tirsdag 1. juni 2010

Pinsetur

Skulle liksom legge inn noen fine bilder fra vår flotte pinsetur, men det ble det dårlig med gitt.
Mobilen vil ikke gi fra seg bildene, så jeg må finne på noe lurt.

Vi startet altså turen på fredag, og ankom brygga hvor vår lokale seilerforening hadde resevert plass. Det var en kjempe fin plass, siden vi kom ganske nære havneanlegget. Jeg <3 havneanlegg med skikkelig do og dusj. Kall meg prippen, men jeg er et luksusdyr. Det er ikke noe problem å være på sjøen, ligge til en holme langt uti etellerannet, men jeg trenger noen minutter med ferskvann, en mugge og en shampo/såpe.
Det var basseng, shoppingmuligheter, og det ble en fin grillings på lørdag.
Seilaset skulle gå på lørdag, men flere gav opp da vinden gav seg. Det har tidligere vært unna på rundt en time, nå kom vinneren inn på 4,5 t. Det _orket_ vi ikke. Apekatten valgte å bli med en annen båt under selve seilaset, siden vi ikke ville gi fra oss plassen vår. Dessuten måtte jeg bli igjen med to hunder og to jenter. Ja, vi var en full båt kan du tro med to voksne, to barn og to hunder. Skikkelig kjernefamilie TM.

Søndag valgte vi å sette snuta hjemover, og da vi fikk beskjed om at vinden hadde løyet så satte vi full seil. Det skulle vi kanskje ikke gjort, siden det ble endel kastevind, og båten dermed inntok regatta-holdning. Det vil si mest mulig sidelengs. Det plager ikke meg, men du kan ikke akkurat gå på dekk, eller gå i det hele tatt. Men fort fram kom vi. Tok igjen ca en time, enn om vi skulle kjørt for motor. Jentene derimot ble litt skremte, men roet seg etter en stund når de så at vi faktisk ikke veltet. Største endte med å sovne ute ved roret, men den andre frøkna satt på mitt fang. Der satt jeg med spenntak mot den andre siden, og holdt både meg og henne fast. Gikk så fint så.
Hundene inntok en ligge-mest-mulig-padde-flat-stilling ved siden av eldste under teppet.

Til tross for at de sa at vinden hadde løyet, så passet jeg på å gi både meg og jentene anti-reisesyke tabletter. Det var et smart valg. Det gjorde jentene litt døsig, og jeg mer klar for å hjelpe barn ned i piggen, på do osv. Det er resept for å bli kvalm for meg, det å ikke kunne se rett fram :/
Men nå gikk det fint.

Dette oppsummerte årets første seiltur :D
Planlegger en 10 dagers tur til sørlandet-isj. Og det gleder vi oss til. Da blir det kjæreste-tur med god mat, serverdigheter, opplevelser og ligge rett ut med en god bok, flaske kald hvitvin, reker og høre på bølgeskvulp :)


Men vi skriver altså juni nå, og igjen så må jeg si at tiden flyr. Jeg har ikke sjans til å rekke annet enn bare _akkurat_ brannslukking hjemme. Løper mellom vaskemaskinen, oppvaska, rydde, brette tøy, lage middag og tilbake igjen. Ja, jeg er et ekte koneemne, men gift blir jeg ikke med det første ;)

Bare 2,5 mnd til min bursdag og minstemanns dato for avreise. Selvfølgelig på samme dag som min mor fylte år.
Han har vært med meg gjennom hele pinseturen, spesielt når jeg ser andre små tasser som tusler rundt med redningsvest, uv-drakt, hatt og 2 liter med solkrem<3

Nå er det sommer, sola skinner og jeg nyter det. Første gang på 3 år har jeg virkelig ønsket meg sommer og varme. Jeg har lengtet etter høsten og vinteren med sin kulde, mørke og korte dager. Endelig shorts og skjørt.

4 kommentarer:

Aisha sa...

Hei. Jeg heter Aisha.
Jeg kom over din blogg imens jeg lette etter snåsamannen. Jeg leste om mirakelet Joralf Gjerstad utførte for deg og din familie. På forumet sto det at du kunne sende han det du kunne. Jeg ber deg om å hjelpe meg. Alt jeg har gjort det siste året er å lete etter adressen hans. Jeg er ikke i den samme situasjonen som din datter var i, men jeg har en kronisk sykdom som har gjort livet mitt til et levende mareritt. Jeg er deprimert hele tiden, alt jeg vil er å komme bort fra smerten. Jeg er lei av å føle meg elending, føle meg anderledes. Jeg er lei av å leve uten håp i en alder av 18 år.

Mail adressen min er cd1991@hotmail.com. Vær så snill å ta kontakt der eller her.

Aisha sa...

Jeg skrev mitt desperate innlegg igår, beklager, jeg hadde en av mine verste dager. MEN det var ikke meg det er snakk om nå. Siden igår har jeg lest mye på bloggen din. Jeg må bare si at Den er utrolig vakker den er personlig og jeg elsket å lese det du skrev. Jeg mistet nevøen min, for 1 år siden. Han ble nesten 2 år, han druknet og ingenting har vært det samme siden, det kan muligens ikke måles med tapet ditt, men jeg vet hvordan et tap føles. Jeg ville bare si, sønnen din ER nydelig og nå er han en engel. Jeg vet at sønnen din er et bedre sted nå, han er med gud, hadde ikke gud trengt han ved sin side hadde han vært ved din nå.

Ingenting av det jeg sier nå kan få tapet til å føles noe mindre. Disse ordene fikk meg til å føle meg litt bedre når Andreas døde. Tapet vil alltid være stort, men å tenke på at han er på et bra sted gjør det .. jeg kan ikke forklare følelsen, det er ikke bedre, men tryggere. Jeg ville helst hatt Andreas hos oss idag, men tilfellet er ikke slik å vite at han er med gud er betryggende.

Heidi sa...

Hei Aisha.

Det er nok ingen Joralf Gjerstad som har utredet noe mirakel her, så jeg kan dessverre ikke hjelpe deg. Dessuten har jeg lest at snåsamannen er for gammel nå, og lever et liv på gamlehjem. Han kan dessverre ikke ta i mot flere mennesker. Det kan være grunnen til at du ikke finner noen adresse.
Jeg har ikke vært her inne, så jeg har ikke sett dette svaret før nå. Beklager.

Det er vondt å høre at du har det tøft, og jeg håper du får den hjelpen du trenger. Har du gått til legen? Det er utrolig hvor mye som kan hjelpe.
Personlig har jeg fått gode resultater med kognitiv terapi og akupunktur.
Ulike former for lysterapi, urtemedisiner, rikelig med fysisk aktivitet, tilskudd av tran o.l kan også være med på å hjelpe.

Det er forskjell på å være deprimert og det å være ulykkelig. Er man ulykkelig er det livsituasjonen som det er noe galt med, og den er lettere å gjøre noe med. Feks du mistrives på jobb/ skole, bosted, trøbbel med kjæresten o.l. Deprimert er en tyngre tilstand, hvor jeg absolutt må råde deg til å oppsøke lege.

Ja, tap av barn rammer hardt og jeg ser selv at det rammer langt utover slektstreet. Fremmede mennesker har kommet til meg å tatt tapet av minstemann hardt. Det er rart og vondt og litt godt å se hvor store ringvirkningene har når noen mister et barn. Ingenting føles mer ensomt enn å måtte sørge alene.

Håper du går en fin sommer i møte med hjelp og et lettere sinn.

mvh

Anonym sa...

Hei :)det kunne ikke vært mulig å slette mine tidligere innlegg. aisha innleggene?