Da var det 1 år + en dag..

Siden minstemann døde.

Kl 13:17 30.08.07 ble han erklært død. Nå er det veldig mye nytt terreng som skal utforskes. Og det tror jeg går helt fint.. Jeg er sterkere enn jeg tror, sant?

Dagen begynte som jeg egentlig regnet med.. Jeg visste ikke helt om jeg skulle le eller gråte, så jeg gjorde begge deler. Jeg aner ikke hvordan jeg skal reagere, så jeg bare reagerte. Først med å være så blid så jeg fikk vondt i magen, så brukte jeg mye tid på å grave nesa i dyna og hulke, etter å ha hatt en lang tlf samtale med min mor. ( måtte jo gratulerer henne med dagen, stakkars.. )

Etter å ha fått litt trøst, og fått ut det verste, så kuunne jeg endelig lande litt.

Det som var utrolig godt nå var at jeg kunne snakke om minstemann om jeg ville, gråte om jeg ville, eller le om jeg ville. Apekatten var god å ha, da han greide alle tre tingene på engang, i kjapt tempo. Jeg føler meg litt utstabil i humøret og jeg veksler kjapt mellom sårbar og tøff.
Ikke lett å holde følge alltid.. Apekatten <3

Mamma er god å ha.. Veldig god! Hun vet at jeg trenger litt slakkere tøyler innimellom, hun forstår så godt det lar seg gjøre. Hun er der i tykt og tynt. Om jeg bare blir halvparten så god som henne, så skal jeg være fornøyd.
Hun er den som irriterer meg mest, utfordrer meg, elsker meg når jeg fortjener det minst, og ikke dømmer meg, men lar meg ta egne valg, som bare en mor kan la sitt barn gjøre.
Ikke at hun ikke sier meningen sin, for det gjør hun. Men er klok nok til å holde munn innimellom også.

Barna mine! De vakre gode barna mine, som drar meg framover i hverdagen og krever meg. Krever at jeg er tilstedet og ser de.. Det er ikke alltid så lett, men det er godt å ikke ha all fokusen på meg. Jeg har ikke mulighet til å være egoistisk, og jeg må ta noen lettvinte løsninger av og til. Det tror jeg bare er sunt!
Og det er godt de er to, for de trøster hverandre, og bruker hverandre som bare søsken kan.

Dagene framover kan vel bare bli lettere.. Føler det er en milepæle å ha nådd et årsdagen for når han døde.
Jeg går ut av en fase og inn den neste. Jeg må jo leve uten han, så jeg må innse at han er og blir borte. Nå må jeg fylle dagene så godt jeg kan med ting jeg vil, og leve livet. Carpe diem og alt det der..

Så står nok Heidi støtt og trygt, og kan være den jeg vil være. Den som lever får se..
Men slik det er nå har jeg få, men gode og nære mennesker rundt meg. Det er mange jeg ville nevnt, men jeg tror dere vet hvem dere er.

It will all be better in time..

Tror jeg.. Denne hører jeg på.. Passer ikke tittelen, men sånn er det.

Noen spørsmål jeg har hatt, har jeg fått svar på. Dette økonomiske som har plaget meg i lengre tid, håper jeg har en løsning.
Jeg er ikke i jobb, men vurderer hva slags muligheter jeg har til å kanskje gå skole. Jeg skulle fått svar denne uka, men jeg har ringt så mange ganger så jeg bør vel bare vente på svar.
Føler ikke det er noe hast heller. Vil helst at tiden skal stå stille.

Jeg lovte at jeg ikke bare skulle være dyster, men det ikke lett akkurat i dag. I morgen er det den store D -dagen. Den dagen jeg har grudd meg til i hele våres. Dagen hvor minstemann sa farvel, (eller jeg gjorde det.. ) og jeg måtte da gå videre uten han. Det er bare jeg som er mamman til minstemann, så bare jeg som vet hvordan det fult ut er å savne han som en sønn. En jeg har båret i magen min, lengtet etter, drømt om, født med smerte og gitt all min kjærlighet og omtanke for å gi han en god start på livet. Det føles så meningsløst.

