...but once again the sun is rising, you better keep on walking, keep on walking. - Salem Al Fakir
*mantra*
Minstemann skulle blitt 4,5 år i dag.
Enkelte ganger må man velge hvilken farge man skal se. Når jeg tror alt er svart må jeg faktisk se at ting har ulike gråtoner, litt håpefullt lysegrønt og kanskje t.o.m. litt råååsa.
En liten digresjon, men mine orkidéer har noen fantastiske blomster. Det er spesielt en blomst jeg fikk i forbindelse med begravelsen til minstemann, og tror du ikke den blomstrer like fint hvert år på denne tiden. Den har t.o.m fått noen små orkidébarn som vokser ved røttene til mamman sin. Det har jeg aldri opplevd før. Dette er også moder-orkidéen for etter den kom i hus kom det jammen mange mange flere. Så mange at jeg ikke har nok vinduer. Det er alltid noen som blomstrer så jeg prøver å holde de i stua akkurat da. Noen har jeg måtte gi opp, men de fleste kommer igjen og igjen.
Jeg har nettopp trent og nyter en stille og rolig søndag med jentene og apekatten. Det har regnet i hele dag,men det gjør ingen verdens ting. Varme sokker på beina og kryper i sofan. I dag føles det virkelig som om høsten snart kommer. *iiiik*
Håper på mange mange varme dager til.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
4 kommentarer:
Minstemann lever fortsatt i minnene Heidi.
Merkedagene er nok fortsatt veldig tunge ja...
Godt at du klarer å se litt lyst på det selv når det ser som mørkest ut.
Ønsker deg en fortsatt fin sommer.
glad jeg fant deg igjen... fulgte bloggen til minstemann og den vonde tiden. har tenkt mye på dere i ettertid og tenkt hvordan det går med deg og jentene.
min gutt overlevde en stor hjernblødning. urettferdig at du måtte miste din vakre sønn.
skal følge bloggen din fremover. du er en tøff dame.
klem fra Cathrine
Det er evigheter siden jeg har lest noe her. Jeg mistet min PC i gulvet for maaaange måneder siden, og mistet alle linker jeg hadde. Fikk ny pc og da var jeg liksom på scratch.. De siste dagene har jeg tenkt så enormt mye på deg og minstemann og jentene, og plutselig nå gikk det opp for meg hva bloggen din het (jeg har teflonhjerne...) og endelig fikk jeg mulighet til å følge deg videre.
Det er ikke tvil om at minstemann finnes i hjertene våre. Han lever virkelig i minnene våre.
En god klem til deg Heidi.
Fra Monica (mokki)
Ja tenk, 4,5 år.... Om bare ting kunne vært annerledes! Tvihold på de gode minnene du har, og kos deg med dem. Jeg er sikker på at Minstemann følger deg fra himmelen, og er rundt deg hele tiden. Føler du det?
Den spesielle orkideen din var interessant. Kanskje noe av Minstemann er inni der, noe av han lever i denne vakre blomsten? Kan tenke meg at denne av alle orkideer du har, får litt ekstra stell.
God sensommerklem fra meg.
Legg inn en kommentar