenger forståelse. Jeg trenger å senke skuldrene. Jeg trenger ikke være redd. Livet blir ikke borte, det er ikke bortkastet. Det er vondt å tenke på at årene har gått nå og jeg er forsatt ufattelig skrekkslagen. Det er greit. Følelser er med meg på godt og vondt. Jeg får hjelp. Dette går bra.
Kjære vakre minstemann. Lite visste jeg hva som skulle komme da jeg den 9. mai 2005 satt på badet og tittet storøyd på en testpinne som fortalte meg at et liv hadde startet. Et nytt liv både for meg og deg. Du hadde blitt til! Dette var bare starten på den lange reisen.
Du vokste og ble stor, jeg hørte hjertelyd tidlig, kjente spark seint, for den dumme morkaka tok støtene. Snart ble du så stor at jeg fint kjente alt av ommøbleringer. Du vokste mer, og kommoden fylte seg med klær og nødvendigheter. Du skulle komme snart. Du vokste deg faktisk så stor at legene ble redd du/jeg ville få det vanskelig ved fødsel. Fostervannet minsket raskt, men du hadde det bra.
25 Januar kom du i ekte supermann stil, og du var her. Jeg luktet deg, klemte deg, stelte deg, levde for deg og søstrene dine når alt annet buttet i mot.
Ekteskapet sang på siste verset, men du var her. Det ville bli bra.
Nå er du ikke her. Mamma er sliten nå. Jeg er lei for at jeg har skuffet, feilet, men jeg klarte ikke å beholde deg, skjerme deg fra det som var vondt. Nå har jeg det vondt for oss begge.
Men det blir bra. Jeg lover, det blir bra.
Savnet deg i går, savner deg i dag og jeg vil savne deg i morgen. <3
klem fra mamma.
Uansett, jeg forstår mye mer nå enn jeg gjorde før. Det er bra. Sånn er det i livet, man skal faktisk lære litt på veien.
Jeg har gått til en poliklinikk hvor de behandler pasienter ( hvertfall psykolgen jeg har fått) som har opplevd traumatiske ting i livet sitt. Jeg må bare innse at det jeg har opplevd er traumatisk. Det er på lik linje med å oppleve overgrep, krig, stor nød og hvahardu. Er det en trøst i alt sammen? Ja, kanskje litt..
Jeg har altså gått hit regelmessig i en tid for å bli kartlagt og se videre utredning evnt behandling. Foreløpig kommer diagnosene på løpende snor. Det er vel slik som når man leser legebøker?
Noe kjenner jeg meg igjen i, andre ting ikke.
Det jeg tenkte å nevne nå er tabubelagt. Det er også den diagnosen pskyologen er mest fortrolig med, nå må jeg bli det. *Tar sats* Jeg har angst. Var ikke dette noe nytt sier du? Nei, det var ikke noe nytt for meg heller. Plagene har hatt et navn lenge i mitt hode, men nå kan jeg endelig finne ut hva jeg kan gjøre.
Panikkartet angst med påfølgende depresjon ( her blir det litt høna og egget, hva kom egentlig først? ) med tvangstanker. Ojoj, nå ble det straks verre.
Et raskt google-søk viser jo de merkeligste OCD tilstander, hvor man vasker hender ørtifjørti ganger, kan ikke gå på streker, ja i det hele tatt. Det har jeg altså ikke. Huden på hendene er like myk som en barnerumpe. Det er tankene jeg sliter med.
Katasrofetanker. Hva kan skje meg? Når skal det skje? Det har skapt en fryktelig ond sprial som gjør at jeg ikke klarer å se hva som er realistiske tanker og hva som er ulogiske, eller hvilke jeg rett og slett ikke kan gjøre noe med. Det er en lang vei å gå.
Jeg sliter med mange følelser på en gang, med tankekjør som gjør meg helt svimmel som resulterer ( kanskje omvendt) i en depresjon.
Jeg er nok deprimert. Jeg finner liten eller ingen glede i ting jeg opplevde som hyggelige før. Det ser jeg sliter mer på meg enn annet.
Ikke bare det!! Jeg har jo også post-traumatisk stress syndrom. Sorgen jeg trodde var mindre/bedre/ lettere er her i full blomst. Det er tungt, men jeg kan ikke lenger la være å se den store rosa elefanten (nå må du jo tro jeg er gal ) som svever rundt i rommet/hodet som kalles sorg. Men jevne og ujevne mellomrom stikker det til med full styrke og jeg har min fulle hyre med å pakke det vekk.
Nå skal jeg endelig få løsnet litt på det da, håper jeg.
Alt kan behandles, jeg er ikke gal.
Jeg trenger forståelse. Jeg trenger å senke skuldrene. Jeg trenger ikke være redd. Livet blir ikke borte, det er ikke bortkastet. Det er vondt å tenke på at årene har gått nå og jeg er forsatt ufattelig skrekkslagen. Det er greit. Følelser er med meg på godt og vondt. Jeg får hjelp. Dette går bra.