Jeg merker jeg har problemer med å se gravide?! Av alle ting.. De fleste vil nok tro det er små gutter i minstemanns alder som er vanskelig, men nei. De er ikke minstemann, og det plager meg ikke.
Men å se gravide som vagger avgårdet og venter et lite uskyldig barn.. En liten djevel inni meg vil ikke at det skal gå bra i det hele tatt. ( nå må jeg si det er noe annet med min egen nevø som skal entre verden ganske snart.. )
Spesielt om de ikke er litt ydmyke og faktisk tenker at dette _kan_ skje meg også.
Jeg har ikke gjort noe galt for å få et barn som fikk kreft! Ingenting! Kreften rammer i alle aldre, i alle grupper, raser og i det hele tatt. Det bare skjer.. ( dette krever mye å si, for jeg er ofte spist opp av dårlig samvittighet, for det er sikkert _noe_ jeg har gjort feil, men jeg vet det ikke er riktig.. )

Sitter her nå med å ha våknet opp med hodepine.. Men det går greit. Skal snart tusle i dusjen, og prøve å få litt liv i kroppen.

Takk så mye for alle de fine komplimentene. Jeg får høre mye, og nå ganske ofte hvor fin jeg er blitt. Jeg vil ned enda mer, men jeg prøver å heller holde meg her jeg er nå foreløpig.
Det er rart å ha klart det. Endelig kan jeg gå inn i hvilken som helst butikk, og jeg må selvfølgelig kjøpe XL i enkelte merker, ( i sånne pygme butikker) men de passer!! I andre mer normale butikker ( les: HM ) kan jeg lett bruke en M. Det er en fryd å handle! Det eneste er at det har kostet en liten formue, for jeg må bytte alt.. To.m. sko er blitt for store. Har nesten gått ned en hel str i sko. *sjokk*
Vnterjakker fra i fjor feks. Kan ikke brukes i et hele tatt. Alle selskapskjolene mine har jeg måtte solgt..
Nå i sommer trengte jeg nytt badetøy, for denne dama ville ikke ha badedrakt lenger.
Ikke at jeg har en fin bikini kropp, men jeg føler meg mye mer vel på stranda. Det har vært en fryd!

Apekatten har fått spørsmålene, og han besto med glans! Så da kan jeg ikke bruke det i mot han heller. En del av meg vet heeelt skråsikkert at apekatten vil såre meg og forlate meg, i det rette øyeblikket selvfølgelig, så jeg våger ikke helt å tro at dette er noe som skal vare.
Men jeg er da med på å ødelegge det selv, og det hjelper kompisen meg til å se. At min trang til bekreftelser faktisk er den tingen som skyver apekatten vekk fra meg.
Jeg vil ikke skyve apekatten vekk, men for hver dag som går synes jeg det blir vanskeligere, og jeg blir mer redd. Selv om den lille delen av meg blir mindre, blir den mer merkbar.
BRent barn skyr ilden, og jeg som alle andre ønsker ikke å bli såret.

Men enn så lenge så nyter jeg tid med apekatten, og vi har det fint sammen. Rart hvordan en slik rar apekatt kan sno seg inn i hjertet mitt på den måten. Makan til frekkhet! :p

Nå var det en dusj..

This is me!

Beklager at det er samme vinkel..
Men sånn er det bare!

Dagens bildet!



Fra midten av juni!


Fra i fjor.. Med vakre minstemann, når han hadde en god dag. Her er jeg +28 kg ca.

Så var det deg og meg, blogg

Et lite øyeblikk aleine, og jeg får ro til å skrive noen ord.

Jeg vet det er tirsdag.. I know!

Jeg burde lagt meg for lenge siden, men da blir bare blogginnlegget mer interessant.

Jeg venter spent på at lille nevøen skal ankomme verden. Terminen er satt til beg av september, og det er ikke lenge til.
Jeg klarer ikke tenke at jeg skal ha flere selv. Føler meg med ett så gammel og har så store barn. Tenk, JEG har to skolebarn!

Jeg har truffet en apekatt. Det er en snill og god apekatt, og vi har det fint sammen. Håper jeg? Jeg blir aldri klok på menn! Aldri! Min erfaring med de er heller skranglete. Det er nok mye min feil at ting har blitt som det har blitt, jeg sier ikke noe annet. Men det trengs to for å danse tango.

