tirsdag 7. april 2009

Once upon a time..

I was falling in love, now I am only falling apart. Once upon a time there was light in my life, now there is only love in the dark..

Jeg tenker, leter, er fryktelig sint, gråter, leter mer, tenker enda litt til, sover, drømmer, trener og tenker igjen. Rundt og rundt..

Livet til kjære mor er snudd på hodet. Etter en liten bråstans i planene, måtte jeg finne på noe annet. Det betyr at mor og to barn skal finne seg en leilighet i sin hjemby. Vel, det er min hjemby, og skal nå bli mine barns hjemby ( igjen, elns )

Det er mange tråder og nøste oppi, og jeg kan ikke annet enn å føle at jeg tar et stort steg bakover. Jeg har en halv utdannelse, to barn, lite penger; det betyr at jeg finner bare små høl eller knøttesteder til priser jeg kan leve med. Sukk. Ja, jeg føler jeg går bakover. Jeg har ikke lappen, ingen bil og mangler noen hvitevarer, siden dette stedet jeg bor nå har det.

Eneste jeg er full av er drømmer og håp. Håpet mitt var at livet mitt skulle starte nå, og jeg kunne legge ting bak meg og se framover. Men jeg tror noen har glemt å slå på lyset, eller de må gjøre som meg framover, nemlig å spare på strømmen!

Det var så mye jeg trodde og tenkte og håpet på. Men men.. Jeg har gode venner. Venner som jeg aldri ville trodde kunne være så glad i meg som de er. Som stiller opp så mye som de gjør. Jeg har mang en gang sendt en SOS-melding om hjelp. Og det skal bli veldig godt å komme nærmere dem.

Jeg har jo barna. De er små lys i hverdagen og for dem så skal jeg vel alltids klare meg. Jeg skulle bare ønske jeg kunne tilby dem så mye mer. En ferie, en stor leilighet, egne rom, dyr og en stor hage å leke i! En mor og en far som bor sammen og som er glade i hverandre. Det er så mye jeg ikke kan tilby dem.

Jeg vokste selv opp med skilte foreldre, men jeg fikk aldri virkelig lære meg å kjenne min egen far. Den dag i dag så er han ganske ukjent for meg. Vi har kanskje vært sammen noen timer hvert år, og noen tlf samtaler. Enda har jeg ikke hørt at han er glad i meg, og stolt av meg. Kanskje det ikke er så mye å være stolt av? Jeg er snart 27 år, og jeg har ingenting å tilby.

Jeg vil være en ressurs, en som er der og som kan hjelpe! Jeg er ødelagt, og jeg føler meg virkelig bunnløst fortvilet. Dere må være ufattelig lei av å lese om mitt sørgelige liv, og all min drama, men jeg har mistet fotfestet igjen. Jeg må bare lære meg hvordan jeg puster, står støtt og ikke bryter helt sammen med den minste tilbakeslag. Noen som har oppskriften?

lørdag 4. april 2009

cherry cherry boom boom

Denne hører jeg på..

Eh eh..

Bare digger musikken. Venter på å få servert middag av apekatten, og har egentlig hatt en grei dag. Syklet en god runde i dag tidlig, og etterpå har jeg plasket såvidt i vannet sammen med jentene. Det funker..

Jeg prøver å se framover, selv om ting har endret seg fra det jeg i utgangspunktet har tenkt. Jeg kan hvertfall si at jeg er nå på leting etter en leilighet til meg og jentene. Leiekontrakten går ut, og vi skal flytte tilbake til min hjemby. Som også er apekattens hjemby, men vi får se hva som skjer. Jeg er ikke optimistisk på noe som helst egentlig.

Det er lørdag, det er snart påske. Jeg sitter med narcissene på bordet og en dorullkylling foran meg. Livet bare må gå videre uansett hva jeg sier. Så da får jeg henge etter for halv pris.

fredag 3. april 2009

sykle, sykle, sykle..

Jeg tråkker og tråkker, og det føles som jeg prøver å tråkke fra meg selv. Kanskje jeg ved neste sving kan dumpe hele meg, og sykle videre som om ingenting har skjedd?

Det ER lov å håpe..

*sukker litt*

Slik går det når kjedet hopper av!


Slik ser man ut etter et godt tråkk, hvor kjedet hopper av og man blir gjennomvåt av svette. Naise!


Dette er også en frokost. Er ikke alltid så lett å få i seg en stor frokost når man skal ut å sykle. Jeg liker litt frukt bare for å ha noe i magen.


Snart er påsken her, og det er egentlig helt greit. Dette er fra påsken 2007. En så skjønn liten gutt, med en så "stor" og ekkel sykdom som lurer. Det er utrolig å tenke på at den allerede hadde startet her.. Vakre minstemannen min.





På dette siste bildet har det sneket seg inn en liten bit av meg! iiiiiiik, du ser meg øverst i venstre hjørnet. Dette er Superior totalt 110 kg+.


*pusse nesa, og tørke tårene* Skal det noen gang bli litt mindre vondt? Bare bittelitt? Eller jo, det er nok bedre.. Men det kaster seg over meg så fort jeg slapper av litt. Får jeg noen timer for meg selv, så er udyret der og hopper på meg.
"ha, du trodde du skulle slippe unna hva? Ha det litt gøy sa du? Neihei du.. "

Jeg hadde en liten samtale med minstefrøken i går.
Storesøster skulle i bursdag, og dermed ville hun ha kreppet hår. Ja, jeg vet. Det er veldig 80-tallet, men jentene mine vet ikke det. De synes de får kjempe fint og flott hår når det blir kreppet.
Turen gikk til minstefrøkna som skulle få kreppet hår, selv om hun ikke skulle ut.

Jeg spurte henne: " hva gjør du om det ikke blir bra da? "
Hun svarte ganske fort " da lukker jeg øynene "

Kanskje jeg også burde lære meg og lukke øynene litt? Jeg synes nå det var umåtelig søtt for det. Om det bare var så enkelt alltid.

onsdag 1. april 2009

Narcisser!



To vaser med slike gule fine narcisser har jeg i stuen og kjøkkenet. ( det vil si, kjøkken og stue er i ett, men jeg liker å si at det ene er kjøkken og det andre er stue *rar* )

Jeg kastet meg på sykkel, og tok en tur på biblioteket. Der fikk jeg levert endel bøker, lånte en helt haug til barna( lånte ingen til meg.. *sukk* ) så fikk jeg handlet en del ting på senteret, (derav narcissene) før jeg KASTET meg på sykkel igjen, og kom meg hjem.

Jeg syklet en stor omvei, og endte da opp med å ha syklet i over en og en halvtime. *puh*

Tråkke tråkke, sykle sykle.. Det var så utrolig varmt og deilig, så skulle ikke forundre meg om jeg tar en ny tur i morgen. <3