torsdag 23. juli 2009

Torsdag, dagen før barnefri!

Skal få sett på Harry potter i løpet av helgen..

Jeg må innrømme at jeg har hatt noen skikkelig dårlige dager. Minstemann-dager som knekker meg helt ned i støvlene.. Plutselig kan jeg ikke få sett nok av han, og jeg blir desperat etter å få kjenne han, se han, og ikke minst høre stemmen hans. Der han ler, og er så glad! Når jeg virkelig følte at han skal aldri bli borte. Han får ikke lov! Han er nødt til å være her. Jeg dør den dagen han dør. Jeg ville dø, jeg ville bort, langt vekk. Jeg trodde jeg kunne stoppe det, jeg ville stoppe, jeg klarte ikke..

Noen ganger blir jeg bare så sint, men jeg er ikke sint nå, jeg er absolutt desperat lei meg. Jeg har mistet så mye i livet mitt. Jeg orker ikke tanken på å miste mer! Jeg vil ikke! Jeg nekter!

Her en kveld så hadde jeg så problemer med å sove, at jeg sa til meg selv.. Du får tenke på noen som har hatt det verre enn deg. Og jammen klarte jeg det..

Jeg lukket øynene, og brått var jeg en jøde i konsentrasjonsleir. Jeg klarte ikke gå, for jeg var så tynn og syk. Jeg gjorde på meg, for jeg klarte ikke å gå til bøtta i hjørnet. Jeg kjente ståltrådene jeg lå på gnaget meg i ryggen, og jeg lå der i absolutt desperasjon og nød. Men jeg ville leve. Jeg kjente hvordan denne jøden absolutt ville leve! Her sitter jeg i all min luksus, og vil bare dø. Det ble snudd helt opp ned for meg.. Følelsen som sitter i meg som sier at jeg ville hatt det bedre dø er ikke borte, men den er lettere å slå ned på.

Jeg vil ikke dø.. Jeg tror kanskje det ville vært løsningen på mange problemer, selv om det at jeg ble borte ville skapt mange problemer også. Helt klart.. Men jeg har ikke lyst, jeg bare anser det som den letteste måten å overleve på utrolig nok. Det å vite at jeg virkelig skal bli borte en dag, hjelper meg til å takle de små dumme tingene osm skjer i livet mitt. De tingene hvor du innser at du må ha en ny mobiltlf, for den andre holder på å dø. Du har ikke råd, men du MÅ ha en tlf. så du bruker mye tid og krefter på å finne ut av hvordan du skal få råd til en, når du absolutt ikke har det. Bagateller, men likevel.. Noen ganger virker slike problemer som høye tårn som jeg aldri skal få besteget.

Få meg en jobb.. Tja.. Jeg leter, og søker, men får jeg noen? Niks.
Førerkortet da, er den innen rekkevidde? Absolutt ikke! Jeg finner ikke en kjeft til å øvelseskjører med meg engang. Jeg ble faktisk lovet lappen en gang i min ungdom, men det løftet som mange andre ble ikke holdt. ( og dette skal være fra mitt eget opphav. Nesten så jeg skammer meg.. )

Uansett.. Lille vofsen er utrolig! Hun gir meg akkurat det lille dyttet når jeg minst forventer det.. Hun er utrolig glad, bare for å se MEG! Hun bryr seg ikke om jeg gråter, smiler eller ser ut som et uvær. Hun prøver å trøste meg da, om jeg gråter. Og hun virker utrolig glad når jeg smiler og ler og snakker til henne..
Hun bare er der, og hun er min! Jeg vet at hun skal dø, og det kanskje mange mange år før meg, og det er en trygghet.

Jeg kan ikke omgjøre de barna jeg har, men jeg kan la være å få flere. Dermed minsker sjansen for å kunne miste de også. Det sitter urokkelig i meg, som en bunnløs angst at får jeg flere så blir de tatt de også. Et udyr sniker seg inn om natten, og barna dør og jeg kan ikke stoppe det. Jentene derimot, de frykter jeg ikke skal dø på samme måte.

Jeg startet dette med å si at jeg skulle på Harry Potter, og det skal jeg. Jeg har barnefri, så da skal jeg få med meg den. Alt annet mellom " jeg skal se harry potter i løpet av helgen" og til " jeg startet med å si at ..." kan du bare glemme nuh!

(Noen ganger vet virkelig P4 hvilke sanger de skal spille.. )

9 kommentarer:

Anonym sa...

Ja, du må virkelig ha lov til å "grave" deg ned i sorgen over Minstemann.. det er det vel ingen som kan si noe på..

Tenker mye på dere, er selv gravid med nr 3, og tenker på alt dere ikke visste da du ventet Minstemann.. Jammen godt vi ikke vet hva som skjer med både oss selv og barna våre... selv om det hadde vært godt og hatt sikre garantier for at alt skal gå bra..

Ha en fortsatt god sommer i nytt hjem..

Klem fra Heidi

Anonym sa...

Jeg føler bae så for å sende deg en klem Heidi. Man kan ikke forstå hvordan du har det, men man kan føle med deg i sorgen din. Klemme klemme klemme. Jeg håper du får det så godt i livet ditt som du kan få det.

Hilde'n sa...

Dere er fortsatt i mine tanker, alle 4!
*klemmer*

Kine sa...

Tenker veldig mye på deg i disse augustdager, Heidi. Må være like tøft hver gang denne måneden dukker opp...

Minstemann bloggen har jeg besøkt, igjen.. Alt er så ufattelig urettferdig!!


Mange varme klemmer fra Kine

Anonym sa...

hei

Vil bare si at jeg tenker masse på deg i disse dager...

En god klem fra Heidi

Kine sa...

Tenker på deg, heidi...

Anonym sa...

Ser det er flere som tenker det samme her Heidi... Tenker på deg nå, august må være, om mulig, ennå tøffere enn de andre 11 månedene! Sender deg mange gode klemmer.

Anonym sa...

Tenker på deg omtrent hver dag. Og denne mnd vet jeg er ekstra tøff.

Mange varme klemmer

Vestlandet

Lisa sa...

Om du ikke er kresen så kan du gjerne komme innom hos meg og söke jobb. Sjefen min er desperat etter en jente som kan ta over for meg:)