Tenk, jeg har blitt en freak. Jeg nevner psykologen aka kompisen i flere sammenhenger. Det er så flaut! Hadde time med kompisen i dag, og han gir meg mye å tenke på. Har fått noen ark jeg skal lese, og vi jobber med skjemabasert terapi. Det skal visst være veldig bra.
Merker kanskje det funker? Ellers blir jeg skuffet..
Begynte hos kompisen i mai/juni, og allerede nå i midten av august føler jeg ting faller på plass.
Det var et lite H****** de første ukene, da jeg til stadighet ble utfordret og rettet på hver gang jeg åpnet munnen omtrent. Nå går det mye bedre, og han merker stooor endring.

Kompisen vil følge meg mye i bloggen, og det er bra, men jeg er blitt en raring.
Helt skrekkelig!

Jeg fikk noen spørsmål som jeg skal stille apekatten, og jeg håper det går bra. Er litt rart å skulle spørre, men det er nok noen svar jeg må ha.
Jeg har virkelig synes det har vært interessant å jobbe med hvordan min personlighet er, og hvorfor jeg er blitt som jeg blitt. Så rart hvordan vi mennesker er skrudd sammen. Og for en akutt angst jeg får når jeg skjønner at mine egne barn blir preget av meg?! MEG? Og alt hva jeg gjør..
Tenker med gru på de drapsmennene som sier de ikke ble klemt nok i barndommen.

I går hadde jeg en stor ryddeaksjon her, og nesten hele soverommet ble tømt! Jeg har bare bodd her siden juni, så jeg er i rute. Siste esken blir som seg hør øg bør pakket ut, sammen dagen som vi flytter igjen. Det er målet!
For flytte skal vi.. En eller annen gang til sommeren. Jentene er forberedt på det, men ikke noe mer. Jeg må se hvordan ting blir, og hva som skjer. Jeg ønsker ikke å flytte for enhver pris.

Nå føler jeg virkelig at jentene har fått nok, og de fortjener det beste! Jeg er ikke perkfet ( perfekt) på noe som helst vis, men jeg er mamman deres. (ja, og de er begge skolebarn!! )

Det har egentlig ikke vært et kjedelig øyeblikk sammen med meg den siste tiden, men jeg håper inderlig det skal roe seg. Jeg vil ha det kjedelig og greit. Jeg vil bare kose apekatten og ha det fint. Kose meg med barna og glede meg over livet.

Livet blir bedre og bedre etterhvert som jeg går inn i livet også. Denne kroppen har nå kvittet seg med ca 34 kg totalt. Det er mye kjøttdeig det!
Får kommentarer støtt nå for hver kilo, og jeg ser og føler hver kilo. Det er så herlig.

Er lov å fortsette å gi meg komplimenter. Selvbildet er ikke så mye å skryte av..

Nuh er det sengen.

PS: jeg vil takke så mye til en av mine ivrigste lesere sååå mye for den fine bursdagsgaven. You are too good to be true <3 klem..

Velkommen til min dominion

Etter et turbulent år, ønsket jeg nå å opprette en blogg som kan være litt morsom, samtidig dødsalvorlig. For døden har besøkt mitt hjem dette siste året, da sønnen min døde i august 07.

Han kjempet en tapper kamp mot kreft, men han er blir for god for denne verden.
Månedene som fulgte var tunge og mørke, og mange av de er fortrengt. Orker rett og slett ikke å forholde meg til de.

Etterhvert kom våren, og en separasjon var et faktum, og jeg og jentene mine måtte starte et nytt liv.

Nå er det august 08, og dagen for dødsdagen nærmer seg. Det kjennes på hele kroppen, men det er også godt. Godt at endelig skal dagen komme, og jeg kan komme meg forbi den.

Denne bloggen håper jeg kan være litt mer meg, og ikke bare minstemann. Dette er mitt området, og mine tanker skal flyte fritt, og tro meg de flyter alle veier.

Håper dette kan også være litt underholdene, der jeg tramper videre i nytt terreng. Mye vil være kryptisk, men det er jo alltids lov til å gjette.

Velkommen skal du være til mitt dominion.