Jeg har endelig fått svar på om jeg får bostøtte eller ikke..
Det vil si, jeg får svaret den 10. og jeg spurte på tlf om det gikk i orden. Hun hadde ikke lov til å si noe, men sa det gikk nok sikkert bra. Jada, da får jeg håpe på det. Hadde jeg visst at alt skulle ta så lang tid tror jeg ikke at jeg hadde flyttet nå. Sukk.
Ikke er det jobber her heller.. Men de sier det er sånn overalt nå. Jeg har absolutt ikke mulighet til å jobbe noe særlig skift, og alt på dagtid er helt ute av min rekkevidde, eller ikke ledig for meg.
Jada,sukkerogstønnerlitt
Akkurat nuh leser jeg en veldig søt serie som heter fiolsteinen. Veldig lettlest, så jeg bruker bare noen timer på en bok, men det gir et lite avbrekk likevel.
Jentene er på skolen, og jeg skal straks trene tenkte jeg.. Lille frøken voff ligger ved siden av meg i sofan og snorksover. <3
Hun må luftes før trening *noterer*
Ellers skjer det ikke så mye som sagt.
:)
Fra i sommer:
mandag 31. august 2009
søndag 30. august 2009
Så var dagen her igjen..
Det er altså to år siden minstemann forlot oss.
Jeg er bitter og sint, og har egentlig ikke så mange ord. Det er så mange ting som burde vært anderledes, og jeg klarer ikke å fri meg fra den tanken om hva jeg har gjort for å fortjene dette.
Han ble født i til denne verden for å glede, le og kanskje knuse noen pikehjerter. Han lignet på sin søster, og ville nok blitt en spebygd, men helt klart kjekk mann. Jeg har mange ganger ledd i smug av hans artige utseende. Noen stakkars ører som stakk i alle retninger, to store fortenner som kom fram når han lo, og det lille dunet på toppen som man skulle kalle hår. To små pipestilkebein, som var så søte så søte der han stabbet bortover.
Men han er ikkke her, og det er ingen glede igjen.. ALT skulle vært anderledes, og jeg blir smårar.
Jeg tier mye med det jeg tenker, for det gjør så vondt. Det gjør meg både så hard, så hard, men likevel så myk at jeg kan plutselig gråte hvor som helst. Bloggen har jeg ikke klart, for jeg blir så ensporet.
Jeg er skuffet over mennesker rundt meg også.. Spesielt en som jeg ikke har hatt kontakt med på en god stund. Ikke for det, jeg klarer meg fint jeg.. Jeg her mange andre rundt meg som stiller opp og er glad i meg. Men å glemme mitt barns bursdag, glemme min bursdag og glemme minstemann sine spesielle dager er utilgivelig. Personen er sikkert dypt skuffet over meg, men det er ingenting over hva jeg føler for den personen. Og andre i den saken både håper og tror jeg kan være voksne nok til å se at enhver sak har to sider.
Minstemann er og forblir borte uansett hva jeg gjør, og jeg hater det. Jeg er ødelagt!
Faktisk er jeg litt ødelagt etter å ha løpt mitt første motbakkeløp i går, det vil si jeg gikk, og jeg kom sist, men jeg gjennomførte. Det er BARE for minstemann!
Min vakre skjønne gutt.. Jeg savner deg.
Jeg er bitter og sint, og har egentlig ikke så mange ord. Det er så mange ting som burde vært anderledes, og jeg klarer ikke å fri meg fra den tanken om hva jeg har gjort for å fortjene dette.
Han ble født i til denne verden for å glede, le og kanskje knuse noen pikehjerter. Han lignet på sin søster, og ville nok blitt en spebygd, men helt klart kjekk mann. Jeg har mange ganger ledd i smug av hans artige utseende. Noen stakkars ører som stakk i alle retninger, to store fortenner som kom fram når han lo, og det lille dunet på toppen som man skulle kalle hår. To små pipestilkebein, som var så søte så søte der han stabbet bortover.
Men han er ikkke her, og det er ingen glede igjen.. ALT skulle vært anderledes, og jeg blir smårar.
Jeg tier mye med det jeg tenker, for det gjør så vondt. Det gjør meg både så hard, så hard, men likevel så myk at jeg kan plutselig gråte hvor som helst. Bloggen har jeg ikke klart, for jeg blir så ensporet.
Jeg er skuffet over mennesker rundt meg også.. Spesielt en som jeg ikke har hatt kontakt med på en god stund. Ikke for det, jeg klarer meg fint jeg.. Jeg her mange andre rundt meg som stiller opp og er glad i meg. Men å glemme mitt barns bursdag, glemme min bursdag og glemme minstemann sine spesielle dager er utilgivelig. Personen er sikkert dypt skuffet over meg, men det er ingenting over hva jeg føler for den personen. Og andre i den saken både håper og tror jeg kan være voksne nok til å se at enhver sak har to sider.
Minstemann er og forblir borte uansett hva jeg gjør, og jeg hater det. Jeg er ødelagt!
Faktisk er jeg litt ødelagt etter å ha løpt mitt første motbakkeløp i går, det vil si jeg gikk, og jeg kom sist, men jeg gjennomførte. Det er BARE for minstemann!
Min vakre skjønne gutt.. Jeg savner deg.
lørdag 29. august 2009
Jeg er her...
Det er virkelig noen tunge og dumme dager. Noen ganger tror jeg at det skulle gått lettere om mange ting var anderledes, men det vil jeg aldri få svar på.
Det er dagen før dagen.. Jeg er fylt 27 år, og ting er veldig likt som de var i juni og juli. Jeg har ingen jobb, og det økonomiske er om mulig helt håpløst. Jeg gråter både på utsiden og innsiden.
Det blir ikke noen tur i år til minstemann, og det er rart.
Jeg har barna, livet går videre, og takk og pris for en liten, brun og alt for lang hund.
Takk for alle tanker.
Det er dagen før dagen.. Jeg er fylt 27 år, og ting er veldig likt som de var i juni og juli. Jeg har ingen jobb, og det økonomiske er om mulig helt håpløst. Jeg gråter både på utsiden og innsiden.
Det blir ikke noen tur i år til minstemann, og det er rart.
Jeg har barna, livet går videre, og takk og pris for en liten, brun og alt for lang hund.
Takk for alle tanker.
Abonner på:
Innlegg (Atom)