Kjære vakre minstemann. Lite visste jeg hva som skulle komme da jeg den 9. mai 2005 satt på badet og tittet storøyd på en testpinne som fortalte meg at et liv hadde startet. Et nytt liv både for meg og deg. Du hadde blitt til! Dette var bare starten på den lange reisen.
Du vokste og ble stor, jeg hørte hjertelyd tidlig, kjente spark seint, for den dumme morkaka tok støtene. Snart ble du så stor at jeg fint kjente alt av ommøbleringer. Du vokste mer, og kommoden fylte seg med klær og nødvendigheter. Du skulle komme snart. Du vokste deg faktisk så stor at legene ble redd du/jeg ville få det vanskelig ved fødsel. Fostervannet minsket raskt, men du hadde det bra.
25 Januar kom du i ekte supermann stil, og du var her. Jeg luktet deg, klemte deg, stelte deg, levde for deg og søstrene dine når alt annet buttet i mot.
Ekteskapet sang på siste verset, men du var her. Det ville bli bra.
Nå er du ikke her. Mamma er sliten nå. Jeg er lei for at jeg har skuffet, feilet, men jeg klarte ikke å beholde deg, skjerme deg fra det som var vondt. Nå har jeg det vondt for oss begge.
Men det blir bra. Jeg lover, det blir bra.
Savnet deg i går, savner deg i dag og jeg vil savne deg i morgen. <3
klem fra mamma.
onsdag 8. september 2010
Pes
Dette er sangen jeg hører på og hva gjør jeg? Jo, jeg rydder.
Har egentlig ikke fått kastet så mye enda,men totalt er det rundt 5 søppelsekker. Det har tatt tid da. Fra ca mai til nå :s Nå må jeg bare få kastet det.
Nå skal gulvene få smake på moppen, og så skal denne frøkna i butikken for å handle. Jeg har til gode å se en mann vaske og rydde på sin fridag, men men. Jeg er en ekte kjærring så jeg får vel vaske litt på min fridag.
I dag har jeg gjort slike ting som ville gjort svigemor glad. Støvsuget bak sofan. Guri for et pes.
Hmmm, hva spiser man til middag da? Mat, ja.. Men hva. Jeg har noen kyllingfiléer i kjøleskapet. Frese de opp sammen med litt grilla kylling og lage en god kremsaus kanskje? Apekatten liker helst poteter framfor ris, så da blir han nok glad i dag.
Utrolig tanketomt innlegg, men en helt vanlig dag i Heidi-Heimen. Jeg har mye jeg går og tenker på, men det er bare ikke rette tiden.
Har egentlig ikke fått kastet så mye enda,men totalt er det rundt 5 søppelsekker. Det har tatt tid da. Fra ca mai til nå :s Nå må jeg bare få kastet det.
Nå skal gulvene få smake på moppen, og så skal denne frøkna i butikken for å handle. Jeg har til gode å se en mann vaske og rydde på sin fridag, men men. Jeg er en ekte kjærring så jeg får vel vaske litt på min fridag.
I dag har jeg gjort slike ting som ville gjort svigemor glad. Støvsuget bak sofan. Guri for et pes.
Hmmm, hva spiser man til middag da? Mat, ja.. Men hva. Jeg har noen kyllingfiléer i kjøleskapet. Frese de opp sammen med litt grilla kylling og lage en god kremsaus kanskje? Apekatten liker helst poteter framfor ris, så da blir han nok glad i dag.
Utrolig tanketomt innlegg, men en helt vanlig dag i Heidi-Heimen. Jeg har mye jeg går og tenker på, men det er bare ikke rette tiden.
torsdag 2. september 2010
En halv dag
med jobb så er det helg.
Har barna denne helgen, og vet ikke helt hva vi skal finne på. Hmm..
Blir nok det vanlige med en gåtur, kanskje jentene kan sykle til "hytta" om det er pent vær. De trenger mer trening på sykkel. Selve lørdagskvelden blir brukt på en reunion med barneskolen. Traff flere av dem for to år siden på reunion med ungdomsskolen. Det triste i mine øyne er at dette var tjue kilo siden. :/ Så det er en tjukk Heidi som skal treffe barneskolen denne gangen.
jaja..
Jobben går fint hvertfall, og tiden flyyyr, så rekker ikke å kjede meg så mye.. enda... ;)
Nå er det middag, så trening og så skal vi nyte en liten kjærestekveld uten barn. <3
Har barna denne helgen, og vet ikke helt hva vi skal finne på. Hmm..
Blir nok det vanlige med en gåtur, kanskje jentene kan sykle til "hytta" om det er pent vær. De trenger mer trening på sykkel. Selve lørdagskvelden blir brukt på en reunion med barneskolen. Traff flere av dem for to år siden på reunion med ungdomsskolen. Det triste i mine øyne er at dette var tjue kilo siden. :/ Så det er en tjukk Heidi som skal treffe barneskolen denne gangen.
jaja..
Jobben går fint hvertfall, og tiden flyyyr, så rekker ikke å kjede meg så mye.. enda... ;)
Nå er det middag, så trening og så skal vi nyte en liten kjærestekveld uten barn. <3
Abonner på:
Innlegg (Atom)
